Ther står mye mer enn nasjonal stolthet på spill for Tom Burgess de neste fem ukene. I over 15 år har utsiktene til en engelsk tropp uten etternavnet Burgess vært utenkelig. Men selv Tom ville være den første til å innrømme at han ikke så for seg å være den eneste overlevende av klanen som skulle inn i årets verdensmesterskap.
Så mye har endret seg på de fem årene siden England kom desperat til kort mot Australia i siste verdenscupfinale: ikke minst i Burgess-familien. Den dagen delte Tom åkeren med sin eldre bror Sam. Men han og Toms tvilling, George, har siden blitt tvunget til for tidlig pensjonering. Drømmen om at de tre brødrene skulle representere landet sitt i et hjemme-VM sammen i år, ble ikke realisert.
Det betyr at Tom, nå 30 og den siste aktive Burgess-broren av de fire – den andre er deres eldste søsken, Luke – som vant NRL Grand Final sammen i 2014 med South Sydney, ikke bare spiller for England, han spiller for sin familie. “Ærlig talt venn, jeg er full av stolthet over å kunne representere familien min på et nytt verdensmesterskap,” sier Burgess på tampen av Englands åpningskamp mot Samoa.
Få spillere er så heldige å spille i to verdenscuper. På lørdag vil Burgess slutte seg til en utvalgt gruppe individer som har vært med i tre påfølgende turneringer, en bemerkelsesverdig bragd som få ville ha forventet av Tom da han ble den siste av de fire brødrene som tok turen til South Sydney i 2013. Det er ikke en ære han tar lett på.
“Det er sprøtt å tenke på at det er tredje gang jeg er med i et verdenscup, og det er absolutt ikke en prestasjon jeg tar for gitt,” sier han. «Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det før noen nevnte det i det siste, men med hvert verdensmesterskap har jeg vært på et annet stadium i karrieren min og i livet mitt. I 2013 var jeg 21 og like etter mitt første år i NRL. Jeg var vel bare glad for å være der, ved ettertanke.
«Men 2017 gjorde vondt. Vi hadde en virkelig sjanse til å vinne den, og vi falt pinefullt nærme. Men i år, som spiller, føler jeg meg den mest forberedte jeg noen gang har vært for et verdenscup. Jeg er spent på hvordan denne gruppen har kommet sammen.»
Burgess er ikke alene om å føle smerten fra Englands siste verdensmesterskap. Mange i troppen som spilte i det 6-0 tap av Australia i 2017-finalen har snakket om et ønske om å rette opp i år.
“2017 gjør meg fortsatt vondt, det hjemsøker deg, og det vil det sannsynligvis alltid gjøre,” sier han. «Jeg tror aldri jeg har sett den helt tilbake, hele kampen. Jeg kan bare ikke gjøre det. Den var der for å ta og vi var bare ikke så kliniske som vi kunne ha vært. Alle prøvde seg i den turneringen, men det store for meg var at vi hadde et bånd som gruppe, og det var en stor del av å komme oss så langt som vi gjorde. Jeg ser det igjen i denne gruppen også.»
Burgess ser kanskje potensialet, men ikke alle gjør det. Det har vært så mye støy om utsiktene til Stillehavsnasjonene at noen forståsegpåere har England underdogs for sammenstøtet med Samoa lørdag ettermiddag. For første gang i et Rugby League-VM er det fem lag – Australia, New Zealand, England, Samoa og Tonga – som tror de kan vinne turneringen.
Burgess er imidlertid ikke så opptatt av at Englands sjanser blir nedprioritert. “Du ser på de andre troppene, det er mye NRL-erfaring der inne, så det er en rimelig kommentar at de alle blir snakket opp,” sier han. “Men vi er ikke bekymret for å være underdogs, vi ønsker bare å gå ut og spille: vi vil bare fortsette med det og la rugbyen vår snakke. Vi er glade for at alt er sagt om alle de andre nasjonene.»
Han og familien kan nå ha bosatt seg i Australia, etter å ha vært der i et tiår, men Burgess har ikke mistet kontakten med sine engelske røtter, og vet hvor mye suksess i dette verdensmesterskapet ville løfte sporten på hjemmebane.
“Jeg tenker stadig tilbake på 2013, det siste verdensmesterskapet og hvordan hele landet kom bak England … rugbyligaen føltes enorm,” sier han. «Jeg er spent på å føle det igjen i år. Jeg ønsker å injisere litt liv i rugbyligaen i dette landet fordi det tok litt av en trøkk med Covid og andre ting, og å gi engelske rugbyligafans noe å juble ville bety mye for meg.»
Burgess-brødrene har oppnådd mye i rugbyligaen, individuelt og som et kollektiv – 2014 NRL Grand Final er et stykke sportshistorie som kanskje aldri vil bli gjentatt. Men Tom innrømmer at det er én ting som mangler i familiekappen deres, og ansvaret for å legge det akkurat nå hviler utelukkende på hans skuldre.
“Suksess med England er kanskje det eneste vi ikke har oppnådd, og høydepunktet av spillet for meg er fortsatt internasjonal rugby,” sier han. «Det er rett nær toppen av oppgavelisten min, å få litt suksess med England. Sist jeg var her og vi slo New Zealand i testserien i 2018, er det fortsatt et av mine beste minner i spillet. Å gjenskape suksessen i et verdensmesterskap ville bety alt.”