En gjennomgang av Armageddon-tid

Det er et øyeblikk inne Harmageddon-tid der Jeremy Strong er den ultimate elskverdige tullpappaen, som synger en våkne-og-gå-på-skole-sang inn i et kjøkkenredskap mens han bryter ut grusomme dansebevegelser. Senere slår han snørret ut av sin livredde yngste sønn, som kryper sammen i et badekar og gråter «ikke igjen». Senere ser du ham trygle og trygle skjebnen om å la barnet sitt ta en pause og komme uskadd ut av en farlig situasjon. Det er denne samlingen (og mer) av hjerteskjærende motsetninger som gir James Grays memoarfilm en slik dybde, og hvorfor den bør verdsettes. Og Strong er ikke engang hovedpersonen.

Foran og i midten er den unge Banks Repetas Paul Graff, en 12 år gammel fullmektig for Gray under en sentral, stort sett sann hendelse fra barndommen. Han kommer fra en jødisk arbeiderklassefamilie i Queens, og flyktningbesteforeldrene hans (Anthony Hopkins og Tovah Feldshuh) trekker fortsatt pusten 35 år etter slutten av andre verdenskrig. Paul og hans eldre bror er assimilasjonistens drøm: Hvis de jobber hardt og følger reglene, vil de få «sete ved bordet», noe de tidligere generasjonene aldri hadde.

Men Paul er i en alder der livet bare er en stor spøk. Han er frekk mot foreldrene sine ved middagsbordet fordi han vet at han kan slippe unna med det. (Moren hans, spilt av Anne Hathaway, har vanskelig for å skjule smilet når han spiller ut; hun elsker ham for høyt.) Men snart begynner han å få problemer på skolen. Han har hengt ut med en svart gutt som heter Johnny (Jaylin Webb), noe som utløser en kompleks rekke reaksjoner fra familien hans. Paul skal gå på en privatskole.

Dette kan ikke leses som en stor filmkonflikt som kan interessere en observatør, men Grays strenge øye for detaljer gjør det på en eller annen måte slik. (Det fører også til noen ekstra komplikasjoner.) Dette er en familie som er godt klar over ulempene fordommer medfører. De er ikke høyreorienterte folk. («For en skit!» Pappa spytter tilbake på TV-en når kandidat Ronald Reagan suger til seg religiøse konservative.) Men messingringen for denne familien er sosial og økonomisk sikkerhet, og den gjentatte aksepten av at «livet ikke er rettferdig» er hva som til slutt dikterer deres prinsipper. De vil i hovedsak gi opp kampen for sosial likhet for å sikre det de ønsker. Paul vil gå på den snote skolen (og ha et merkelig møte med Trump-familien), og deretter få en godt betalt jobb. Hvis du vil det, er det ingen drøm.

Høres tungt ut, men du bør vite at filmen også er et energisk blikk på oppveksten, veldig mye i François Truffaut-tradisjonen. Det er turer til arkaden, samtaler i et klubbhus i bakgården og en rørende utflukt på tvers av generasjoner til Flushing Meadows-Corona Park for å skyte opp en minirakett. (Det må sies at Anthony Hopkins, 84 år, på en eller annen måte får det bedre ettersom årene går.)

There’s also a timeliness to one of the central themes of the film, which is the position of American Jews on the spectrum of prejudicial victimhood. (Five minutes on Twitter any day will corroborate this.) What this movie shows is something obvious to many, but not to all: antisemitism is real and devastating, and most Jews in America also have white privilege. This is not an either-or. Those who can’t get their heads around this only need to watch this movie. What’s important, of course, is to learn from it, to recognize microaggressions when they happen, and to do something about it.

Armageddon Time, however, is too cool for any after-school special vibe. It asks more questions than it answers, and doesn’t let anybody off the hook. It’s also a great movie for anyone who grew up in New York City area in 1980, with the right needle drops and art direction. This is James Gray’s eighth feature and, in the end, its simplest. It may also be his best.