Det er Bank of Englands unnlatelse av å heve rentene ytterligere. Nei, vent, det handler egentlig om Fed-innstramminger og dollarstyrke. Mer selvkritiske tories vil kanskje se til den skjærende ideologiske overrekkevidden og tilsidesettelsen av de offentlige finansene i kanslerens uttalelse, men det er syndebukker rikelig for markedet raset som har sett pundet falle og forgylt avkastning sprang.
Likevel er disse nærliggende årsakene bare ambolten som Storbritannias økonomi blir hamret på. Det er en underliggende unevnelig: den økonomiske skaden forårsaket av Brexit, mer spesielt fantasiøkonomien til dens harde konservative realisering. Tories ønsker naturligvis ikke å akseptere at deres signaturpolitikk gjør nasjonen fattigere. Arbeiderpartiet frykter å fremmedgjøre Leave-velgere. Likevel er bevisene at publikum slutter seg til prikkene.
Markedene reagerer først og fremst på et dårlig finansregnskap fra Kwasi Kwarteng. Men både kanslerens avgjørelser og tilbakeslaget er kulminasjonen av handlinger og holdninger som alle springer ut av brexit-absolutisme; fra tapt markedstilgang, fortsatte konfrontasjoner med EU, overhypede handelsavtaler som tilfører lite til BNP, det vedvarende angrepet på britiske institusjoner og statsminister Liz Truss sitt angrep på økonomisk ortodoksi. Investorer har fått beskjeden. Storbritannia er ikke den innsatsen det en gang var.
Kwartengs uttalelse forrige uke var bare en manifestasjon av hevingen av ideologi over økonomi. Den desperate jakten på uortodokse vekststrategier ble delvis drevet av det 4 prosents slaget på produktiviteten over 15 år som konsekvent har blitt tilskrevet Brexit avtale.
Så den britiske økonomien viser følgene av en dårlig mislykket Brexit som svekket dens motstand mot sjokk. Da markedene ble skremt forrige uke, var det lite som kunne berolige dem.
Advarslene var der. Tories har rett i at dollarstyrken har deprimert de fleste valutaer (selv om pundets fall er veldig bratt), men det må settes inn i en bredere kontekst av pundets ras siden Brexit. Bare i Storbritannias tidlige pandemiske bedring har pundet nærmet seg nivåene det hadde i månedene før Brexit-avstemningen. Dette har utdypet inflasjonshullet. Så langt tilbake som i juni advarte Andrew Bailey, Bank of England-sjef, at økonomien “svekkes ganske tidligere og noe mer enn andre”. Brexit-indusert mangel på arbeidskraft og matvareprisstigninger i tillegg presset.
Nøkkelsektorer ble nedprioritert, men det er i det minste tegn til en mer positiv holdning til finansielle tjenester. Britiske forskere står overfor utstøting fra EUs Horisont-ordning som gjengjeldelse for regjeringens harde holdning til Nord-Irland-protokollen.
Forrige ukes avvik fra normene for finanspolitisk forsiktighet bør ikke sees isolert, men som en del av en ignorering av økonomi som har drevet de konservative siden folkeavstemningen i 2016. Kwartengs budsjett var det logiske endepunktet for skattekuttstrategien som frimarkedsbrexiterne hadde krevd. Men ettersom ytre sjokk og partipolitikk utelukket utgiftskuttene baksiden av denne strategien, var det lettere å forkynne slutten på økonomisk ortodoksi.
Dette er hva som skjer hvis du fortsetter å fortelle deg selv at alle andre tar feil. På samme måte, hvis du bruker seks år på å skjære løs på institusjonene som underbygger politisk stabilitet, ulovlig suspendere parlamentet, snike mot rettsvesenet og uthule kontroller og balanser, kan du ikke bli overrasket om investorer begynner å bekymre seg. Selv nå foretrekker Tories å klandre sentralbanken for ikke å gjøre mer for å beskytte landet mot regjeringens finanspolitiske inkontinens. Sammenligninger med Italia eller Tyrkia er overdrevet, men det burde være en bekymring at de til og med blir underholdt.
Tories’ ene lykke er Labours frykt for problemet. Ledere snudde på tærne på denne ukens partikonferanse, og foretrakk generelt om å «få Brexit til å fungere» og eksempler på viktige, men gradvise endringer. Keir Starmers eneste prioritet her er å avverge Tory-angrep ved å love å ikke svekke immigrasjonskontrollen ved å bli med i det indre markedet. Med en 17-punkts meningsmåling og en regjering som ødelegger seg selv, hvorfor ta risiko når det er lettere mål?
Likevel er det som en gang var en sakte økonomisk punktering nå et hørbart sus. Den siste uken har gjort velgere, spesielt de 8,3mn panthavere, mer enn mottakelig for argumentet om at Tories har misforvaltet økonomien. Forkastningen av Brexit bør være sentral i den kritikken. (Mange vil si at det bare kan være feil, men noen versjoner er klart verre enn andre.)
Truss sitter igjen med usmakelige alternativer, ikke minst fordi hun vant lederskapet og lovet å doble Brexit og konfrontere økonomisk ortodoksi. Selv om hun burde lette unna noen av skattekuttene, vil instinktet være å bringe frem upopulære utgiftsreduksjoner.
Et annet lite skritt ville være å avgjøre krangelen om Nord-Irland-protokollen. Det er ikke noe universalmiddel for de offentlige finansene – som fortsatt krever en mer umiddelbar respons – men det kan endre stemningsmusikken, lette frykten for en handelskonflikt og antyde at Storbritannia igjen prioriterer økonomisk stabilitet.
Men Tories er nå i bunkermodus, og lytter bare til de de allerede er enige med. Vi ser nå implosjonen av regjeringspartiet i sanntid. Det kommer til å bli et helvetes show, selv om billettene dessverre blir dyre.