Jegn det hyperbolske teatret i Westminster, hvor pustløs retorikk og usannsynlig spinn så ofte er de avgjørende egenskapene, er det få hendelser som virkelig kan sies å leve opp til en stor regning. Men da allierte til kansleren, Kwasi Kwarteng, lovet en “spillskiftende” adresse i forkant av fredagens økonomiske kunngjøring, for en gangs skyld ytelsen stemte med løftet.
Faktisk hadde tjenestemenn som hadde fakturert kunngjøringen som en ren “finansiell begivenhet” eller “minibudsjett” engasjert seg i et sjeldent stykke politisk underdrivelse. Det som dukket opp var en pakke som var så stor, utrolig dyr og unapologetisk ideologisk at den ser ut til å sette vilkårene ikke bare for neste valg, men landets økonomiske formuer i årevis.
De overraskende avskaffelse av den høyeste skattesatsen – å spare de som tjener mer enn 150 000 pund i gjennomsnitt på 10 000 pund hver i året – var bare statskuppet i en uttalelse som lovet mer enn 400 milliarder pund ekstra lån i løpet av de kommende årene for å finansiere den største giveawayen på et halvt århundre, på toppen av fjerningen av bankfolkets bonustak installert for å takle byens utskeielser. Løfter om deregulering og slutten på et fracking-forbud var bare fotnoter i en økonomisk tonehøyde som ble beskrevet som “sjokk og ærefrykt” av innsidere.
Tidligere i uken hadde de som observerte statsministeren da hun fløy hjem fra FNs generalforsamling i New York blitt overrasket over hennes prangende tillit til å fortelle journalister: «Lavere skatter fører til økonomisk vekst, det er ingen tvil i mitt sinn om at.” Kwarteng var like skarp i den troen, selv om pundet falt til sitt laveste nivå mot dollar siden 1985 etter hans kunngjøring.
Blant mange konservative parlamentsmedlemmer er tillit imidlertid den knappeste egenskapen denne helgen. Forbløffet sjokk var den vanligste reaksjonen – selv blant Westminster-veteraner.
“Jeg satt og så på forundret,” sa Charles Walker, en senior bakbenker i Tory som representerer Broxbourne. «Tre ord. Det er ekstraordinært. Vi har prøvd å øke økonomien på en rekke måter for å få en trendrate på rundt 2,5 %. Det er legitimt å prøve å finne den hemmelige sausen for å få den tilbake igjen. Om det fungerer bra, gjenstår å se. Jeg håper absolutt det gjør det av hensyn til mine velgere og landets generelle velferd.»
Denne følelsen av beven var det vanlige temaet blant Liz Truss egne parlamentsmedlemmer på fredag. Flere snakket om en regjering som nå er engasjert i et landsomfattende «eksperiment» – et forsøk på å vise at å kutte skattene, spesielt for de velstående, kan kickstarte en økonomi som har lidd av anemisk vekst i årevis.
“Enten vil det være en genistrek som redder landet, eller så vil det sprenge økonomien,” sa en parlamentsmedlem. En annen uttalte: «Det er 10-15 % sjanse for at det er genialt. Det er 10-15 % sjanse for at hun på en eller annen måte er heldig. Og det er en 70-80 % sjanse for at det er en katastrofe.» En tredje var mer ærlig. “Hele denne greia koker ned til smittende barnlig optimisme i Downing Street. Det ville nesten vært kjærlig om det ikke var så fullstendig og jævla sint.»
Det seismiske skiftet bort fra David Cameron og George Osbornes retorikk om finanspolitisk ansvar – en tilnærming til og med Boris Johnsons kansler Rishi Sunak støttet – har forbløffet de fra tidligere politiske generasjoner. “Ikke et eneste inntektsøkende tiltak i den budsjetterklæringen, ikke ett,” sa den tidligere skyggekansleren Ed Balls. “Hver kunngjøring er en utgiftsforpliktelse og helt betalt av titalls milliarder av ekstra offentlige lån år for år – i så måte er vi definitivt inne i en ny æra.”
Teorien om at regjeringen nå er engasjert i en enorm ideologisk test med lav skatt er drevet av bakgrunnen til Truss og hennes nære team. Flere parlamentsmedlemmer peker på dens røtter i libertære politiske brosjyrer – både Kwarteng og Truss var medforfatter av frimarkedstraktatet Britannia Unchained i 2012, mens Kwarteng er tidligere styreleder i Bow Group, en høyreorientert tenketank. I mellomtiden er Matthew Sinclair, Truss’ økonomiske rådgiver, en tidligere administrerende direktør i pressgruppen for små stater, TaxPayers’ Alliance.
Likevel er til og med Tory-motstandere av Truss nølende med å si med noen sikkerhet at hennes skattereduksjonsdrift ikke vil gi henne et løft i støtte som er stor nok til å navigere et stort valg. Truss’ allierte påpeker også at hun og Kwarteng bare gjør det de lovet å gjøre – avslutte «Treasury ortodoksi» og kutte ned skatten for å øke veksten. Kwarteng hadde vist sine intensjoner ved sparker finansministerens faste sekretær Tom Scholar som en av hans første akter. Mange statskassefigurer venter nå på at politisk ideologi skal møte den økonomiske virkeligheten.
“Det er et ekstraordinært spill som vi ikke har sett siden storhetsdagene til Edward Heath og Anthony Barber,” sa den tidligere faste finansministeren Nick Macpherson, med henvisning til Barbers budsjett for 1972 som kuttet skattene og skapte en kortsiktig boom – før det utløste en inflasjons- og valutakrise. «Det budsjettet avslører er at vi er på en helt annen kurs, i makroøkonomiske termer, enn noen annen regjering. Nå kan det være at disse menneskene har funnet den hellige gral og denne gangen blir det annerledes – skattekutt vil virkelig generere vekst. Men for øyeblikket stemmer markedene, befolket av folk som er mottakerne av disse skattekuttene, uten tillit til politikken.
“Det kan endre seg. Markedene beveger seg mye. Men det interessante er at jo mer pundet faller, og jo høyere lånekostnadene går opp, jo mer uholdbar blir regjeringens politikk – ikke minst fordi den renteregningen kommer til å gå opp og opp og opp. Det er en ganske interessant tid,” sa Lord Macpherson.
Det har også vært et inntak av pust blant Truss naturlige allierte. Fraser Nelson, redaktøren av Tilskuer magasinet, sa at han skulle være blant dem som ønsker pakken velkommen. I stedet sa han at han følte seg “nervøs” over mangel på arbeid gjort for å forberede markedene.
Noen i Tory-partiet frykter at Bank of England vil beordre en nødøkning i rentene som svar. Mange i Whitehall og Commons tror også store utgiftskutt må kunngjøres snart – men med sykehus og skoler som allerede er under press, er det få enkle kutt. Velferden kan være målrettet, men hoveddelen av pengene går til pensjonister, hvorav mange støttet toryerne tidligere.
Så er det det andre dvelende spørsmålet – hva er den politiske planen? Noen parlamentsmedlemmer og økonomer forsøker å tyde en strategi, og mener at den historiske utgiftssprellen pekte på et tidlig valg. Downing Street-innsidere insisterte på at det ikke var noen måte det kom til å skje, men tidlige anslag på pakkens innvirkning på veksten antyder at den vil gi en løft til våren.
“Dette må bety at de går for et tidlig valg,” sa en tidligere minister. «Det var det som skjedde med Barber. Den har størst sjanse til å jobbe på kort sikt. Det gir dem trolig den beste sjansen i mai. Jeg tror ikke dette vil ende godt.” Andre hadde en mye enklere forklaring – Truss vet at hun har en begrenset periode til å gjøre inntrykk før et valg, som må finne sted før januar 2025.
Det som er sikkert er at Boris Johnsons politiske strategi er over. All snakk om den “røde muren”, som hjalp Johnson med å vinne flertall ved å forene tradisjonelle torier med arbeiderklassevelgere i tidligere Labour-områder, har forsvunnet.
“Å forlate en velgerkoalisjon som vant oss et flertall på 80 i jakten på å prøve å vinne alle de syv libertære velgerne i landet er absolutt et dristig trekk,” sa en fortvilet Tory-parlamentsmedlem.
Mens parlamentsmedlemmer har vært villige til å gi Truss tid, har en virvelvindsuke som inkluderte en slutt på fracking-forbudet, nye NHS-planer og den enorme økonomiske pakken sett tidlige og illevarslende sprekker i det konservative partiets enhet.
Julian Smith, parlamentsmedlem for Skipton og Ripon og en tidligere sjefspisk, brøt dekning for å kritisere toppskattekuttet. Tidligere helsesekretær Jeremy Hunt svarte på helseplanene ved å si: “Det er ikke flere mål NHS trenger, men flere leger.” På BBC One’s Spørsmålstid torsdag innrømmet statsråden Brendan Clarke-Smith at han var «ganske nøytral» til fracking, og la til: «Jeg vil se flere bevis».
Disse tidlige notatene om dissens peker på et av de store problemene Truss møtte selv før hun og kansleren hennes gikk i stykker med megabudsjettet. “Hun sikret bare 50 parlamentsmedlemmers stemme i den første valgomgangen i ledelsen,” sa en parlamentsmedlem. «Hun har ingen base. Og når du ser at folket blir utnevnt til ministere, ender selv de av oss som ikke ønsket en jobb opp med å bli fornærmet.»
Dessuten har en av hennes sentrale rådgivere allerede satt noen konservative neser ut av ledd. I et møte med Tory-parlamentsmedlemmer torsdag kveld advarte stabssjefen hennes Mark Fullbrook dem om at han “alltid var i kringkastingsmodus – aldri mottaksmodus”. Noen tok den klare beskjeden – No 10 lytter ikke. Tory-parlamentsmedlemmer rapporterte også at Trusss pisker tok en tøff linje. “Folk blir fortalt ‘Du vil miste pisken hvis du ikke kommer i kø’, noe som ikke hjelper,” sa en.
Hennes indre krets er allerede liten og ideologisk trang. Fire skikkelser har dukket opp som sentrale i hennes premierskap – hennes allierte og visestatsminister Thérèse Coffey, Kwarteng, nivået opp sekretær, Simon Clarke, og Jacob Rees-Mogg, en hovedalliert av Johnson og nå forretningssekretær.
Alt betyr at mens mange Tory-parlamentsmedlemmer har jobbet hardt for å holde rådene sine i timene etter fredagens budsjett, er det liten felles hensikt å knytte store deler av partiet til deres leder eller hennes radikale politiske program. Ingen av hennes lovverk har ennå blitt testet i parlamentets avstemninger.
“Jeg har fortalt folk at hun er en annen Theresa May,” sa en mangeårig konservativ parlamentsmedlem. «Kanskje enda verre. May hadde ikke flertall. Liz har et flertall på 80 seter, men hun vil møte nøyaktig de samme problemene – folk vil se at hun har de samme personlighetsfeilene.»
Så merkelig er atmosfæren blant Tory-parlamentsmedlemmer at noen åpent snakker om Trusss sjanser til å klare seg til et valg dersom programmet hennes skulle få alvorlig turbulens tidlig. «Jeg har allerede hatt folk som har spurt meg om når jeg skal legge inn et brev [of no confidence] inn», sa en parlamentsmedlem.
Når Observatør spurte de mest anti-Truss-parlamentsmedlemmer om utsiktene til at hun kunne bli fjernet, var det oppsigelse. “Selv noen av de som er mest imot henne tror at vi bare ikke kan fjerne henne for noen andre,” sa en. “Det ville bare se ut som vi har mistet sansene våre fullstendig.” En annen sa: «parlamentsmedlemmer vet at dette er statsministeren de sitter fast med. De fleste kommer bare til å holde hodet nede og be om at det fungerer på en eller annen måte.»
Men den urokkelige troen som Truss og Kwarteng viser, får tvilerne til å tvile på seg selv. «Jeg må spørre meg selv, tok vi alle feil? Burde vi ha tatt en annen vei», spurte en nylig avgått minister. – Vi får se hvordan det fungerer. Hun går bare for det. Hun går for blakk.»