Hver dag våkner nyhetsreportere, handelsmenn og arbeidere av alle slag over hele verden for å gjøre arbeidet sitt som de alltid har gjort. En del av det krever at alle later som om livet er normalt, fikserbart og mer eller mindre stabilt. Alt dette er midlertidig. Det vil komme og gå og virkelig ikke være så ille.
Merkelig, ikke sant? Mennesker har vanskelig for å tilpasse seg katastrofer, i deres beslutninger og til og med i deres tankesett. Reportere må gjøre jobben sin etter hvert som de er trent. Handelsmenn også. Alle gjør. De gleder sjefene sine. De slår ikke alarmer. De skriker og roper ikke som de sannsynligvis burde.
Men det er et øyeblikk på dagen da arbeidet er gjort og kanskje en cocktail kommer ut eller oppvasken er vasket og barna er i seng og det blir stille i rommet. I dette øyeblikket vet millioner og milliarder av mennesker verden over det. Katastrofe er rundt oss. Vi bare later som noe annet, rett og slett fordi det er dette vi må gjøre.
Det var på denne måten under lockdowns. De må vite hva de gjør ellers hvorfor skulle vi bli tvunget til å gjøre dette. Hvis vi alle gjør vårt, vil kanskje dette ende før heller enn senere. Ekspertene vet sikkert bedre enn oss hva som er hva. Hva kan vi gjøre annet enn å stole på?
La oss justere og finne en måte å normalisere alt dette i våre sinn. Vi er maktesløse til å endre det uansett.
Og dermed har verdens folkeslag justert seg og vil fortsette å gjøre det etter hvert som det grunnleggende forfaller og råtner, lenge etter slutten av nedstengninger og de fleste vaksinemandater, selv når alle de gamle ritualene og livssignalene slik vi en gang kjente det forsvinner lenger inn i hukommelse.
Nok med den triste eksistensialismen. La oss snakke om livet i en ett-roms leilighet i London. Prisen på energi for varme har nesten doblet seg, tilsynelatende over natten. Det tok virkelig måneder, men det har føltes som en dag til den andre. Energiregningene vil nærme seg en betydelig del av selve husleien. Og prognosen – som man må gjøre fordi det er slik energimarkedene fungerer på forbrukersiden – viser en dobling og igjen dobling.
Her er hva Goldman Sachs ser.
Små bedrifter kan ikke fungere under disse forholdene. “Tom Kerridge, kjendiskokken, avslørte at den årlige energiregningen på puben hans har steget fra 60 000 pund til 420 000 pund og advarte om at ‘latterlige’ prisstigninger førte til at gjestfrihetssektoren står overfor et ‘skummelt landskap’,” rapporter Telegraf.
Alt dette løper vilt foran forbrukerprisene generelt. Dette er bare ut juni. Vi nærmer oss allerede 100 % inflasjon i energi.
Mange vil måtte stenge butikken. Den nye statsministeren Liz Truss, som kaller seg selv en konservativ, har begrenset prisøkningene for forbrukere samtidig som den presset på den største utgiftsregningen for å redde energiselskapene noensinne. Det virker virkelig som hun ikke hadde noe valg. Ja, det er det de alle sier, men i dette tilfellet kan det være sant ganske enkelt fordi ellers ville hele nasjonen falle totalt fra hverandre.
Det kan skje uansett.
“Storbritannia kan stå overfor en bølge av forretningskonkurser som overstiger alt man var vitne til under panikken og resesjonen etter 2008,” rapporter Joseph Sternberg. Rundt 100 000 firmaer kan bli tvunget til insolvens i løpet av de kommende månedene, advarte konkurskonsulentfirmaet Red Flag Alert denne uken. Dette er ellers sunne firmaer med minst 1 million pund i årlig omsetning. Forretningssvikt i denne skalaen ville overskygge de omtrent 65 000 bedriftene uansett størrelse som gikk under fra 2008-10.»
Alle vil vite hvorfor. Som alltid er det en rekke faktorer. Sanksjonene mot Russland for deres kamp over grensene til Ukraina var dårlige råd. Det har aldri stoppet utplasseringen av slike taktikker: sanksjoner mot Cuba som fortsatt er i kraft begynte for 60 år sidenalt i et forsøk på å få en fremmed stat til å oppføre seg på en måte som USA krever.
De har drevet opp prisene på energi over hele Europa og Storbritannia. Men selv da henter russiske kun rundt 3 % av Storbritannias energibehov.
En annen synder er det fanatiske forsøket fra regjeringens side på å konvertere en fossilt brenseløkonomi til en drevet av vind og sol. Av hensyn til klimaendringer vet vi hvor flinke politikere er til å kontrollere det globale klimaet ved å ta fra deg forbrukernes bekvemmeligheter.
Men egentlig ville ikke selv disse to faktorene være nok til å forårsake dette nivået av blodbad. Den virkelige roten til problemet er monetære, som igjen sporer (igjen!) til politikk for nedstengning: den ville valutaforringelsen som startet i mars 2020 og fortsatte gjennom nedstengninger, har ødelagt stedet. Hvordan kunne de ikke se dette komme? Det er latterlig.
Og det skjedde over hele verden. Diagrammet nedenfor som jeg har satt sammen ser rotete ut, men det forteller hele historien om hvordan en generasjon sentralbankfolk ødela verden. Tasten til venstre forteller deg monetære inflasjonsrater og tasten til høyre forteller deg prisveksten. Den ene henger etter den andre med 16-18 måneder. Jeg har fargekodet den slik at du kan se sammenhengene.
Dette dekker USA (grønt), EU (rødt) og Storbritannia (blått). Du kan se de enorme havene av papir som blir pumpet ut for å dekke opp for den voldsomme ondskapen med nedstengninger. Husker du de dagene da regjeringer over hele verden forestilte seg at de på en eller annen måte kunne stenge ting mens de holdt dataene pene med trykkepressen?
Hvor raskt ting faller fra hverandre
Vennene mine i Storbritannia har virkelig panikk. De ønsker å komme til USA bare for å komme seg unna. Men mange av vennene mine er opprørere og godtok ikke vaksinen fordi de er friske og under 80 år. De avviste jabben. Nå kan de ikke komme til USA pga USA innfører fortsatt regler som forbyr reisende fra fremmede land som ikke er vaksinert å komme seg over grensene.
Disse retningslinjene spores igjen til sperretiden: 12. mars 2020, spesielt da presidentens kontor bestemte seg for å gjøre det utenkelige og stenge reiser fra Europa, Storbritannia, Australia og New Zealand. Det forårsaket familieforstyrrelser, forretningstap og tragedier rundt omkring. Det er fortsatt ikke normalisert, noe som gjør poenget: ingen i Washington angrer.
Dette er essensen av politikk i Amerika i dag. Folk blir virkelig stengt ute av landet vårt for å være utilstrekkelig lojale mot Pfizer, som ser ut til å være den virkelige regjeringen her hjemme, i det minste når det gjelder folkehelsen.
Det mest slående trekk ved det som rammer Storbritannia i dag, er den store hastigheten på det hele. En dag var livet normalt og så plutselig var regningene i taket. Ingen kunne forklare hvorfor. Det var et slags mysterium, og ekstremt desorienterende.
Hvorfor energi, for eksempel? Vel, inflasjonen rammer på merkelige måter. Det graviterer til det som er mest sårbart for prisøkninger. Dette kan være diktert av mote eller politikk eller begge deler. Men når det skjer, kan ingen kraft stoppe det.
Historien om å gå fra normal til dobbel og trippel pris, spå om å gå mye høyere, minner meg om bøker jeg har lest om Weimar, hvordan ting var bra inntil det plutselig ikke var det, og selve livet tok en sjokkerende vending.
Inntil nylig har amerikanere sett på kaoset i utlandet og tenkt at det er det disse rare utenlandske menneskene gjør, bare merkelige greier med ustabile regjeringer og usunde finansielle systemer. Og likevel, akkurat nå, skjer det med speillandet vårt over dammen, et sted som amerikanere tenker på som søskenbarn med en kongelig familie.
Det bemerkelsesverdige er at Storbritannias pengepolitikk ikke var like dårlig som USAs egen. Den eneste forskjellen er at det er et større internasjonalt marked for dollar enn for pund. Dette gir Fed et lite rom for å gjøre mer skade.
Men kan det skje her? Ja, absolutt, og det kan skje før årets slutt. Politikken de siste tre årene har skapt en utrolig kruttønne. Ingen vet når det går av, og ingen vet hva de skal gjøre når det skjer.
Det er så mange andre datapunkter: savnede arbeidere, matmangelpolitisk ustabilitet og den fantastiske forankringen av Xi-støttede nedstengninger i Kina.
Verden står i brann. De fleste er ennå ikke villige til å tenke på det eller snakke om det. Ennå.
Abonner på Brownstone for flere nyheter