Colombias nye venstreorienterte regjering har foreslått en ambisiøs plan for å skattlegge de rike i et forsøk på å bekjempe fattigdom i et av de mest ulike landene i landet. Amerika.
Hvis implementert, vil Piketty-esk lovgivning foreslått av president Gustavo Petro kan samle inn mer enn 11,5 milliarder dollar årlig for å finansiere innsats mot fattigdom, gratis offentlige universiteter og andre sosiale velferdsprogrammer.
Petro, en tidligere bygerilja som ble landets første venstreorienterte lederkom til makten etter en rekke løfter sentrert rundt sosial fremgang i en tid da det søramerikanske landet fortsatt er plaget av pandemi-drevet økonomisk uro.
Hvis planen blir vedtatt, vil den heve skattene på landets høyest inntekter – omtrent 2 % av Colombias befolkning – kutte skattefordelene for de rikeste og bekjempe skatteunndragelse.
Skatteøkningene vil øke gradvis etter hvert som inntekten øker. Det vil legge til en årlig formuesskatt på sparing og eiendom over $630 000, og vil legge til en 10% skatt på noen av Colombias største eksportvarer – olje, kull og gull – etter at prisene stiger over en viss terskel.
“Dette bør ikke sees på som en straff eller et offer,” sa Petro. “Det er rett og slett en solidaritetsbetaling som noen heldige betaler til et samfunn som har satt dem i stand til å generere rikdom.”
Formuesskatten var blant Petros viktigste løfter under kampanjen og ville markere et betydelig skritt mot å oppnå hans dristige politiske agenda, som har inspirert håp hos noen og skepsis hos andre.
Det er også en del av en større debatt som utspiller seg rundt om i verden i en tid med økende globale ulikheter.
«Dette er ikke bare Colombia, sa økonom Álvaro Pardo. “Dette er en stor samtale i alle land – ideene om rettferdighet og fremgang, ideen om at de som har mest må betale mer. Dette er universelle konsepter vi bruker.”
Petros forslag har skapt alarm i landets private sektor og politiske elite som hevder at skatten vil dempe investeringer, presse jobbskapere ut av landet og – ifølge den erkekonservative tidligere presidenten Álvaro Uribe – potensielt utdype fattigdom.
“Vi støtter alle disse anstrengelsene for landet for å overvinne fattigdom,” Uribe sa etter et møte med Petro i sommer. “Men ikke på bekostning av å visne bort den private sektoren.”
Men på høyden av landets flere tiår lange væpnede konflikt, innførte Uribe en tilsvarende midlertidig skatt for å finansiere krigen hans med den revolusjonære væpnede styrken i Colombia (Farc) geriljagruppen.
I fjor, midt i stuvende harme for Petros forgjenger, Iván Duque, nok et forslag til skattereform antente måneder med protester mot myndighetenesom ble symbolsk for dypere sosial uro og endemiske ulikheter.
“Det var en slags perfekt storm fra politisk opposisjon til regjeringen, post-pandemiske økonomiske motgang og regjeringens svar,” sa Sergio Guzmán, direktør for Colombia Risk Analysis. “Under denne regjeringen er ting annerledes.”
Dette lovforslaget, sa han, “er mer progressivt av natur”, og fjerner viktige unntak som han og økonomer sier har tillatt rikere individer å betale lavere skatt enn den gjennomsnittlige colombianeren.
Det er også mer permanent enn andre formuesskatter. Tiltaket må nå gjennom kongressen, hvor det sannsynligvis vil gå gjennom.
Forslaget var et kjærkomment trekk for mange colombianere som har følt at de har vært på utsiden og sett inn.
Marlon Mendoza, en afro-colombiansk gründer på den karibiske kysten, var en av 1,6 millioner colombianere som under pandemien ble slått ut av middelklassen og tilbake i fattigdom.
“De fattige ble fattigere, og de rike ble rikere,” sa han.
Han gikk fra å ha et kontor og et hjem i byen Cartagena til å vende tilbake til de ikke-asfalterte gatene i fødebyen hans i utkanten av byen, og kjempet for lønnsslipp til lønnsslipp.
Noen observatører advarer om at skatteplanen bare vil adressere toppen av isfjellet.
Pardo sa: «Utfordringen er gigantisk fordi det betyr å bryte en struktur som har vært på plass i flere tiår, en struktur som favoriserer rike sektorer og store selskaper. Det kommer til å bli veldig vanskelig.”
Men det er den smertefulle veksten som må skje, sier Mendoza.
“Dette er en ny idé. Mennesker, ikke bare colombianere, vi har blitt vant til status quo. Nedover linjen, hvis den tingen skader oss, er det vanskelig å forgrene seg fra det vi er vant til.» han sa. “Men hvis vi ikke gjør det, vil det aldri bli forandring.”