I en video laget av Roger Federer da han var 36 og hadde 19 grand slam på navnet, ser den store tennisspilleren på bilder fra en tidligere tid, da han var ballgutt i Swiss Open i Basel. Du kjenner ham nesten ikke igjen fordi han er så ung. I en annen del av videoen står han vakt for vinneren Michael Stich, som gir dem medaljer.
“Jeg elsket å være ballgutt,” sier han i videoen. “Jeg hadde muligheten til å se de beste spillerne på nært hold.” Den voksne Federer smiler mot de “skinnende øynene” til barnet Federer, og får selv skinnende øyne. “Som det var i går.”
Denne uken så jeg en reprise av det fjerde og femte settet av Australian Open-finalen 2017 mellom Federer og Rafael Nadal. Det var ikke uten noen følelser av melankoli, for Federer avslutter karrieren på fredag. Mange salmer har blitt sunget til hans enhånds bakhånd, hans eleganse, hans kroppskontroll, hans kreative og fjærlette spill. “Skjønnhet er ikke målet for konkurranseidrett, men idrett på høyt nivå er et førsteklasses sted for uttrykk for menneskelig skjønnhet,” skriver David Foster Wallace om Federer.
Federer er et ikon for sport. For tennis hadde han en stildefinerende effekt, som Michael Jordan i basketball eller Wayne Gretzky i ishockey. Men det er en annen, spesiell grunn til at han er beundret og elsket av alle: han er en utvalgt – og likevel er gutten fra Basel en av dem.
Det har med karrieren å gjøre. Det har kommet naturlig. Federer har utnyttet mulighetene sine. Som barn og tenåring var han i hendene på institusjoner. Det var det sveitsiske tennisforbundet som sponset ham og utdannet ham på internatskole. Så han modnet til en verdensstjerne i samfunnet. Og han ga noe tilbake til det med sine triumfer.
Det er grunnen til hans høye anerkjennelse. Suksess er ikke misunnelig for Federer. For alle visste umiddelbart hvem han var på banen med da han spilte mot Federer. Alle gjenkjente umiddelbart hans begavede talent.
Federers drøm om å bli tennisproff ble født da han var ballgutt. Jeg kan relatere til det. Da jeg spilte for hjemmeklubben min FT Gern i en alder av 10 eller 11, var jeg også ballgutt for FC Bayern. Å komme nær de beste var en inspirasjon for meg.
Federer sier også i videoen at han beholdt Stichs medalje og at han fortsatt får medaljer for ballkids når han tar dem ut på pizza etter turneringen i Basel. “I mitt hjerte,” sier han, “vil jeg alltid forbli en ballgutt.”
Federers karrierevei danner en sterk kontrast til nåtiden. I tider med profesjonalisering blir unge idrettsutøvere ofte behandlet som investeringer – spesielt i idretter hvor det er mye å tjene, som tennis. I ung alder blir de sendt til akademier og leirer, som er talentfabrikker. Idrettsutøveres biografier skapes i økende grad utenfor forbundet, utenfor samfunnet. De er privatisert.
Sportens underholdningsindustri ser på talent som en ressurs og en kapitalinvestering. Så snart den har identifisert talentet, blir det et prosjekt. Du tar det ut av strukturene, gjør dine egne ting. Målet til idrettsutøveren er ikke lenger å gi noe tilbake til samfunnet, men å optimalisere profitt og bygge en bedrift.
Fordi flere og flere mennesker etterligner dette, ender mange opp med å falle i veien. Talent er en sjelden gave. Slik tar idretten avstand fra samfunnet. Hvis den ikke lenger er en del av den, mister den sin sjarm og troverdighet.
På fredag kan verden forundre seg over genialiteten til Federer en siste gang. Det er på tide å bli nostalgisk. Mange Federer-øyeblikk kommer til tankene. Jeg tenker ofte på våren 2017, da han opplevde en oppblomstring etter mange skader. Han vant Indian Wells og Miami. I Australia slo han Nadal i det femte settet til tross for at han var bak.
Det var tiden da jeg avsluttet karrieren min. Jeg var glad for at Federer fortsatte, og jeg så alle kampene hans da – det var et fantastisk tidsfordriv. Han beviste sin dyktighet for alle igjen. Det er slik jeg vil huske Roger Federer.
Philipp Lahms spalte ble produsert i samarbeid med Oliver Fritsch kl tid på nettdet tyske nettmagasinet, og publiseres i flere europeiske land.