Warren Buffetts ordtak om at det tar 20 år å bygge et rykte og fem minutter å ødelegge det er ikke alltid sant når det kommer til økonomi.
Noen ganger kan et rykte for god økonomisk ledelse oppnås på noen få minutter, noe Gordon Brown fant til sin glede da han gjorde Bank of England uavhengig i 1997. Storbritannias lånekostnader falt med rundt 0,5 prosentpoeng og holdt seg lave. Ting gikk bare sakte galt.
Liz Truss og Kwasi Kwarteng har imidlertid vist at Buffett har rett denne gangen. Den trengte ikke fordelen av etterpåklokskap å vite at å implementere de største ufinansierte skattekuttene på 50 år, undergrave Bank of Englands uavhengighet, sparke den respekterte sjefen for finansdepartementet, håne økonomiske ortodokser og sette Kontoret for budsjettansvar på sidelinjen, ville være risikabelt.
Mens jeg skriver dette i Washington, har Storbritannias økonomiske troverdighet på den internasjonale scenen falt merkbart. Jeg har blitt spurt med fascinasjon, skrekk og medlidenhet om hvordan Storbritannia kunne ha gått ned så fort.
Ifølge allierte til kansleren er det hele fryktelig urettferdig. Storbritannia har den nest laveste offentlige gjeldsbyrden i G7, sier de (med en dum definisjon). Men det er sant at Storbritannias offentlige finanser generelt er sterkere enn Italia, Japan, USA og Frankrike, der gjeldsbyrdene har en tendens til å øke hvert år og finansmarkedene ikke ser ut til å ha noe imot det.
Dette er et veldig merkelig argument for høyreorienterte libertarianere å komme med. I stedet for å klage og be om en utdeling fra finansmarkedene, bør de ta ansvar for sin situasjon. Problemet er at det er svært vanskelig å se en god løsning på den britiske regjeringens ønske om å gifte seg med store skattekutt med gjeld som faller som andel av nasjonalinntekten om tre til fem år.
Du kan se på den alltid pålitelige Institutt for finanspolitiske studier analyse eller mine egne beregninger og du får samme resultat. I mars kunne regjeringen ha lånt omtrent 30 milliarder pund mer, og gjeldsbyrden ville fortsatt bare ha falt. Siden den gang har de økonomiske utsiktene blitt dårligere, med renter og inflasjon som har økt kraftig, noe som øker kostnadene ved å betjene statsgjeld, velferd og pensjoner.
Disse effektene utsletter mer enn 30 milliarder pund takhøyde. Men på toppen av det la Kwarteng og Truss til minst 43 milliarder pund i året med ufinansierte skattekutt. Legg til litt ekstra forsvarsutgifter, og det er veldig vanskelig å ikke få et vedvarende hull i de offentlige finansene på rundt 60 milliarder pund i året, eller 2,5 prosent av nasjonalinntekten.
Hva kan statsråder gjøre for å gjenvinne troverdighet? OBR kan ikke troverdig si at økonomien vil vokse raskere under et energiprissjokk, fordi den publiserte simuleringer av et lignende scenario i juli uten et økonomisk løft. Regjeringen kan pålegge BoE å sikte på 5 prosent nominell vekst i bruttonasjonalproduktet i året, noe som vil løse problemet med de offentlige finansene på papiret. Men det er som å be om nesten 1,5 prosentpoeng ekstra inflasjon og vil sprenge statsobligasjonsmarkedet og krasje pund.
Ministre kunne love utgiftskutt etter neste valg, men ingen ville tro dem. De kunne øke ytelsene med mindre enn inflasjonen, men ville ikke få dette gjennom parlamentet. I en tid da de hadde mer troverdighet kunne de være uenige i OBRs prognose og pløye videre, men de har sløst bort og det alternativet er borte nå. Markedene ville få panikk.
Det er bare to ting som vil redde Truss og Kwartengs økonomiske troverdighet. Først en enorm dose flaks, som ikke er noe å stole på. For det andre, reversering av alle ufinansierte skattekutt i forrige måneds finansregnskap. Dette er det eneste alternativet, nå har finansmarkedene mistet tilliten til statsministeren og kansleren. For dem ville de politiske kostnadene ved en helomvending vært enorme. Men for landet er det bare oppside.