Will Staats: Hvorfor skulle vi forlate vitenskapen i Vermonts dyrelivsforvaltning?

Denne kommentaren er av Will Staats, som bor i Victory, Vermont. Han er en profesjonell dyrelivsbiolog som har jobbet med naturvern i nesten 40 år for både Vermont Fish & Wildlife Department og New Hampshire Fish and Game Department. Han er en livslang skogmann-jeger-fanger.

Den nåværende mistilliten til Vermont Fish & Wildlife Department fremmet av visse forkjempergrupper for dyreliv er uhyggelig lik narrativet rundt klimaendringer og nå Covid-pandemien. Fakta er omstridt; det stilles spørsmål ved motivene bak vitenskapen.

I et forsøk på å fremme sin egen agenda, traver disse gruppene frem sine egne “eksperter” for å tilbakevise biologer. Fordi avdelingsansatte støtter visse forvaltningsmetoder, inkludert jakt og fangst, blir deres ekspertise satt i tvil gjentatte ganger.

I likhet med debatten om vaksiner og masker, gjør ikke disse taktikkene noe for å fremme samtalen og har presset fraksjoner lenger inn i sine respektive hjørner. Likevel, mens det legges ned så mye energi for å diskreditere de profesjonelle biologene, går vi glipp av muligheten til å adressere de virkelige truslene mot dyrelivet vårt.

Som en profesjonell dyrelivsbiolog gjør det meg vondt å se den nåværende mistilliten til vitenskapen i staten vår når det gjelder spørsmål om dyrelivsforvaltning. Gjennom hele min karriere har jeg vært avhengig av vitenskap for å veilede mine beslutninger. Samtidig var jeg alltid klar over sosiale implikasjoner når jeg kom til ledelsesbeslutninger. Det jeg imidlertid aldri ville gjort er å manipulere vitenskapen for å oppnå min egen personlige agenda.

Mennene og kvinnene i Vermont Fish & Wildlife har viet livet til å beskytte og forvalte Vermonts dyreliv og habitater. Som offentlig ansatt i mange år kjenner jeg smerten deres. Det viste seg ofte at uansett hvilken avgjørelse som ble tatt angående naturressursene våre, var ingen helt fornøyd. For noen var det for mange av én art; for andre, for få.

Det som alltid var irriterende er hvordan en interessegruppe forsøkte å vri og manipulere data for å få svaret de ønsket.

Ofte blir meninger fra publikum presentert som fakta på grunn av det de observerte i sin egen bakgård. Hvis de personlig aldri ser bobcats, må det være få eller ingen. Eller coyoter er overalt fordi de så to den siste måneden.

Men det er ikke slik vitenskap fungerer og hvordan vi forstår dyrelivsøkosystemer. Vi bruker vitenskap, ikke mening, for å lede oss til en konklusjon. Biologene ved Vermont Fish & Wildlife må se på et mye større bilde. De er kjent med fakta som resten av offentligheten ikke har eller ikke er opplært til å tolke riktig.

Det er en dynamisk prosess hvor de alltid lærer, alltid omstille seg til de mange variablene som utgjør naturlige systemer og revidere sine modeller og forvaltningsstrategier deretter. Men vær trygg på at deres beslutninger alltid har et vitenskapelig grunnlag.

Går politikk inn i beslutningsprosessen? Selvfølgelig! Hver biolog jeg kjenner avviser når god vitenskap overstyres av politikk. Vitne til hva som skjer akkurat nå i Vermont angående regningene mot fangst og hunder. Som ofte uttalt av senator McCormack når han tok til orde for dem, har initiativene for å avslutte disse praksisene ingenting med vitenskap å gjøre.

Den virkelige driveren til hvorfor disse gruppene fortsetter å stille spørsmål ved vitenskapen er fordi visse ledelsesstrategier støttet av vår avdeling ikke stemmer overens med deres eget personlige trossystem. Fordi de ikke tror på visse jaktmetoder, eller ofte jakter i det hele tatt, konkluderer de med at biologene og vitenskapen de stoler på må ta feil. De prøver deretter å finne en måte å diskreditere fagfolkene på og fortsetter å bruke feil begrunnelse for å støtte deres syn. Hvis vi ikke stoler på våre egne biologer, hvem ville vi stole på?

Vitenskapen forteller oss at i Vermont trives dyrelivet som for tiden jaktes og fanges, og befolkningen deres er ikke truet av denne praksisen. Dyreliv – inkludert hjort, bjørn, coyoter, bever og andre arter – kan opprettholde en årlig høsting av jegere og fangstmenn.

Men vår avdeling erkjenner også at det er en sosial bæreevne, som er definert av antall dyr i landskapet som vi som mennesker vil tolerere. Dette er naturlig nok forskjellig for hver enkelt av oss og påvirkes av faktorer inkludert vår økonomiske status, hvordan vi tjener til livets opphold og hvor vi bor.

Biologer har den vanskelige oppgaven å forvalte dyrelivspopulasjoner for å oppnå en sunn balanse mellom økologisk og sosial bæreevne.

I Vermont har vi stolt på at vitenskapen vil veilede oss om beslutninger og retningslinjer for å håndtere pandemien og klimaendringene. Hvorfor skulle vi da endre kurs og ignorere vitenskapen når det gjelder å forvalte dyrelivet vårt?

Vermontere bør ignorere den betente retorikken, innleggene på sosiale medier og falsk vitenskap og i stedet lytte til fagfolk fra avdelingen som har viet livet til å beskytte dyrelivet vårt

Vi deler alle det felles målet om et Vermont som har rikelig og godt administrerte dyrelivspopulasjoner. Hvis vi virkelig ønsker å beskytte dyrelivet vårt, må vi fokusere på det vitenskapen forteller oss er de største truslene mot våre dyrelivspopulasjoner.

La oss støtte det store arbeidet vår avdeling har utført med å beskytte de siste ville stedene og habitatene som dyrelivet trenger for å overleve her i staten vår. Vi skylder så mye til fremtidige Vermonters og til dyrelivet som ikke kan snakke for seg selv.