Fredag i Jackson Hole, Wyoming, sa Federal Reserve-leder Jerome Powell at Fed må fortsette med det heve rentenselv om det vil “bringe noe smerte til husholdninger og bedrifter”.
Dette – med all respekt – er galt.
Riktignok er inflasjonen nær fire tiår høy. Men Feds aggressive innsats for å temme den gjennom bratte renteøkninger – den raskeste serie med renteøkninger siden tidlig på 1980-tallet – øker risikoen for resesjon. Powells kommentarer signaliserer at Fed sannsynligvis vil øke rentene igjen i september med ytterligere tre kvart prosent, noe som øker risikoen ytterligere.
Smerten merkes allerede over hele landet. Lønnsveksten har ikke holdt tritt med inflasjonen. Dette betyr at de fleste amerikanere fortsetter å miste økonomisk terreng.
Powell forteller dem faktisk at de vil miste enda mer terreng. Høyere renter, innrømmer han, vil bremse økonomisk vekst og føre til «mykere» arbeidsmarkedsforhold – en eufemisme for lavere lønnsøkninger og færre jobber. Men “dette er de uheldige kostnadene ved å redusere inflasjonen”.
I mellomtiden fortsetter imidlertid bedriftens fortjeneste å øke. Fortjenestemarginene er på sitt høyeste siden 1950, ifølge tall fra handelsdepartementet publisert torsdag.
Stopp opp et øyeblikk og la tankene dine dvele ved dette: prisene bedrifter tar kundene sine raskere uansett hvilke økte kostnader bedrifter står overfor for materialer og arbeidskraft.
Lønn presser med andre ord ikke opp inflasjonen. Produksjonskostnadene presser ikke inflasjonen opp.
Selskaper presser opp inflasjonen. Den største unike kilden til inflasjon i USA er prissettingskraften til selskaper.
Så hvorfor øker Fed renten? Fordi det er det Fed gjør når prisene stiger. Det er det eneste verktøyet i Feds verktøysett. For å sitere det gamle ordtaket, når alt du har er en hammer, ser alt ut som en spiker – eller, i dette tilfellet, en rente å øke.
Problemet: dette belaster for det meste arbeidsfolk og lavinntekter med å bekjempe inflasjonen. De er de første som mister lønn og jobber ettersom økonomien avtar. De blir allerede hamret.
Hvis Fed fortsetter å heve rentene for å bremse inflasjonen, vil de bli hamret enda mer.
Dette kan være forsvarlig hvis selskaper investerte sin uventede fortjeneste i mer produktiv kapasitet – og legger til fabrikker, materialer, varehus og arbeidsplasser – som ville utvide deres evne til å møte fremtidig etterspørsel og dermed bedre beskytte mot inflasjon.
Men det er de ikke. De bruker overskuddet til å kjøpe tilbake aksjene sine, slik at deres aksjeverdier ikke vil synke for mye lenger etter at de allerede har sunket på grunn av den forventede nedgangen forårsaket av Fed.
Ved begynnelsen av året estimerte Goldman Sachs at 2022 ville se en rekordstor $1 tn i tilbakekjøp. Det skjer neppe, men tilbakekjøpene fortsetter i et sterkt tempo. I andre kvartal, tilbakekjøpene økte med rundt 7 % i forhold til året før.
Noen økonomer hevder at det ikke er noen grunn til å tro at selskaper nå vil utøve mer prissettingskraft enn de har hatt hele tiden. Hvorfor skulle de vente til kostnadene for materialer og arbeidskraft skulle stige før de øker fortjenestemarginene?
Svaret er enkelt. Inflasjonen gir dem dekning. De kan si – som mange gjør nå – at de ikke har noe annet valg enn å øke prisene i lys av de økende kostnadene for materialer og arbeidskraft. De annonserer bare ikke at fortjenesten deres øker mens de gjør det.
Hvilket bringer oss til det sentrale politiske spørsmålet: hvorfor kan ikke byrden med å bekjempe inflasjonen plasseres der den hører hjemme – på store selskaper som fortsetter å heve prisene sine i jakten på større fortjenestemarginer og høyere aksjekurser?
Det enkle svaret er at store selskaper har så mye politisk innflytelse at de aldri ville tillate den slags politikk som ville ha den effekten – for eksempel en uventet profittskatt, priskontroll, høyere skatt på seg selv og de velstående, og dristigere og mer effektiv håndhevelse av antitrust.
Selv om demokratene vedtok en skatt på 1 % prosent på tilbakekjøp av aksjer i den nylig vedtatte inflasjonsreduksjonsloven, var de ikke i stand til å ta disse andre trinnene. Ikke engang en demokratisk president og demokrater med kontroll over begge kongresshusene kunne overvinne egne bedriftsinteresser.
Så alt er på Jerome Powell og Fed. Noe som betyr at alt er på arbeidsfolk.