Er vi virkelig oss selv foran andre? Uten å ville det, klamrer vi oss noen ganger til visse hemninger, selv i møte med menneskene som står oss nærmest; noen ting foretrekker vi å ikke dele dem for mye. Så hva gjør vi når døren er lukket (tastet), når vi er sikre på at ingen kan se eller høre oss – og fremfor alt, hvorfor?
Du ble stilt spørsmålet.
Kiki (24 år) – “Jeg spiller inn skriftestolen min”
VICE: Bor du alene?
Kiki: Ja, jeg bor helt alene i studio, og elsker det. Romkameratens liv fungerer ikke for meg. Men noen ganger føler jeg at jeg blir litt gal.
Det vil si?
Regelmessig, som flere ganger om dagen, kommenterer jeg ting som skjer med meg eller som vennene mine sier til meg, i reality-TV-bekjennelsesmodus. En upassende bemerkning, en kommentar fra sjefen min, eller når en venn er i ferd med å gjøre samme feil for tusende gang. Jeg ser for meg at jeg sitter foran kameraet og tilsetter mitt klype salt, jeg lager litt skjærende vitser. Sånt du ikke tør å si til folk foran deg, men det føles godt å kunne si dem høyt.
Føler du ikke at du dveler ved ting som irriterer deg på den måten?
Jeg hadde aldri sett det på den måten, men ja, det ville sikkert gjøre meg godt å gi meg slipp oftere, eller å gå til konfrontasjonen ansikt til ansikt hvis jeg virkelig trenger det. Men jeg hater det, halvparten av tiden blir det krangel, og hvis det ikke er verdt det, foretrekker jeg å komme med mine små kommentarer i hjørnet mitt.
Robbert (33 år gammel) – “Jeg leker med mine Barbies”
VICE: Hva gjør du når du er helt alene?
Robert: Jeg tar frem Barbiene mine, alle klærne og tilbehøret deres, og leker med dem i timevis.
Hvor kommer denne hobbyen fra?
Jeg har samlet på dem lenge og fortsatt i dag elsker jeg dem. Jeg bor sammen med partneren min og vi jobber mye sammen, så når jeg er alene hjemme, er det på en måte min en-til-en-tid med Barbiene mine.
Hvorfor denne ensomme nytelsen, tror du?
Det er mest en nostalgisk handling, tror jeg. Jeg startet denne samlingen da jeg var veldig ung, den har alltid vært en del av livet mitt. Og så, litt som for drag og fotografering, som jeg også praktiserer, liker jeg ideen om å skape et slags helt overdrevet utopisk univers.
Det er tross alt litt av et kreativt utløp.
Helt ! Dessuten konseptualiserer og lager jeg noen klær selv. Partneren min er interessert i drag og vi jobber sammen om karakterens scenekostymer Veronika Deneuve. I utgangspunktet er Barbiene mine litt som miniatyrdrag. Du får meg til å tenke, jeg burde resirkulere Veronikas stoffrester for å gjenskape antrekkene hennes i miniatyrversjon! Det ville vært så kult å ha matchende utseende.
Jon (29) – “Jeg debatterer mot meg selv”
VICE: Hva gjør du når du er alene hjemme?
Jon: Generelt, når jeg befinner meg alene hjemme, går jeg litt rundt i sirkler. Som et resultat ruller jeg ofte en joint. Noen ganger når jeg er virkelig deff, tenker jeg på et tema og debatterer meg selv høyt.
Du mener at du bygger et helt argument og så har det gøy å ødelegge det?
Nøyaktig.
Det er en god måte å vinne på hver gang.
Det er klart. Etterpå, utover det, lar det meg tenke på viktige emner. Og det tvinger meg til å utforske flere synspunkter, for å vurdere deres gyldighet.
Husker du et spesielt tema som preget deg?
En av de første gangene jeg gjorde dette, valgte jeg å diskutere fordeler og ulemper med elektriske sparkesykler, jeg vet egentlig ikke hvorfor. Noen ganger tar jeg for meg mye mer alvorlige emner: Jeg har allerede hatt økter om kulturell appropriasjon, universell grunninntekt, reformen av belgiske regjeringer…
Ok, det høres ganske intenst ut for meg. Har du noen gang blitt fanget midt i en tirade?
Ja, det skjedde meg en gang. Jeg deler hus med søsteren min, men hun jobber mye og sover ofte hjemme hos kjæresten. En kveld trodde jeg at jeg var alene, men faktisk tok hun en lur i det stille rommet sitt. Hun dukket plutselig opp mens jeg var midt i krangelen, hun ble plantet foran døren uten å si et ord, stirret på meg, så ba hun meg snakke mindre høyt og hun gikk tilbake til sengs.
Vil du invitere ham til å diskutere med deg neste gang?
Saken er at når jeg gjør det alene, føler jeg meg tryggere. Jeg føler mindre at jeg blir brent hvis jeg sier feil, selv om jeg har det gøy med å gå over streken og korrigere meg selv når det skjer. Det er ikke det samme når noen kommer med et konkret motargument, uten forvarsel. Og så ved å debattere alene har jeg inntrykk av å ha mer tendens til å putte vann i vinen min, jeg camper mindre på posisjonene mine.
Nathalie (27 år) – “Jeg improviserer sanger for hunden min”
VICE: Hvor ofte er du alene hjemme?
Nathalie: Vanligvis egentlig ikke, men akkurat nå er kjæresten min på ferie og jeg er på blokade, så jeg har vært alene hjemme i flere uker. Til slutt, ikke helt alene: hunden min Rockie er der.
Det er kult, det gjør deg selskap.
Ja det er klart! Jeg har ofte samtaler med ham, men jeg tror det er noe ganske vanlig blant folk som har kjæledyr. Nylig begynte jeg derimot å synge sanger til ham som jeg improviserer.
“Han heter Rockie, han spiser slippies, han er en winkie tinkie blinkie stinkie …”
Hvordan ser det ut ? Kan du gi oss en demo?
“Han heter Rockie, han spiser slippies, han er en winkie tinkie blinkie stinkie …” Slike ting trenger ikke å være forseggjort. Det er mer en måte å underholde ham på eller belønne ham på: når vi går en tur og han ikke bjeffer på folk, synger jeg sanger for ham for å gratulere ham med at han er så flink.
Og Rockie, hva synes han?
Det er vanskelig å si ! Jeg leste en gang at hunder synes det er hyggelig og stimulerende når de snakkes til dem, tydeligvis er det enda bedre å gjøre det på rim. For øyeblikket hjelper Rockie meg til og med å studere: Noen ganger resiterer jeg leksjonene mine for ham, det er praktisk! I sannhet gjør jeg det hovedsakelig for meg selv: når jeg befinner meg alene hjemme, uten de små sangene mine og enveissamtalene våre, vil jeg nok ikke si et ord hele dagen.
Aaron (28) – “Jeg går rundt naken”
VICE: Hva gjør du når du er alene hjemme?
Aaron: Jeg går rundt naken.
Du er ikke den eneste: det er mange som har svart meg det. Tilsynelatende er det en ganske utbredt solohobby.
Det overrasker meg ikke! Alle nudistene dine!
Bor du sammen med en samboer?
Ja, akkurat nå fremleier jeg et rom i en leilighet med en jente jeg ikke kjenner så godt enda. Det er ikke det at vi ikke kommer overens, vi har bare ikke tilbrakt mye tid sammen ennå.
Og når hun ikke er der, så benytter du sjansen til å droppe klærne?
Så fort jeg er alene, kler jeg av meg. Helt. Og så går jeg i gang: Jeg gjør husarbeid, klesvask, oppvask… Ærlig talt elsker jeg å være naken. Det er den ultimate følelsen av frihet! Hvis du ikke kan være naken hjemme, hvor ellers?
Det er ikke falskt. Hvor fikk du ideen fra?
Vel, tilsynelatende er det noe jeg har gjort siden vuggen! Hvis du graver gjennom babybildene mine hjemme hos foreldrene mine, finner du ganske mange hvor jeg er naken. Ikke at det er noe foreldrene mine har lært meg, det er ikke slik at vi er en nudistfamilie; det er bare det at jeg fikk en vane å gå rundt naken fra jeg var veldig ung.
Hva liker du så godt med å være naken?
Det er behagelig! Jeg føler meg bare bra, rolig… Etterpå er det virkelig et spørsmål om å bli vant til. Dessuten har jeg en tendens til å bli fort varm, så det hjelper å ta av lag. Dessuten legger jeg meg jevnlig i undertøyet når jeg går for å se venner.
Naken som et vers, er det forbeholdt dine solo-øyeblikk da?
Mer eller mindre, ja. Bortsett fra når jeg drar på ferie med vennene mine i Spania, blir vi alle nakne på stranden og det er så kult!
Uwi (30) – «Jeg lot rotet mitt ta overhånd»
VICE: Altså?
Dine: Jeg har en superkraft som lar meg rote til leiligheten på et blunk. Personen jeg deler livet mitt med er mer en galning, og jeg lever i mitt organiserte kaos. Vi flyttet sammen nylig, så vi må forene våre måter å være på; når de er i nærheten, er jeg virkelig på toppen av alt jeg lar ligge, fordi jeg vet at de virkelig har det vanskelig med rot.
Og plutselig, når katten er borte, danser musene?
Det er litt sånn ja; ikke det at jeg bevisst gir slipp, men jeg tror hjernen min automatisk går over til de gamle refleksene mine som “Det legger du bort senere” og “Det kan vente”. Så hvis jeg ikke passer på, kan det fort gå av stabelen og få uhåndterlige proporsjoner. Her har jeg for eksempel vært alene hjemme i en uke og må virkelig motivere meg til å holde et minimum av orden i det daglige, ellers må jeg ta en kjemperyddingsøkt til sist minutt…
…eller forestill deg at de kommer hjem tidligere enn forventet, som foreldrene i filmene …
Det har allerede skjedd! Et øyeblikk som ikke er super herlig, innrømmer jeg. På den tiden improviserte jeg en unnskyldning som “Oh vel, jeg skulle bare gjøre det”.
VICE Belgia er på Instagram et Facebook.
VICE Frankrike er på TikTok, Twitter, Insta, Facebook et Flippbrett.