Jeg har alltid vært fan av VM. Jeg spilte i tre av dem og hadde min del av suksessen. Over tre turneringer vant jeg 13 av de 16 kampene jeg spilte i, og tapte morsomt nok bare for Springboks. Nå ville jeg ikke ha sagt det i 1999 da Jannie de Beer stakk fem droppmål over hodet på meg i kvartfinalen.
Når du spiller, dømmer du deg selv etter resultater i de store turneringene og setter deg selv mot de beste spillerne i verden. Det er det VM gjør. Å vinne handler om å komme gjennom det, til og med å tåle det fordi du har et valg. Du kan enten bruke den som et springbrett for å gjøre noe eller la den spise deg opp.
Sommeren før den første turneringen hadde min andre landskamp vært et 76-0-tap mot Australia på “Tour of Hell” i 1998, men jeg klarte meg bra. Det fikk meg til å tenke: ‘Hva vil jeg bli kjent som?’ Hva handler jeg om? Det var en slags oppgjør; et avgjørende øyeblikk i min karriere.
Jeg var 23 på den første turneringen, og det føltes som om knapt noen utenfor rugby visste at det var i gang. Det er morsomt det du husker. Da det kom til kvartfinalen i Paris, husker bonden i meg at han så et stort skilt som sa «Kjøp britisk biff», så jeg tenkte «go on the boys», fordi jeg vokste opp i Cornwall kl. tid da vi kjempet mot franske fisker utenfor Cornwall-kysten, med havner som ble stengt og lignende. Det tente meg litt, men det knockout-tapet lærte meg hva det innebar å være “best i verden” og realiteten var at jeg ikke var så god som jeg trodde jeg var, og det var heller ikke England.
Føringen til et verdenscup er så viktig, og Eddie Jones’ England-lag vil vite det. Sommeren 2002 var jeg kaptein for en understyrke England i Argentina og vi slo dem der nede. Det var et av mine stolteste øyeblikk. Å vinne ble litt av en vane. Sommeren etter var vi i gang. Vi slo New Zealand med en seks-manns scrum i sin egen bakgård og på toppen av det, Australia i Melbourne. Så var det tilbake til en av de mest intense treningsblokkene jeg noen gang har vært involvert i og tilbake til Oz og så drar vi. Hva husker jeg om finalen? Vel, glem dommeren, forsøkene og ekstraomgangene. Den eneste tingen som alltid vil feste seg i tankene mine var å gå ut på Olympiastadion og det havet av hvitt og rødt. Det var tankevekkende. Jeg kunne ikke tro støtten vi hadde på den andre siden av verden. Rett etter fløyta ringte jeg mamma og sa: ‘Du var personen som kjørte meg rundt i Cornwall, fra Bude til Redruth, to ganger i uken, reiste opp og ned i fylket for prøvelser og over hele landet, jeg kan ikke takke du nok’. Du skjønner, i de tidlige dagene handlet det aldri om å spille for England og bli en verdenscupvinner. Hjelpen jeg fikk fra venner og familie var utelukkende for å legge til rette for noe jeg brant for. Reisen i 2003 startet da jeg først plukket opp en rugbyball. Det handlet ikke bare om de seks ukene ute i Australia.
Å komme hjem var uforglemmelig. Den åpne bussparaden, besøket på palasset, turen til nr. 10; ingenting av det ville ha skjedd hvis det ikke var for et verdenscup. Vi håper vi inspirerte små barn til å ta opp sport og sette rugby på kartet. Det var blodig spektakulært, og etter min mening var det øyeblikket rugby traff mainstream. Jeg vet, den vil sannsynligvis alltid ha det private skolens rykte – uansett hva det måtte være – men jeg er fra Kilkhampton i North Cornwall. Det er ingen luft og nåde ved meg, og jeg er ekstremt stolt av det faktum; stolt av ånden min, lidenskapen min og hvor jeg kommer fra. Selv i dag, hvis jeg snakker om sportens virksomhet, må du ha den drivkraften.
Min siste VM-bue kom i 2007, og gutten var en berg-og-dal-baneturnering. Fra dypet av det 36-0 Pool-tapet mot Boks, til toppene i Marseille i kvartfinalen, var det en utrolig opplevelse. Wallabies var direkte favoritter, mens vi tråkket, men fansen og atmosfæren fikk oss i gang. I knockout-rugby er det omtrent 80 minutter, og vi frontet opp. Vi gjorde dem for helvete. En av favorittbitene mine etter var at Aussies ikke hadde bestilt flyet hjem og de kunne ikke komme seg hjem. Klassisk.
Den mer emosjonelle finalen kom i mot Frankrike i Paris. Vi hadde slått Les Bleus i 2003 i semifinalen, og jeg husker Fabien Galthie sa til meg: “Du stjal rugby-VM min”. Han er en så god fyr, Fabien. Det var hans tid, og jeg ville ikke ha mislikt ham det.
I semifinalen i 2007 var det fine for meg å gå ned tunnelen og se Raphael Ibanez. Rafa var en helt for meg, etter å ha spilt med ham på Wasps. Jeg husker at jeg tenkte i tunnelen: ‘F**k meg, akkurat da, din jævel’. Paris spratt og, tenkte jeg, det er “gjør eller dø” her, og hvis vi går ned, la oss gå ned i en flamme av herlighet. Det var noen utrolige individuelle prestasjoner. Andrew Sheridan var et blodig mannfjell. Josh Lewsey var elektrisk og intensjonen, besluttsomheten og griten som ble vist betydde at vi var i nok en verdenscupfinale.
Før den finalen så jeg meg rundt i garderoben og fysiogene var nesten tom for tape. Martin Corry så ut som en mumie, han var så trusset opp. Når jeg ser tilbake, var det et spill for langt. Jeg tar ingenting fra Sør-Afrika. Vi kan snakke om Mark Cuetos venstre støvel til kyrne kommer hjem, men de fortjente det.
Jeg husker jeg sto på banen etterpå, etter at medaljene var delt ut, og så over for å se John Smit med VM. Jeg tenkte: “Vi har hatt en liten reise hit, vi har kjempet for å beholde trofeet vårt”, men samtidig, da jeg så ham med det, tenkte jeg at hvis det var noen jeg ikke hadde noe imot å gi det til, så var det ham. Han er en toppgutt og spilte spillet på riktig måte. Han var sterk, aggressiv, men aldri skitten.
Å arrangere et verdensmesterskap i Frankrike 16 år senere vil være magisk. Det franskmennene gjør bedre enn noen andre, er å komme bak sporten. Rugby der er en stor avtale. Klart de kan komme på baksiden av laget sitt, men herregud de er alle med. Det er nådeløst og for fansen har de ostene, vinene, jeg kunne fortsette. Det kommer til å være på et annet nivå, en perfekt oppskrift på et Rugby-VM.
Når det gjelder Englands sjanser et år ut. Det de trenger er konsistens, for ytelsesmessig har det gått opp og ned. Når man sier det, vil det være humper i veien. Akkurat nå spiller det ingen rolle hvem du er, du kommer ikke til å dominere verdensspillet. Jeg sier ikke det for å sitte på gjerdet, men se på The Rugbymesterskap eller Six Nations, det har aldri vært så konkurransedyktig.
Som rugbyfan og en som oppriktig prøver å promotere spillet, vet jeg at fansen enten elsker eller avskyr Eddie Jones, men fyren jeg kjenner er en god fyr. Han er en rugbymann som vil vinne ting. Du kan krangle om han har valgt det rette laget eller ikke, men vi ville gjort det den som hadde ansvaret.
England spilte ikke spesielt bra i sommer, men jeg skal si deg hva, hvis du taper åpningstestkampen i Australia og deretter fortsetter å vinne serien, må du gjøre noe. Du kan snakke om detaljer, systemer, spill, men resultatene viste at England har noen ticker. Du må gå til steder som trenere ikke kan få deg til å gå, hvor det er mørkt og snusket. Trenerne gir deg verktøyene, men du må gå dit, ingen andre. De viste ekte mot og besluttsomhet.
Jeg vil alltid holde et øye med første rad, og jeg synes det er viktig Ellis Genge og Kyle Sinckler skal være sammen kl Bristol denne sesongen. Klubben trenger å ta vare på dem, men på lengre sikt har vi noen virkelig gode rekvisitter som kommer gjennom Bevan Rodd og Vil Stuartog du har fortsatt gamle guttene Mako og Joe Marler som kan gjøre en jobb. Spesielt Ellis har vært inspirerende, og det er ingen tvil i mitt sinn om at han er i det øverste sjiktet av angripere i verdensklasse. Kyle har hatt en litt vanskelig lapp med skader, men ved lyden av det vil han bli ladet opp og klar til å gå. Når jeg sier det, det jeg vet er at det ikke vil handle om ett individ, det vil handle om kollektivet, som de alle vil bli kalt på. Det er absolutt ingen grunn til at England ikke kan vinne Rugby-VM og vi kan si det samme for Frankrike, Irland, Sør-Afrika og New Zealand. Du må begynne å tro det, ellers vil det ikke skje.
Et år ut vil denne turneringen snike seg inn på oss. Mellom Covid, levekostnadskrisen, krigen i Ukraina og kaoset i politikken, før du vet ordet av det, kan vi suspendere virkeligheten litt og suge til oss det fantastiske spillet rugby. Når jeg er på rugby er det ingenting annet som betyr noe, gutt. Det bringer mennesker sammen. Det vil være en tonic for hele spillet.
Kommentarer
Bli med gratis og fortell oss hva du egentlig synes!