Fredag 14. oktober slapp Cali sitt 11. studioalbum «These days we almost forgot, bind 1», spilt inn hjemme hos ham i Rivesaltes. Et intimt album, fullt av musikalske overraskelser, ment som en pause, en retur til det grunnleggende.
I hvilken sinnstilstand skrev du dette albumet?
Det var etter Covid, jeg var på veien igjen… Og i alt dette ståheien rundt oss, alle disse tingene som går fort, denne musikken som kommer fra overalt, som vi lytter til raskt, måtte jeg spørre meg selv, å gå tilbake til mine kilder. Dette albumet er det: musikk til beinet, til det essensielle, med ordene foran og en minimalistisk dressing bak.
Det er en skikkelig låtskriverplate. Hvilke artister har inspirert deg?
Jeg vendte tilbake til mine musikalske røtter: Johnny Cash, Springsteen til Nebraska, Bob Dylan… Og jeg er ekstremt knyttet til albumobjektet. Tar vi oss i dag fortsatt tid til å lytte til et helt album, for å temme det? En sang er et stykke liv. Vi kan ikke trekke en linje under alle de som bygde oss: Ferré, Brel, Brassens, Barbara og så mange andre siden. Det vil jeg bevare.
Over tid fremstår den flådde huden mindre rå. Er dette modenhetsalbumet?
Det er et bekjennelsesalbum hvor jeg hvisker deg i øret. Tidligere, i sangene mine, tente jeg ofte bål, jeg prøvde å bringe en lidenskap, jeg trengte det. Der er ilden annerledes: det er en liten flamme, men denne, den varmer. Siden begynnelsen, hvis jeg lager musikk, er det å være oppriktig med livet. For meg er modenhet å si til deg selv: Jeg skal dit jeg vil, med det jeg vet hvordan jeg skal gjøre. Og når vi er oppriktige, snakker vi til hele verden.
Har stemmen også endret seg?
Jeg liker det mer og mer! Hun sliter litt. Også hun har en bakgrunn som passer meg godt. I dag er det mer forankret i meg.
Musikalsk er denne platen ganske annerledes enn det du har produsert så langt?
Jeg tok gitaren min, munnspillet og dro avgårde. Hele albumet er akustisk. Fremfor alt ønsket jeg å fortsette å jobbe med en irsk musiker som alltid har fått meg til å drømme, som allerede har spilt med meg og som nå er min venn: Steve Wickham, fiolinist i Water Boys. Han er med på sju låter.
Hvordan foregikk innspillingen?
Vi laget albumet sammen, i Rivesaltes-studioet, med Julien Lebart, min pianist og livslange venn. Vi spilte inn alle sangene fra et førsteutkast, for å beholde den originale følelsen. Mikrofonen ble plassert vekk fra meg for å fange opp lydene rundt. Jeg ønsket å beholde sjarmen til små ufullkommenheter. Det er veldig organisk.
Foruten Julien Lebart og Steve Wickham, hvilke musikere har du omgitt deg med?
Igjen, det er back to basics med Patrick Felices (bass og kontrabass), Pierre-André de Véra (gitar), Fanfan Miniconi (perkusjon, trommer), en strykekvartett dannet av Mélody Giot (cello), Charlotte Chollet (bratsj), Marie-Camille Costaseca (fiolin) og Cécile Teixidor (fioliner), fra konservatoriet i Perpignan. Det var den unge lydteknikeren Tom Chiesa, utdannet ved IDEM, som teknisk hadde tilsyn med albumet. Og jeg glemmer ikke Blaise Margail på trombone og Nicolas Puisais på trompet. Det var her jeg måtte lage dette albumet og med dem.
Platen slippes 14. oktober. Er autograføkter planlagt i P.-O. ?
Lørdag 22. oktober kl 16 på Fnac i Perpignan blir det dedikasjonsmøte med publikum.
Har du sett for deg et konsept for scenen?
Jeg har allerede testet noen av sangene i et rockeband eller kledd i strykere: det fungerer også. For tiden turnerer jeg med et soloshow Stol aldri på en cowboy, en gitarstemme, mellom dikt og sanger. Jeg spiller flere av dette nye albumet, og de overvelder meg hver gang. Jeg kommer til å holde dem lenge på veien.
Noen nuggs…
Stakkars kjæregal Cajun, som høres ut som en gledelig, festlig syltetøy: “ En sang som vi kunne lytte til som aperitiff, kl. 18.00 i Fillols, på torget» . Et nikk til Alain Souchon, “for hans trøstende telefonsamtale etter en mislykket Music Victory”. Og et flertall av sanger, subtile allianser av gitar, piano og fiolin der Cali, mindre smertefullt, mer fredelig, kanskje mer filosofisk, måler kjærlighet, vennskap og samlivsbrudd, ettersom tiden går. Med dette introspektive albumet, både seriøst og velvillig, deler han med oss den ivrige ungdommen, de sterke øyeblikkene, de kjære, de vanlige gestene, alle disse minnene som vi nesten har glemt, men som til slutt gir livet alt dets salt. , all dens betydning: Ikke gi opp, jeg kjenner deg også, jeg skal være der (ode til kvinnen i livet hans), Som et papirflyog spesielt det gripende Hvor skal de?. Med enkle ord, sanne ord og noen få akkorder for å bringe en sang til live, klør han i skallet og berører alle i deres sårbarhet. Der hjertet ikke ligger.