President Biden avklart denne uken under et CBS-intervju om at amerikanske styrker ville bli satt sammen for å forsvare Taiwan i tilfelle en kinesisk invasjon, en proklamasjon som sendte krusninger gjennom den globale politiske arenaen. Mens tiår med amerikansk politikk angående Taiwan stort sett har holdt fast ved den “strategiske tvetydigheten” som ble skissert i 1979 Taiwan Relations Acthar denne sommeren sett en dyp vending i amerikanske holdninger med hensyn til Kina.
Dette burde ikke komme som en stor overraskelse, slik Bidens administrasjon har gjort gjentatte ganger tatt skritt for å møte den økende trusselen om kinesisk aggresjon i Stillehavet og i utlandet – spesielt inkludert utvidelse av strategiske partnerskap, økt utenlandsk militærsalg til regionen og en skjerpet retorikk, som inkluderer hustaler Nancy Pelosi (D-Calif.) enestående besøk til Taipei under Stillehavsrunder hennes.
Men hvis USAs politikk nå er avhengig av en forpliktelse til å forsvare Taiwan fra et “angrep uten sidestykke, så er den beste handlingen å ta i umiddelbar fremtid å styrke aktiviteter for militær sikkerhetsstyrkeassistanse (SFA). SFA
— også omtalt som «sikkerhetssamarbeid» avhengig av forsvarsleksikonet — er et partnerskap/sponsing mellom to nasjoner hvis sikkerhetsinteresser er sammenfallende, der den større makten gir utstyr, opplæring og innledende operative evner til den svakere partneren.SFA/SC blir oftest og feilaktig misforstått som hovedsakelig bestående av utenlandsk militærsalg. Mens salg av utstyr er et kritisk og nødvendig – og det dyreste – element i sikkerhetssamarbeid, muliggjør operative evner krever at amerikansk servicepersonell bistår med implementering, opplæring og vedlikehold av utstyret for å dele byrden med kollektiv sikkerhet og oppnå gjensidige sikkerhetsmål. Dette krever enheter som er i stand til å lære opp partnere i bruk av utstyr, drift og selvforsyning.
Det mest bemerkelsesverdige og nylige eksemplet på SFA-operasjoner er det amerikanske luftforsvarets oppdrag for å gjøre det mulig for piloter fra det afghanske luftforsvaret å utføre sine egne luftstyrkeoppdrag med amerikansk byttede A-29 og MD-530-fly for å bekjempe Taliban. Tog-/rådgivnings-/hjelpeoppdraget, det skal bemerkes, var en av de bare positive funn fra SIGAR-rapporten om Afghanistan-kampanjen. På samme måte beviste Hærens sikkerhetsstyrkeassistansebrigade (SFAB) “hæren fikk rett” ved å bruke sin SFA-evne til å hjelpe de overanstrengte brigadekamplagene fra hele styrken.
Riktignok hadde disse programmene godt av tilgang til Oversjøiske beredskapsoperasjoner (OCO)-midler, en tilsynelatende bunnløs brønn med penger allokert til den like grenseløse krigen mot terror, som begge nå eksisterer som deler av amerikansk politisk historie og ikke lenger er aktive deler av forsvarsprioriteringer. Men at programmene viste seg å være vellykkede i oppdragene deres for å gjøre partnerstyrker i stand til å innordne amerikanske sikkerhetsforpliktelser i skala, viser potensialet for SFA som en forlengelse av USAs utenrikspolitikk og strategiske holdning.
Taiwan står da, og denne nye og utvetydige politikken, som den neste muligheten for amerikanske militærstyrker til å utvide USA sikkerhet og diplomatisk interesser i det som uten tvil er nøkkelregionen for strategisk konkurranse. Mens kritikken av SFA og sikkerhetssamarbeid vokser daglig, har forsvarsdepartementet tatt uforklarlige skritt for å avhende denne evnen, både mht. funksjonell devolusjon og ressursfordeling, ved avslutte finansieringen for SFA-programmer i Afrika en gang bemyndiget under tittel 10 og tittel 22 autorisasjoner.
Kongressen har en mulighet til å gjenopplive SFA i stor skala for å fullt ut styrke avskrekkende evner rettet mot Beijing i både Taiwan og Afrika. De har tydelig vektoring fra prinsippet
under artikkel 2 av grunnloven som gir slike rettigheter og makt til eksekutivkontoret. Men muskelen på beinet for å utføre avskrekking ligger hos Kongressen under artikkel 1. Her ligger en enorm mulighet til å overvinne et økende kapasitetsgap og besluttsomt forplikte seg til å dempe kinesiske ambisjoner i Stillehavet.Tidspunktet er tilfeldig og tilsier at president Biden bør dreie amerikansk politikk med Taiwan når forsvarsbedriften samtidig utvider sine SFA-forpliktelser mens de er sløve i sin fremtidige strategi og ressurser til programmet. Dette problemet diskuteres for tiden på overordnede nivåer i luftforsvarets ledelse, ifølge en seniorkilde jeg nylig har intervjuet som en del av en pågående etterforskning inn i denne saken. Hæren har institusjonalisert SFA til brigadeform, men mangler strategisk vektoring. Sjøforsvaret – uten tvil den viktigste aktøren i amerikansk-stillehavsinteresser – har en ny SFA-evne, men lite initiativ eller veiledning for maritime applikasjoner.
Taiwan ble nettopp stedet for amerikanske sikkerhetssamarbeidsinteresser, og både kongressen og forsvarsdepartementet er på et kritisk tidspunkt når det gjelder å svare hvis USA virkelig ønsker å avskrekke Beijing fra å oppheve sikkerhetsstatus quo i Stillehavet.
Ethan Brown er en 11-årig veteran fra det amerikanske luftvåpenet som spesialoperasjonskontrollør for felles terminalangrep. Han er for tiden seniorstipendiat for forsvarsstudier ved Center for the Study of the Presidency & Congress, en bidragsyter til Diplomatic Courier, og har skrevet for Modern War Institute (West Point) og RealClearDefense. Han kan bli funnet på Twitter @LibertyStoic.