For tre uker siden sa Sanna Marin, Finlands statsminister, retweetet en lenke til en artikkel av en finsk akademiker sammen med følgende sitat: “Det er noe alvorlig galt med de rådende ideene om pengepolitikk når sentralbanker beskytter deres troverdighet ved å drive økonomier inn i resesjon.”
Forsvarere av de rådende ideene ble forutsigbart presset tilbake, og advarte mot å gjette uavhengige sentralbanker eller ikke verdsette deres troverdighet. Men defensivitet er feil respons. Ikke bare fordi Marin faktisk ikke kritiserte noen sentralbankhandlinger. Men, mer dyptgående, fordi å unngå en debatt om hvorvidt vårt makroøkonomiske regime er egnet til formålet er mer farlig enn å ha en.
Sammenligninger med 1970-tallet klarer ofte ikke å legge merke til én viktig lærdom fra det tiåret: et makroøkonomisk regime som ikke kan rettferdiggjøre seg selv, vil bli styrtet, først intellektuelt, så politisk. Det var fra asken av 1970-tallets monetære kaos at teorier ble født som rettferdiggjorde uavhengige sentralbanker med et mandat til å holde inflasjonen lav. Før århundret var ute, var uavhengig inflasjonsmål de rigueur i de fleste avanserte økonomier.
Førti år senere ville en ny intellektuell og politisk beregning være mindre overraskende enn fraværet av en. Den “store moderasjonen” produsert av 1980-tallets monetære revolusjon har i mange land lenge vært ledsaget av stillestående lønninger for lavtlønnede. Isbreen etter den globale finanskrisen fikk verdens to største sentralbanker til å revidere sine politiske rammeverk under pandemien. I 2020 og 2021 lovet Federal Reserve og Den europeiske sentralbanken å tolerere en periode med høyere inflasjon dersom sysselsettingen måtte stige ytterligere eller det ville være lite rom for å løsne politikken i tilfelle en nedgang. Men denne nye holdningen falt ved første hinder.
Med levekostnadskriser og lavkonjunkturer truende i viktige avanserte økonomier, hva er oddsen for å unngå en dypere oppgjør mye lenger? Marin er ikke den eneste nasjonale lederen som uttrykker uro over sentralbanker. Frankrikes president Emmanuel Macron nylig bekymret høyt om “eksperter og europeiske pengepolitiske beslutningstakere som forteller oss at vi må knuse europeisk etterspørsel for å holde inflasjonen bedre”.
Nettopp fordi sentralbankfolk er uavhengige, faller det på politiske ledere å fortelle sine innbyggere hvorfor det er riktig å møte russisk energiutpressing med handlinger for å slå ytterligere ned på inntekter og arbeidsplasser. De ville være ettergivende hvis de ikke stilte spørsmål ved om dette er det beste vi kan gjøre.
Til sammenligning har sentralbankfolk det lett. De har lovlig pålagt inflasjonsbekjempende mandater, som de ikke skal stille spørsmål ved. Og de har et argument: at å miste sin “troverdighet” – som de mener at folk ikke lenger tror de kan holde inflasjonen lav – vil koste enda flere jobber og tapte inntekter.
Men selve sentralbankenes troverdighet er bare like god som troverdigheten til det makroøkonomiske regimet som helhet. Det er ikke å si at sentralbankuavhengighet bør forkastes, men å spørre åpent om det faktisk fungerer for økonomien.
I jakten på individuelle mandater kan sentralbanker kollektivt stramme inn for mye, som Maurice Obstfeld har foreslått. Eller pengepolitikk ukoordinert med finanspolitikk kan gjøre saken verre, som Marin antydet oppfølgingskommentarer.
IMF har advart regjeringer mot å budsjettere «på kryss og tvers» med pengeinnstramminger. Men å heve renten setter pengepolitikken på kryss og tvers av finanspolitiske prioriteringer som å investere i den grønne omstillingen eller faktisk i energiinfrastruktur som i seg selv vil avhjelpe energiindusert inflasjon. Selv om monetære hensyn bør prioriteres, er en slik monetær dominans utvilsomt noe som skal diskuteres demokratisk, ikke teknokratisk påtvinges.
Det kan til og med være at sentralbankfolk ikke er uavhengige nok, men faller under det politiske presset som oppstår fra hver ny månedsrekord i nåværende inflasjon, i stedet for å fokusere kjølig på deres godartede prognoser på mellomlang sikt.
Som på 1980-tallet vil dyktige økonomer med tiden foreslå bedre måter å utforme pengepolitikken mot energiprissjokk. Og med mindre vi har en heldig flukt fra en kraftig nedtur i vinter, kommer det sikkert også en politisk tilbakeslag. Alternativet til åpent å diskutere disse spørsmålene i et demokratisk rom er å la tilbakeslaget vare til det bryter ut i den mer radikale og farlige formen for et populistisk angrep på institusjoner. Sentralbankenes troverdighet ville ikke vært mye verdt da.