THei er kanskje i Whangarei, den nordligste store byen i New Zealand, men den er fortsatt den mest kjente av europeiske rugbytvister. «Le Crunch,» mumler Englands spiss på andre rad Abbie Ward, tonen hennes minner om en James Bond-skurk som hilser på en gammel motstander. – Vi vet hvor tøft det er hver gang vi spiller mot Frankrike. Vi har spilt mot dem oftere enn noe annet lag i verden. Vi kjenner dem og de kjenner oss.»
Kanskje trur også hovedbassengoppgjøret i dette verdensmesterskapet. Turneringen trenger en knitrende konkurranse i toppklasse for å vekke nøytral appetitt på det som skal følge i knockout-stadiene. Det er heller ikke umulig at disse to lagene kan ha et nytt møte neste måned, noe som ytterligere forklarer ønsket til Englands angripere om å levere en intensjonsmelding om intensjon.
Etter 26 strake internasjonale seire og akkurat etter å ha stukket 14 forsøk på Fiji i åpningskampen, kan det tenkes at de røde rosene har lite igjen å bevise i ovennevnte henseende. Mestersidene merker imidlertid instinktivt når det er på tide å øke utstyret og kaptein Sarah Hunter – i ferd med å utligne Rocky Clarks testrekord på 137 landskamper – og troppen hennes har hatt denne datoen i dagboken i flere måneder.
Ikke rart deres hovedtrener, Simon Middleton, har valgt den mest erfarne av startpakkene, en som inneholder hele 545 kapper totalt. Bare to av de åtte har ikke mer enn 50 landskamper, og den minst erfarne personen, Zoe Aldcroft, er den nåværende verdensspilleren. Det er kollektivt solid og så er det det teak-tøffe, hyperkonkurransedyktige engelske ensemblet.
Ward, 29, er et avgjørende tannhjul i Red Roses-maskinen som hovedlinjeoppringer, glad for å beskrive seg selv som en “kvalm” når det kommer til nøkternt mål. Gitt at hun er gift med Dave Ward, den tidligere Harlequins-hookeren som også trener henne i Bristol Bears, og jobber tett med Englands spissguru Louis Deacon, er det noen gang øyeblikk hun føler for å slå av alt? “Kanskje de ikke har noen flukt fra meg,” kontrar hun raskt. “Jeg elsker det. Det er et område av spillet jeg virkelig liker, og jeg elsker alle detaljene og de tekniske og strategiske aspektene. Når det går av kan du ikke ikke nyte det.»
Hvis det siste møtet mellom de to sidene er noen veiledning, vil det være mye action på nært hold og et hvilket som helst antall drevne mauls. England vant sin fjerde påfølgende Six Nations-tittel i Bayonne i april med en 24-12 seier, alle tre fra rullende mauls med Ward som rørte ned en av dem. Frankrikes to scoringer ble også avsluttet fra en samlet avstand på rundt fem meter og England har en god idé om hva som kommer. “Vi snakker mye om maul,” sier Ward. “Vi liker begge å bruke det, så det blir interessant å se hvordan det kan spille ut.”
Det er en lignende historie i scrum hvor England, med den raskt voksende Maud Muir som gir ytterligere dynamikk fra benken, er ivrige etter å sette ut stallen sin. “Vi vet at Frankrike historisk sett har en veldig god scrum,” sier Ward, som skal vinne sin 58. landskamp. «Det er noe de ser ut til å bruke, og det har vært et våpen av dem. Men det er et område hvor vi har hatt veldig god vekst, og spesielt rekvisittene våre har kommet så mye. Vi begynner å finne ut at scrum kan være et våpen av oss også.»
Og hvorfor endre for mye når ting fungerer? Deacon, som vant 29 landskamper for det engelske herrelaget, lærte sitt fag i Leicester, hvor hardt spissspill fulgte med territoriet. Siden han begynte i Red Roses-oppsettet for 14 måneder siden har han delt denne kunnskapen med alle som er forberedt på å lytte. “Deacs har vært flott,” sier Ward. «Han har satt mange av våre ferdigheter og prosesser under et mikroskop, noe som er viktig. For meg personlig føler jeg at dødballen handler om forviklinger og å være nøyaktig. Hvis du har riktig teknikk og strategi, kan du gjøre det om til et våpen. Deacs har gjort det mulig for oss.»
Som med ethvert lag er det imidlertid ikke nok å være dyktig på ett område på høyeste nivå. Etter å ha vist noen tidlige turneringsnerver mot Fiji, vet England at de må ta steget tidligere denne uken hvis de ønsker å undertrykke franskmennene. “De har hatt noen endringer i trenerteamet og spillerne har rotert inn og ut, men vi vet hva vi kan forvente,” understreker Ward. “Rugbynivået kommer til å være veldig høyt, og nøyaktigheten og teften Frankrike kan gi betyr at vi ikke kan ta noe for gitt. Vi må jobbe for alt og være helt på det forsvarsmessig. Jeg tror det kommer til å bli ganske spesielt. Vi er vant til å spille mot dem om høsten eller i Six Nations, men å ha dem i verdenscuppuljen vår er noe annet. Jeg tror det gir den litt ekstra krydder.»
Det hele har ikke vært vanskelig for Englands spillere, med sosiale spill med cricket og besøk til lokale fossefall som gir litt mental pusterom denne uken. Til syvende og sist er de imidlertid ikke i New Zealand for naturen eller fritidsaktivitetene, og de nekter å la seg påvirke av muligheten for en bonus på £15 000 per person fra Rugby Football Union dersom de vinner turneringen. “Vi ville være dumme å tenke på noe sånt,” sier Ward. “Vi vet som et team at selvtilfredshet vil drepe deg. Og selv om vi har mange VM-debutanter, betyr det ikke at de er mindre drevne heller. De vet alle hva som står på spill. Det er et tøft lag å være en del av når det gjelder å bli valgt ut, men det er et strålende sted å være. Du blir hele tiden presset på en veldig god, konkurransedyktig måte.»
Innen midten av november, med noe hell, vil de også ha konvertert mange flere til Red Roses-saken, akkurat som fotballens løvinner gjorde om sommeren. “For oss som spillere er det så viktig at vi presterer uke etter uke, fordi det er det som vil tiltrekke folk og inspirere unge gutter og jenter til å ta opp rugby,” sier Ward. “Se på fotballen og hvor spennende det var og hvor mange som var med. Det er dit vi ønsker å være på vei. Det handler bare om å vise det frem for verden nå.»