Fra jorden til månen del 1

God mandag og velkommen til nok en utgave av Beyond The Forecast!

Siden dagene da menneskene først så stjernene og lurte på hva de var, brant en drivkraft mot verdensrommet i oppdagelsesreisendes hjerter.

I det store spranget innen teknologi etter den industrielle revolusjonen var ting som aldri så ut til å være mulig i hele historien, i vårt grep. Skip kunne seile verden rundt i rekordfart. Tog koblet sammen de forskjellige kystene til USA og Russland. Hverdagen ble enklere med nye nivåer av automatisering.

Mens de tomme flekkene på kartet fylte ut, drømte folk fortsatt om hva annet vi kunne finne i universet vårt.

Noen så for seg sagnomsuste tapte kontinenter eller hvilke undere som lå under havet, som Jules Vernes roman «Twenty Thousand Leagues Under the Sea». Andre forfattere så mot nattehimmelen og forestilte seg både underverker og redsler. Ultra-avanserte inntrengere rystet planeten i HG Wells’ “The War of the Worlds”, men i et mer positivt blikk mot utforskning, tok George Méliès’ film “A Trip to the Moon” publikum i 1902 til en forestilt versjon av vår ensomme naturlig satellitt.

Mindre enn 70 år senere tok mennesker sine første skritt på den samme steinen.

Wright Brothers flytur i Kitty Hawk, North Carolina i 1903 innledet en ny industritid. Fly endret måten mennesker og varer reiste over planeten på, men et fly trenger luft for å generere løft, noe som sårt mangler i verdensrommet.

Romreiseanalogen til Wright Brothers er Dr. Robert H. Goddard. Allerede i 1907 lanserte Goddard primitive raketter i sine dager som student. I 1914 hadde han patenter på raketter som kunne operere med flytende drivstoff og i trinn. Goddard satte grunnlaget for rakettvitenskap på 1900-tallet, med sin første rakettoppskyting med flytende drivstoff i 1926. Ved å bruke gyroskoper og dreie skovler på selve rakettene, hjalp Goddard med å utvikle muligheten til å kontrollere hvor raketter lander.

Goddards forskning på rakettkontroll hadde lang tid å vente før noen kunne sikte mot stjernene.

Tyske forskere tok opp den banebrytende forskningen på slutten av 1920-tallet. En av lederne for dette nye feltet, Dr. Wernher von Braun, brakte sine talenter til den tyske hæren i 1932.

Von Braun var medlem av nazistpartiet før og under andre verdenskrig og ledet teamet som utviklet den ødeleggende V-2-raketten. Bygget av slavearbeid i konsentrasjonsleire, kunne V-2 angripe England, Belgia og Frankrike fra så mye som 200 miles unna. Selv med primitiv veiledningsteknologi som gjorde den mindre nøyaktig, drepte V-2 tusenvis av mennesker.

Den allierte fremrykket inn i hjertet av Tyskland ga USA, Storbritannia og Sovjetunionen sjansen til å fange materiale og dokumentere de nasjonene som ble brukt til å lage sine egne missiler i etterkrigstiden.

USA brakte Von Braun og andre tyske forskere tilbake fra Europa i Project Paperclip og ga dem i oppgave å fortsette utviklingen av ballistiske missiler.

USA og Sovjetunionen dukket opp som de sterkeste verdensmaktene etter krigen, og for å sikre at ingen av landene direkte kunne beseire de andre, utviklet begge nasjonene ballistiske missiler som var i stand til å bære atomvåpen over hele planeten. Amerika hadde et bein i disse nystartede dagene av romkappløpet takket være de tyske forskernes kunnskap, men sovjeterne tok det første spranget inn i stjernene 4. oktober 1957.

Sputnik, en 23-tommers kule, var det første menneskeskapte objektet som gikk i bane rundt jorden. Sovjeterne klarte å lansere ikke bare Sputnik 1, men også Sputnik 2 på mindre enn en måned. Den andre satellitten var langt tyngre og dukket opp som en gribb i hodet til ledere fra midten av århundret. Hvis sovjeterne allerede kan sende vitenskapelig nyttelast i bane, hvor lang tid tar det før de kan sende kjernefysiske enheter?

En slik fryktelig mulighet satte det amerikanske romfartsprogrammet på høygir.

Sovjetiske raketter var større, kunne gå lenger og hadde ikke den ekle vanen som amerikanske raketter hadde med å eksplodere på utskytningsrampen.

Von Brauns team som jobbet med hæren ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama var klare for en foreløpig oppskyting på slutten av 1957, og i januar neste år nådde Explorer 1 utover atmosfæren som USAs inntreden i romkappløpet.

1958 brakte flere regjeringsgrupper sammen med prosjekter fra hæren og marinen under ett tak: National Aeronautic and Space Administration. NASA organiserte USAs innsats for å komme ut i verdensrommet, men det var fortsatt en lang vei å gå før noe menneske nådde månen, enten sovjetisk eller amerikansk.

Se opp for neste ukes Beyond the Forecast for å finne ut hvordan forskere tilpasset teknologien fra oppskyting av atomvåpen til oppskyting av mennesker ut i verdensrommet på vei til månen.

Hvis du er en fan av stjernekikking, er dette en flott uke for å komme ut av teleskopet. Du kan last ned værappen vår for å se hvilke netter som er klarest og få meteorolog Chris Michaels’ siste oppdateringer på nett.

Du kan alltid få spesifikke prognosedetaljer for sonen din, enten det er Roanoke Valley, Lynchburg-området, New River Valley eller andre steder rundt Southwest og Central Virginia, når som helst kl. WSLS.com/weather. Kjenn sonen din!

I tilfelle du gikk glipp av det, har vi flott vær og vitenskapelig innhold på WSLS.com. Her er noen omtalte historier fra den siste uken:

Hvis du foretrekker at værinformasjonen din leveres av sosiale medier, kan du følge din lokale værmyndighet på Facebook og Twitter. Hvis du vil se mine personlige væroppdateringer, følg meg Facebook-side også!

— Marshall Downing