Den albanske regjeringen har en beslutning å ta: vil den at folk skal tro at de tar klimakrisen på alvor? For for øyeblikket sender den blandede meldinger.
På den ene siden forteller den en historie om fremskritt. Dens oppstigning til makten har, sammen med fremveksten av blågrønne og de grønne, tilbakestilt måten landet tenker på å håndtere problemet.
Det nasjonale utslippsmålet for 2030 (en 43 % kutt innen 2030, sammenlignet med 2005) er ikke det som er beviset sier er nødvendig eller mulig, men det er et skritt i riktig retning. Det forventes å snart lovfestessom om ikke annet er et signal om hensikt.
Ledet av klimaminister Chris Bowen, arbeides det med politikk for å kutte karbonforurensning fra storindustri, drive opptaket av elbiler og lage en offshore vindkraftindustri. Det nasjonale karbonkredittsystemet, som har fått skarp kritikk, er til gjennomgang.
De vanskelige avgjørelsene ligge foran – Vi er fortsatt i den brede intensjonsfasen – men det er politikk som kan starte den lenge forsinkede transformasjonen til en renere økonomi hvis den er godt utformet. Det er verdt litt forsiktig optimisme.
Men dette er bare en del av historien. Den andre delen er mer kjent fra de siste ni årene, og høres mye ut som klimafornektelse.
Den var utstilt i forrige uke da ressursministeren Madeleine King kunngjorde frigjøringen av nye områder langs den australske kysten for olje- og gassindustrien å utforske og potensielt utnytte.
Dette var ikke en overraskelse – områder for offshore petroleumsleting frigjøres årlig, og arbeidet med den nåværende batchen var i gang før valget i mai – men den underliggende beskjeden fra Kings medieuttalelse var at ingenting har endret seg siden Labour erstattet den pro-fossile drivstoffkoalisjonen.
King hevdet at de nye leteområdene ville “spille en viktig rolle i å sikre fremtidige energiforsyninger” og petroleumssektoren var “viktig for økonomien og dekke energibehovene til australiere”. Den tradisjonelle linjen om at gass spiller en “nøkkelrolle som overgangsdrivstoff” fikk også en gjennomgang.
Det er selvfølgelig sant at australske husholdninger og bedrifter bruker gass til oppvarming, matlaging og noe elektrisitetsproduksjon og høytemperatur industrielle prosesser. Budskapet fra King er at hun ikke ser noe behov for å drive endring bort fra det.
Vi bør bryte ned det vi snakker om her. Gass er et fossilt brensel, med høyere klimagassutslipp enn det ofte hevdes. Australia har allerede flere omstridt ny gassfelt foreslått for utvikling. Klimarådet anslår 28 % av landets landmasse omfattes av gassletingstillatelser eller søknader om gassleting.
Nye felt er foreslått til tross for at lederen for Det internasjonale energibyrået advarer om det ingen nye olje- og gassreservoarer skal åpnes hvis verden skal gjøre det som ble avtalt i den landemerke klimaavtalen fra Paris fra 2015. En studie i fjor fant 90 % av kull og 60 % av olje- og gassreservene må holde seg i bakken for å gi bare 50 % sjanse for å begrense global oppvarming til verdensmål på 1,5C.
Mens det er en debatt om Australia står overfor en forestående gassmangel, eksisterer det en sak om at nye reservoarer ikke vil være nødvendig hvis landet bedre forvalter det det allerede har tilgjengelig og begynner å redusere etterspørselen ved å erstatte det med fornybart generert elektrisitet. Som Bowen fortalte Energy Insiders-podcasten: “Vi er nødt til å elektrifisere alt som kan elektrifiseres.”
De nye olje- og gassleteområdene, nominert av industrien og dekker nesten 50 000 kvadratkilometer utenfor kysten av Northern Territory, Victoria og Vest-Australia, kommer i tillegg til det som nå vurderes for utbygging. De ville sannsynligvis ta år å bevise opp, år mer å komme til et punkt der gass ble utvunnet. Det er godt mulig at ingen når det stadiet.
Men King gjorde utgivelsen av arealet til en større avtale enn det var ved å antyde et scenario der fossilt brenselreservoarer på flere milliarder dollar over 10 områder kunne åpnes gjennom tiårene fremover. Medieuttalelsen hennes lyder som et veddemål om at verden vil mislykkes på klimaendringer.
Ministeren har et kom-ut-av-fengsel-kort: karbonfangst og -lagring (CCS). Hun forrige uke tildelt to nye offshore lagringsområder – den ene utenfor Darwin, den andre utenfor det nordlige WA – til de store gasselskapene Inpex og Woodside, ideen er at de vil fange opp utslipp fra nye utbygginger og begrave dem under havbunnen.
King beskrev CCS som en “utprøvd teknologi som kan støtte petroleumssektoren i dens lavkarbonovergang”, og gjentar en linje fra talsmenn for gassindustrien. Men foreløpig er det lite bevis som støtter dette.
Ifølge Global CCS Institute, eksisterende anlegg over hele verden har kapasitet til å lagre bare 40 millioner tonn karbondioksid i året. Ett nytt gassfelt kan tilføre hundrevis av millioner tonn CO2 til atmosfæren gjennom hele levetiden.
Hvis CCS-teknologi utvikler seg – og la oss håpe at den gjør det – vil det være nødvendig å lagre klimagasser fra industrier der det er vanskelig å kutte forurensning. Sementproduksjon, for eksempel. Forskere sier at underjordiske lagringssteder også vil være nødvendig for å lagre CO2 trukket ned fra atmosfæren ved hjelp av direkte luftfangst.
Men foreløpig brukes CCS-kunngjøringer for å rettferdiggjøre nye fossile brenselinvesteringer som øker global forurensning. De er i bunn og grunn en svart boks, som lar selskaper og myndigheter hevde at de har planer om netto nullutslipp, ikke bry deg om detaljene.
Til en viss grad er Kings holdning til gass – og splittelsen i regjeringens klimameldinger – forklart med geografi. Ressursministeren er fra WA, der gassindustrien er enormt innflytelsesrik og dens forbindelser med Arbeiderpartiet løpe dypt. Statens energiutslipp har økt med mer enn 50 % siden 2005hovedsakelig på grunn av en enorm eksport i gasseksport.
Historien er litt komplisert av at gass er relativt billig i WA, og vest-australiere får mer enn 30 % av elektrisiteten sin fra gassfyrte anlegg.
Det er en annen historie i øst, hvor det knapt er gasskraft i nettet, gassprisene er latterlige og energiovergangen vil være en rett hopp fra kull til fornybar energi med backup.
Undersøkelser tyder på at et flertall av australiere er med på denne ideen, er i økende grad bekymret for klimakrisenog se det som en økonomisk mulighet som bør omfavnes. Nyere historie viser at velgerne vil tegne valgkartet på nytt hvis en regjering hevder å handle mens den trekker i motsatt retning.
Arbeiderpartiet ville være klokt å unngå å gå lenger ned på den veien.