D70 000 mennesker ser ikke på. Uansett hva Antony fortsetter å oppnå herfra på den hektiske, forræderske, hullete veien for å bli, foreløpig, Manchester Uniteds nest dyreste signering gjennom tidene, vil vi alltid ha minutter 33 til 34 av hans fulle debut, et mellomspill som var en slags høydepunktsrulle på egen hånd, jeg-tid, en mann som var innstilt på å male en del av denne dagen en nyanse av Antony.
Først tok han besittelse på høyre sidelinje og utførte en slags freestyle-solo, shimmying begge veier, viftet med foten over ballen som en fortaumagiker som gjemte en ball under en kopp. Det var morsomt, gratis og litt meningsløst. Men heller ikke meningsløst. United skulle fortsette å vinne denne kampen 3-1, godt hjulpet av to fine avslutninger i andre omgang fra Marcus Rashford og noen mordere som passerte fra sentral midtbane.
Men de padlet på det stadiet. De kan ha gått bakpå. De trengte noe. Hva med et lite show? Og dette er bare Antonys fysiske tilstedeværelse, trangen til å se spillet som en serie dueller, et teater med finter og knips og knips. Hvis han lykkes, vil han lykkes slik. Det blir morsomt, og filmatisk og tilsynelatende fryktløst. Dette er en nyttig kvalitet hvor som helst. Ingen steder mer enn i Manchester United, en fotballklubb som har kost seg med spøkelsene fra sin egen barokkfortid det siste tiåret.
Et minutt senere svingte Antony inn fra samme sted og scoret, et fint mål laget av de tre første som jobbet sammen: Jadon Sancho til Rashford, som produserte en fin liten forsinkelse og en glidende pasning for Antony, som åpnet hoftene ut, lente seg til den ene siden som en utforløper som tok en port, og lempet ballen i lengste hjørne.
Til slutt var det fire-scenes feiring, et stykke teater i seg selv, eller rettere sagt musikkteater, som ble avsluttet med en slags knurrende løve-manøver inn i kameraet. Granit Xhaka prøvde å protestere med ham mens han gikk tilbake, kanskje for å feire foran bortefansen, men fikk akkurat et blankt blikk fra Uniteds nye nr. 21, en mann som surrer av kamp, juice, adrenalin, ville øyne, som drakk i seg. dagens sødme.
Det var den slags halvparten for Antony, bemerkelsesverdig for sin rene bravader like mye som noe annet. Antony hadde spilt to kamper siden mars før dette. For et år siden ble han avvist ved pause til PEC Zwolle. Det er selvsagt nødvendig å være forsiktig med ros på dette stadiet. Alexis Sánchez så også ganske bra ut på sin debut. Antony er all potensiell energi, all snap and shine. Men det virket viktig at målet bare var en del av timen hans på banen. Den beste biten var kanskje et minutt før målet hans, da han tok en pasning fra Diogo Dalot, bena surret som en tegneseriehare, bakket av to forsvarere, og produserte noe strålende fra en stående start, en dra-smell mellom markørene, tilbake til Dalot, hvis innlegg ble volley utenfor av Eriksen.
Det beste med det øyeblikket var støyen fra mengden, en av de herlige fotballstøtene, en ufrivillig ting, et sus, en summing, lyden av 20 000 mennesker som spinner av glede. Det er en sjelden ferdighet å kunne generere den typen respons. Og Antony er en tydelig tilstedeværelse i dette. Til tross for alt snakk om en Hollywood-klubb, når var sist gang Manchester United signerte en virkelig Hollywood-spiller?
Sancho kunne fortsatt ta det med. Cristiano Ronaldo er på Ronald Reagan-enden av sin ledende karriere, klar til å begynne å spille den slemme fyren. Like før pause prøvde Antony å chippe Aaron Ramsdale fra 50 yards, og trakk en runde høflig applaus, mer for hensikten, stemningen, enn utførelsen.
Old Trafford hadde vært et klamt sted ved avspark, og dampet litt i den døde septembervarmen. Støttet av rygg mot rygg seire Erik ten Hag så bra ut når han gikk ut, med kjevekant, skuldre, uformelt skreddersøm, om enn med de merkelige sorte skoleskoene med borrelås.
Han var også dristig, og startet Antony på høyresiden, og med fem angrepsspillere i XI – ingen av dem hans nye selvutnevnte elev og 37 år gamle lærling, den store CR7.
Det hjalp at Antony hadde Scott McTominay tett bak, som, uansett grenser, alltid vil dekke plassen og doble laget i forsvar.
Antony dvelet tidlig, og brukte deretter litt tid på å spore Gabriel Martinelli den andre veien. Dette, ikke showet, er det som vil holde ham i dette Ten Hag-laget.
Arsenal scoret et fint mål, laget av Bukayo Sakas pasning og avsluttet av Martinelli, men det ble dømt for en felling av Paul Tierney etter en langvarig huking over VAR-skjermen hans.
Dette var også en utmerket kamp, et møte mellom disse to lagene som for første gang på lenge føltes som om det var i forkant av noe. Selv benken føltes lærerikt. Lindelöf, Maguire, Ronaldo, Fred, Shaw er den typen liste som dukker opp på evig frustrerte fan-oppslagstavler, et halvt dysfunksjonelt lag der. Bare tiden vil vise om dette var et genuint steg mot noe annet. Men Antony har nå gått inn i bygningen.