Han vil være på L’arc torsdag 5. mai klokken 20.00.
Førstepris for solist og førstepris for orkester ved National Jazz Competition i La Défense i 1989, Franck Tortiller har ledet en rekke jazzprosjekter med kremen av internasjonale musikere, spesielt Mike Manieri, Dave Samuels og Steve Swallow, og deltar også på en rekke album av franske artister som Juliette Gréco, Sanseverino, Arthur H eller Juliette.
Noen dager før konserten på den nasjonale scenen i L’arc betrodde musikeren creusot-info til dere, kjære lesere.
Hvis du måtte introdusere deg selv med bare 5 ord, hva ville det vært?
Burgund, vibrafon, jazz, stort orkester, konserter
Hvorfor disse ordene?
– For Burgund: Jeg ble født i Saint-léger-sur-Dheune og er veldig knyttet til mitt territorium. Det er der jeg lærte musikk, spilte i band, baller osv…det er min base. Det er også her vi sammen med noen venner opprettet Couches jazzfestival, som skal feire 36-årsjubileum i sommer!
– Vibrafon er selvfølgelig instrumentet mitt, den essensielle vektoren for en musiker. Jeg har alltid vært tiltrukket av det perkussive og melodiske aspektet ved vibrafonen, det er et instrument som også er nært knyttet til jazzmusikk. Lionel Hampton, for eksempel, var en stor ambassadør.
– Jazz er musikken min. Jeg hadde en “jazzfan” far; han lyttet til Count Basie, Ellington, Louis Armstrong. Jeg visste ikke at denne musikken ble kalt “jazz”, jeg trodde bare at alle disse musikerne snakket til meg som en snakker til en venn. Det var både spennende og intimt…
– Stort orkester, det er også i sentrum av mitt musikalske liv. Jeg liker denne lyden av et stort ensemble, messingblåsing, trompeter, saksofoner osv… Det er også en måte å skrive musikk, orkestrere, lage et orkesterlyd på. Det er lyden, den store lyden!
– Konserter, fordi det er livet vårt, musikerne. Uten konserten, uten publikum, eksisterer vi ikke.
Du dirigerte National Jazz Orchestra, kan du fortelle oss om denne opplevelsen?
Jeg hadde æren av å dirigere National Jazz Orchestra i tre år. Det var en fantastisk, unik opplevelse. Jeg må også si at jeg hadde all frihet til å skape det jeg ville. Det er en utrolig luksus, og unik i verden! Frankrike er det eneste landet som har et nasjonalt jazzorkester, skal det understrekes. Vi spilte mer enn 200 konserter, i Frankrike, over hele Europa, USA… Men dette er verken en belønning eller et resultat. Det er bare en scene i livet til en musiker.
Du ledet en mesterklasse for ikke lenge siden på Le Creusot, er det viktig for en kunstner å formidle kunnskapen sin?
Overføring, utveksling og møter er kjernen i vår aktivitet. Jeg oppfatter ikke yrket musiker som en artist i boblen hans, som ikke konfronterer seg selv, ikke deler. Dette møtet som jeg gjennomførte her på L’arc var fantastisk. Vi jobbet med sanger, jazzstandarder, laget improvisasjoner i en veldig varm og fremfor alt musikalsk og entusiastisk ånd. Dette er også musikk! Prøver å sette sammen en liten konsert på mindre enn en dag! det er fantastisk er det ikke?
Kan du fortelle oss om Xperience?
For dette programmet bestemte jeg meg for å bli med i et kollektiv av unge musikere, “jazz tronnix”. De kommer alle fra den unge franske jazzscenen, og utvikler seg mye på urban musikk; rap, nu jazz, RnB, kort sagt alle disse stilene som nå vanner jazz. Det var viktig for meg å bringe de to universene våre i kollisjon, mitt, basert på en viss Bigband-tradisjon, og deres, som er veldig aktuell. Det betyr også å forestille seg hvordan et flott jazzorkester skal se ut i dag, med denne nye generasjonen musikere som ikke nøler med å riste opp i kodene.