En nede og en å gå.
Å snakke med politikere som deltok på de årlige møtene til IMF og Verdensbanken gjorde det klart blandingen av moro, angst og sinne som mange ser på Storbritannia med. Kwasi Kwartengs «mini»-budsjett var feil politikk (ufinansierte skattekutt) til feil tid (en global krise). Liz Truss delte mer enn sin dårskap. Hun kan overleve som galionsfigur. Men hun mangler den dømmekraften som kreves av en statsminister. Hun burde gå også. Stortingsmedlemmer, ikke partimedlemmer, bør da velge ny leder og statsminister. Et stortingsvalg bør følge.
Tilliten til rasjonaliteten og selvdisiplinen i britisk politikkutforming har blitt skadet, akkurat som tilliten til landets vilje til å holde ord ble skadet av ønsket om å bryte avtalen om Nord-Irland oppnådd det triumferende for tre år siden. For å gjenvinne denne tilliten vil en tilbakevending til status quo ante være utilstrekkelig. Jeremy Hunt, den nye kansleren, vet at han ikke kan få sparken. Nå må han gjøre det som skal til.
En grunn til at en ren reversering ikke vil være tilstrekkelig, er at rentene har steget, noe som vil øke kostnadene ved gjeldsbetjening. En del av dette skyldtes utviklingen i verden, fremfor alt behovet for å takle inflasjonsoppgangen. Men det er også virkningen av det britiske spesifikke sjokket levert 23. september av Quartengs “mini”-budsjett. Det ville være optimistisk å håpe at dette bare vil forsvinne fra folks sinn.
Den sikreste strategien vil være å presentere en troverdig prognose for fallende forhold mellom gjeld og bruttonasjonalprodukt på mellomlang sikt – troverdig, det vil si til Kontoret for budsjettansvar. Denne prognosen må verken være basert på uspesifiserte kutt i utgiftsårene fremover eller på usannsynlige akselerasjoner i den økonomiske veksten. Denne gangen må kansleren unngå fantasier.
Det vil være en god idé å produsere en rimeligere energipakke enn Kwartengs. Men den pakken er en engangspakke, i hvert fall i prinsippet. Det er viktigere å reversere de permanente skattekuttene i «minibudsjettet». Reversering av kuttene i den høyere inntektsskatten og selskapsskatten vil være utilstrekkelig. Institutt for fiskale studier antyder at det permanente finanspolitiske hullet, før disse reverseringene, var rundt 2,5 prosent av BNP. Omtrent 1,75 prosent av BNP kreves mer innstramming (litt over 40 milliarder pund i året). Det er det minste Hunt trenger å gjøre hvis han skal være sikker på å gjenopprette troverdigheten. Han finner kanskje ut at han trenger å gjøre mer.
Det store spørsmålet er hvordan man skal levere en slik innstramming. Kansleren har allerede antydet at skattene må øke og utgiftene må kuttes. Det synes åpenbart at den største delen av denne tilpasningen må skje via skatt. Det vil være ekstremt vanskelig å få store utgiftskutt gjennom parlamentet, spesielt siden høy inflasjon vil redusere den reelle verdien av departementets utgifter betydelig. Det vil faktisk være behov for økninger i nominelle utgifter, av denne grunn.
Det vil garantert være umulig å rettferdiggjøre store kutt i ytelsene i reelle termer midt i levekostnadskrisen. De store offentlige tjenestene må opprettholdes: NHS er faktisk allerede under stort press. Regjeringen ønsker å bruke mer på forsvar, med rette, gitt Ukraina-krigen. En regjering som ønsker å opprettholde vekst, må øke offentlige investeringer, ikke kutte dem. Rentekostnadene vil også garantert stige. Sist, men ikke minst, ville det være samvittighetsløst å kutte ned bistanden, gitt hvordan Covid og krigen har rammet verdens fattigste.
I sum er en ny runde med innstramminger både umulig og uønsket. Hvis regjeringen ikke er villig til å gjeninnføre alle skattekutt den har foretatt, må den finne andre skatter for å ta deres plass. Eiendomsbeskatning kan spille inn. Det kan også en karbonavgift. Det er også usant at høyere beskatning må drepe økonomien. Det som betyr noe er hvordan skattene heves og hva de brukes på.
Bank of England må på samme måte vise at den ikke vil la regjeringens dårlige oppførsel tvinge hånden på pengepolitikken. Derfor ble den tross alt gjort uavhengig. Inflasjonen er for høy. Politikken må ta tak i dette nå. Hvis pensjonsfondene nå er rimelig trygge, slik de mener, må de slutte å støtte gyltemarkedet. Det burde bidra til å konsentrere sinnene i statskassen.
Brexit-revolusjonærene har i økende grad tatt kontroll over landet. Med Truss som statsminister skal de ha trodd de hadde vunnet en endelig seier. Men de hadde overdrevet i stedet. Markedene har nektet å finansiere fantasiene sine og meningsmålinger viser at vanlige folk har fått nok. Kanskje er det kalde vannet av økonomisk og politisk virkelighet endelig i ferd med å bryte Storbritannias Brexit-feber.
Følg Martin Wolf med minFT og på Twitter