Det er et armbånd. Selvfølgelig er det et armbånd. Det er alltid et armbind. Og en uttalelse. Selvfølgelig er det en uttalelse. Det er alltid en uttalelse.
En melaktig ordblanding laget for å høres ut som ekte protest og aktivitet, mens det i virkeligheten betyr mindre enn ingenting.
Men utover disse tomme floskler, disse vevde gestene, hva mer kunne fotballforbundet og England ha gjort? Hvordan kunne de, eller noen av de europeiske nasjonene, ha tatt positive tiltak mot Qatar-VM?
Ved å stoppe det? Redder du faktisk liv ved å forhindre at det skjer? Vel, ja, det var det.
Englands kaptein Harry Kane vil bære antidiskrimineringsarmbånd for Qatar-VM
Hadde de store fotballnasjonene slått seg sammen like etter 2. desember 2010, da FIFA tok den korrupte beslutningen om å sende teltturneringen deres til Gulfen og himmelen vet hvor mange migrantarbeidere som dør, kan en internasjonal boikott av turneringen ha endret det.
Hadde disse nasjonene slått seg sammen da beslutningen ble tatt om å endre tidspunktet for turneringen fra sommer til vinter – noe som betyr at dette nå var et verdensmesterskap som ingen faktisk støttet i en stemmeseddel – kunne en ny stemme ha blitt tvunget til.
Og hadde de stått solid sammen på et hvilket som helst stadium i løpet av de siste 11 årene da det jevne dryppet av korrupsjonsanklager ble publisert og kringkastet, kunne protestene deres ha hatt betydning og hatt innvirkning.
Et paria-VM uten de ledende europeiske spillerne ville ha mistet kommersiell støtte og kringkastingsstøtte umiddelbart. Det ville ha truet FIFA økonomisk, og vi vet at organisasjonen handler om penger.
Migrantarbeidere sover på fortauene i Qatars hovedstad, som skal arrangere verdensmesterskapet
Hadde Europa stått imot, kanskje tatt noe av Sør- eller Nord-Amerika med seg, ville FIFA blitt isolert og måtte tenke nytt. Det gjorde de ikke fordi de europeiske ligaene er like i hock til Qatar gjennom sine kringkastingskontrakter som noen andre.
Så det er armbind i stedet. Greit nok. Hvem elsker ikke et godt armbånd? I stedet for en genuin utfordring – og ikke et eneste ord av gårsdagens uttalelse tilhørte Englands manager Gareth Southgate heller – er dette hva FA og deres europeiske kolleger nå vil gjøre. De vil armbinde mobberne til underkastelse. Det vil vise dem.
FA rådførte seg med «mange menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger og frivillige organisasjoner», og det var tydeligvis dette de kom frem til. Armbånd.
Ni andre europeiske land har sluttet seg til kampanjen – men den går ikke langt nok
Nelson Mandela og den afrikanske nasjonalkongressen savnet absolutt et triks der, for ikke å snakke om Ukraina. Tenk hvor mange av verdens konflikter som kunne løses hvis bare folk anerkjente armbindets makt og autoritet.
Noen vil hevde at alt ville være bedre enn ordene som kom fra England-leiren i går, men det er verre enn det. Ingenting ville. Bokstavelig talt ingenting.
Hvis England ikke hadde sagt noe, dratt til Qatar, spilt fotballen sin og kommet hjem igjen, kunne vi i det minste ha tolket det som at de var der for sporten, for å vinne, og politikk og menneskerettighetsspørsmål var ingen bekymring.
Dette kan betraktes som grunt, til og med skremmende, men det ville i det minste være oppriktig. De er tross alt fotballspillere, ikke politikere. Dette er en større fornærmelse. Dette er England og FA som omfavner politikk, men ikke på et tidspunkt, eller på noen måte, som betyr noe. Det er en PR-øvelse. Det er merkevarebygging. Det sørger for at optikken ser riktig ut.
Det det absolutt ikke er, er en holdning som vil gi gjenklang eller vil påvirke endring. Det er for sent for det. Et tiår har gått der en organisert, samordnet protest kan ha tatt opp de mange problemene rundt Qatar 2022.
Ingenting skjedde. Nå, lenge forbi point of no return, ønsker England og de europeiske nasjonene å prøve på samvittigheten for å se om det gir et smil.
Umenneskelige forhold for arbeidere som hjelper til med å gjøre Dohas Lusail Stadium klar for desember
Ingenting kan gjøres med Qatar nå, og vertene vet det. I den lange oppkjøringen til denne turneringen passet Qatar på å utstråle kompromisser og velkomst.
Det var oppmuntrende lyder om å lempe regler, om møter i øst og vest, om en mer liberal tilnærming som bidrar til ankomsten av så mange gjester. De siste ukene har det endret seg.
Salg av øl vil være strengt begrenset til bestemte tider på dagen, respekt må respekteres til lokale lover angående homofili og offentlig orden.
“Vi er et relativt konservativt samfunn – offentlige uttrykk for kjærlighet er ikke en del av vår kultur,” sa en talsperson. “Vi tror på gjensidig respekt, og selv om alle er velkomne, forventer vi til gjengjeld at alle respekterer vår kultur og tradisjoner.”
Og ikke holde hender. Lagret i høflighet, er en kodet bøying av muskler. Det er for sent for VM å bli fjernet fra Qatar nå, og vertene vet det. Så nå må verden spille ball med dem, ikke omvendt.
VM i Qatar åpner om mindre enn 60 dager, men fortsatt gjenstår de samme spørsmålene
Hvis du vil ha en fast dato når all protest – enten ekte eller i mektig armbåndform – ble overflødig, var det 11. august i år da FIFA endret tidsplanen for å gi Qatar åpningskampen.
Verter har hatt æren av å lede verdensmesterskapet siden Tyskland mot Costa Rica i 2006. Likevel var den første kampen i Qatar planlagt som Nederland mot Senegal, med Qatar som spilte senere samme dag.
Kanskje følte FIFA at vertens møte med Ecuador ikke var iøynefallende nok for det globale publikummet. Det er avgjørende at det endret seg i midten av august. Plutselig spilte Qatar og Ecuador søndag 20. november, resten av turneringen utfoldet seg fra neste dag.
Det var da Qatars innflytelse ble tydelig. De danset ikke lenger etter FIFAs melodi. Dette var deres verdensmesterskap, og de eide det.
Så armbåndene og de velmente uttalelsene er også meningsløse. Englands kaptein vil være utsmykket i farger som fremmer inkludering og sender en melding mot diskriminering av noe slag? Stor greie.
Norge er blant teamene som åpent har oppfordret til å gjøre mer for arbeidsinnvandrere
Dette er ikke engang spesifikke problemer ved Qatar-VM. Arbeidere som dør i brennende hete, under slavearbeidsforhold, for dårlig lønn. Det er problemet. Har du en farge for det? Hvilken farge representerer 12-timers skift for £1 i timen som arbeides av utenlandsk arbeidskraft i nærheten av Englands laghotell i Al Wakrah?
En arbeider fortalte The Guardian at skiftet hans var 30 dager i en måned, “og hvis jeg tar en fridag, kutter de i lønnen min”. Har Harry Kane fått et armbånd som dekker dette, eller er det bare for vage, ullene begreper som inkludering eller antidiskriminering?
Agenter kontrollerer migrantarbeidsmarkedet, og krever avgifter på opptil 1 360 pund for en jobb i Qatar. Til timeprisen tar det mer enn 113 dager bare å betale den avgiften. Mange arbeidere opplever også at lønnen som er lovet ikke er det som leveres. Så slutt.
Endringer i Qatars arbeidslov betyr at arbeidere nå står fritt til å forlate — og FA refererte til og med landets «progressive lovgivning», og trakk seg til vertene mens de stiller seg som om de står imot dem — men det er ikke slik det fungerer i praksis.
“Bedriften vil ikke gi oss tillatelse til å forlate,” sa en arbeider. ‘De forteller oss at vi må kansellere visum, reise hjem og så søke på en annen jobb.’ Herregud, vet de ikke om armbåndene?
Byggearbeid for turneringen i Gulf-nasjonen har vært gjenstand for intens gransking
Det er knapt en avis i Vesten som ikke har undersøkt og dokumentert migrantarbeidernes situasjon i Qatar siden FIFAs beslutning i 2010. Hvis FA ønsket å ta stilling, har det gått år, hele regimer siden.
Da Qatar fikk VM, var Manchester City fortsatt to sesonger unna sin første tittel i moderne tid; Fabio Capello var Englands manager mens Roy Hodgson var i Liverpool; vinnerne av League Cup den sesongen var Birmingham City; Brighton, Southampton, Brentford og Bournemouth var alle tredjelagsklubber; Gary Neville spilte fortsatt; Harry Kane hadde ikke debutert for Tottenham, eller til og med gått på sitt første lån til Leyton Orient.
Det er tiden som har gått. Tiden da FA, og England, kunne ha uttalt seg, eller tatt ledelsen.
Tenk om bare en håndfull av armbåndsbærerne i Europa – England, Nederland, Belgia, Frankrike og Tyskland – hadde avvist ideen om å spille i Qatar. For en melding det ville ha sendt.
I stedet, ble det avslørt i går, vil migrantarbeidere bli invitert til Englands treningsbase og få sjansen til å “engasjere” med spillerne.
Tiden deres på spillebanene til Al Wakrah kan bli dokket fra deres £1 i timen på et senere tidspunkt, men det er ingen tvil om at det er et armbånd for det også.