Første kjente dinosaur-navle funnet i fossil

Glem dinosaurer som er engasjert i ond kamp. Legg skremmende hoggtenner og klør til side. Forskere har oppdaget en mykere side ved dinosaurer: reptilekvivalenten til en navle.

For første gang noensinne har forskere identifisert et navlearr på en ikke-fugledinosaur. De papir kunngjøring av dette funnet er publisert i BMC Biology, og det er nok en spennende oppdagelse fra en spesielt sjelden og godt bevart Psittacosaurus fossil fra Kina. (Andre gleder fra dette samme eksemplaret inkluderer en cloaca og motskyggekamuflasje.)

For pattedyr er navlen et resultat av en løs navlestreng ved fødselen. Men reptiler og fugler, hvis reproduksjonsmetode er å legge egg, har ingen slik snor. Inne i et egg er embryoets mage koblet til en plommesekk og andre membraner. Arret oppstår når embryoet løsner fra disse membranene rett før eller når det klekkes fra egget. Kjent som et navlearr, er det den ikke-pattedyrformen av en navle. Og det er akkurat det det internasjonale teamet av forskere hevder å ha funnet på dette fossilet.

Psittacosaurusen tobenet dinosaur som levde i begynnelsen av kritttiden, er en tidlig form for ceratopsian, en type nebbplantedyr som senere i den samme geologiske perioden vil inkludere Triceratops. Det kanskje mest blendende fossilet av arten som er funnet, forblir frosset i tid, liggende på ryggen, komplett med hud- og halebust. Dens bevaring, omtrent 130 millioner år gammel, er fantastisk. Og selv om den ble gjort kjent for publikum i 2002, fortsetter den å bryte ny og unik mark.

Michael Pittman har studert dette spesielle fossilet i detalj. Han er paleobiolog, assisterende professor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong, og medforfatter av den nye artikkelen. Han og medforfatter Thomas G. Kaye, fra Foundation for Scientific Advancement, kunne besøke fossilet i Tyskland i 2016 ved Senckenberg Research Institute og Natural History Museum Frankfurt. De to forskerne anvendt nyskapende bruk av lasere til fossiler i en teknikk som kalles Laserstimulert fluorescens (LSF). Med denne ikke-destruktive metoden har de kunnet avsløre detaljer i fossiler som ellers kan forbli usett.

This “subtle scar,” as Pittman described it in an email, was found using LSF. And it is thanks to LSF that the team could study the scales of the skin—their patterns, wrinkles, and any scarring—in exquisite relief. For help working on the skin, the team turned to Phil Bell, dinosaur paleontologist at the Palaeoscience Research Centre, University of New England in Australia, who has considerable expertise on the subject. Bell is lead author of the new paper.

“LSF brings out the detail in spectacular fashion,” Bell said in a video interview. “It really looks as though the animal could get up and walk away. You can see every little wrinkle and bump in the skin. It looks so fresh. Imagining these animals as living, breathing entities, rather than just dead skeletons, is what fascinates me. Bringing them to life is one of the major goals of my work.”

The team did find evidence of wrinkled skin, but not in the abdomen where the umbilical scar is located. Healed injuries would display regenerative tissue; there would be a distinct break in scale patterns, with smooth granulation tissue over the injured area.

Instead, explained Pittman, “