Snoen spillere har bare “det”. Litt mer tid på ballen, en evne til å finne plass der ingen ser ut til å eksistere, en vilje til å gjøre ting litt annerledes. Det er bare en hake. Ikke alle trenere liker forskjellig eller uforutsigbar. Det er derfor noen virkelig enestående kreative talenter aldri har hatt den absolutte tilliten – eller tonnasjen av caps – deres evner fortjent.
Denne uken har kastet lys over et par gode eksempler. Den første er Finn Russell, som har toppet et halvt århundre med landskamper for Skottland og startet en test for de britiske og irske løvene så sent som i fjor. I løpet av helgen hadde han nok en spektakulær kamp for klubben sin Racing 92, og ga ham en plass i ukens topp 14-lag. Og likevel virker landstreneren hans, Gregor Townsend, mindre enn overbevist og har utelatt fly-halvdelen fra Skottlands tropp til høstens landskamper.
Du kan på dette tidspunktet spille djevelens advokat og spørre hvor mange av de andre hjemmeforeningene som ville droppet sine nåværende 10-åringer og startet Russell hvis han plutselig var tilgjengelig for dem? Svaret er ikke alle, men det forsterker bare poenget. Noen ganger virker det som om subtile spillbrytere må være dobbelt så gode som alternativet for å støttes konsekvent.
Noe som bringer oss til vår andre casestudie. Da Saracens ble tildelt en siste-gisp-straff på Exeter på lørdag og Alex Goode tok ballen, var det aldri noen tvil om hva som ville skje videre. Uansett om det var Goodes første spark for sesongen, eller at hjemmepublikummet gjorde sitt beste for å sette ham av. Rett gjennom stolpene seilte den fordi, når det kommer til knaset, er det det klassespillere pleier å gjøre.
OK, den estimerte Goode er 34 nå, men gjett hvor mange Six Nations-tester den mest villedende begavede engelsken i sin generasjon har startet siden mars 2013? Svaret er ett. En! Som med Russell, føles det noen ganger som om internasjonale trenere først begynner å måle talent hvis det presenterer seg i en tilstrekkelig stor pakke. Eller kommer sjelden bort fra det rette og smale.
Så bortkastet. I Goodes tilfelle vil det snart gi ham æren av å spille flere spill for Sarasener enn noen andre noen gang har gjort. Og likevel, selv om Eddie Jones hadde 10 bakspillere skadet, føler du at han fortsatt ikke ville bestemme seg for at det var en god idé å ringe Saracens.
Noe som får deg til å begynne å lure. Hvem har vært den uheldigste artisten i rugby, en som burde vunnet en million landskamper, men aldri gjorde det? Kanskje vi burde kalle det Marshall-prisen til ære for Englands Howard Marshall som, som spilte på flukt, scoret et hat-trick mot Wales i Cardiff i 1893 – på en bane dekket av svarte sirkler etter at hundrevis av brenneovner ble stående over natten. tine det – og likevel aldri representert landet sitt igjen.
Det er mange utfordrere. En fyr kalt Stuart Barnes startet bare seks tester for England på ni år, til tross for at han var mesteren over alt han undersøkte på Bath. Den mest ekstravagant talentfulle skolegutten jeg noen gang har sett live, var en blek vilje som het Colin Stephens: da den lettbygde waliseren spilte på Rosslyn Park Sevens, var det ingen som kunne legge en hånd på ham, men han vant bare fire landskamper. Jeg pleide også å elske å se den lille Arwel Thomas, men 11 forsøk på 19 starter for Wales gjorde på samme måte lite rettferdighet til trolldommen han var i stand til.
Og hva med noen av de kjente “short stayers” som Ray ‘Chico’ Hopkins? Historierekorder at han bare vant den ene Wales-kappen som en erstatning og registrerte et debutforsøk for å hjelpe til med å slå England i 1970 før han forsvant tilbake i Sir Gareth Edwards’ skygge. Enda lenger tilbake, hvor mye England ville elsket å ha sett mer av prins Alexander Obolensky? Fire landskamper og en tragisk tidlig død i en alder av 24 da hans orkankrasj landet i Suffolk i 1940, frarøvet utvilsomt rugby en av dens mer fargerike karakterer, noe som gjenspeiles i Hugh Godwins fine ferske biografi.
Nylig var det den mest eksplosive kometen med ovale baller, Rupeni Caucaunibuca, som var omtrent like ustoppelig på sitt beste som noen kantspiller noen gang kan ha vært. Av forskjellige grunner spilte han imidlertid bare åtte tester for Fiji, og scoret 10 forsøk, mellom 2003-10. Eller kanskje du kan dele stemmen for det mest underbrukte engelske talentet mellom Danny Cipriani og James Simpson-Daniel, som begge hadde mer talent i småfingrene enn de fleste internasjonale backer. Og likevel startet Cipriani bare fem tester og Simpson-Daniel seks. Det var formildende omstendigheter for begge, sant, men det er fortsatt en gråtende skam.
Jones og hans medmestertrener Warren Gatland kan selvfølgelig hevde å være enda mer uheldig, og ikke få en eneste landskamp mellom seg selv om Gatland gjentatte ganger satt på All Black-benken bak Sean Fitzpatrick. For formålet med denne øvelsen snakker vi imidlertid ubesvart glans som etterlater pallen uten tvil toppet av en engelskmann og en waliser.
Hvis vi snakker ustoppelige kantspillere, var det noen gang en veps som surret mer spennende enn Christian Wade, hvis ensomme cap kom i Argentina i 2013? Og én kamp, i 1984, var også toppen av David Bishops internasjonale karriere, en parodi gitt det enorme allsidige talentet den tidligere scrum-halvdelen i Pontypool og Wales hadde. Russell og Goode kan begge betrakte seg selv som uheldige, men den hardt utførte klubben har mange medlemmer.