“Ikke pasta da?” Tyskerne spøkte tidligere denne måneden da de hørte at en toalettpapirprodusent hadde gått konkurs.
Tross alt, mens toalettpapir var den nest mest ettertraktede supermarkedsgjenstanden under høyden av pandemien, var pasta den første. Forbrukerne ble strengt rasjonert til bare én eller to pakker med rundstykker for å sikre at ingen gikk uten. Men etter å ha blomstret under pandemien, har luksusmerket Hakle fra Düsseldorf – kjent for å “bringe komfort siden 1928” med sine trelags ruller – bombet som et resultat av energikrisen. Det er den første store tyske forbruksvareprodusenten som kollapser på grunn av skyhøye energi- og råvarekostnader, og mye tyder på at den vil bli fulgt av mange flere.
Forrige uke kuttet det München-baserte Ifo-instituttet for økonomisk forskning sin prognose for tysk vekst, og erklærte at “vi er på vei inn i en vinterresesjon”. Den spådde at Europas største økonomi ville krympe med 0,3 % i 2023, etter å ha vokst med bare 1,6 % i år. Inflasjonen er spådd å nå 8,1 % i år og 9,3 % i 2023.
“Kuttene i gassforsyningen fra Russland denne sommeren og de drastiske prisøkningene de utløste, ødelegger økonomisk oppgang etter koronaviruset,” sa Timo Wollmershäuser, Ifos prognosesjef, og la til at han ikke forventet en “normal tilbakegang” før 2024, da 1,8 % vekst og 2,4 % inflasjon kunne forventes.
Den tyske kansleren, Olaf Scholz, reiser til Gulfen denne helgen for å sikre forsyninger av flytende naturgass (LNG) fra De forente arabiske emirater, mens Russland kveler gassforsyningen. Økonomiministeren, Robert Habeck, sa: “Gassforsyningen utvides gradvis og regjeringen er permanent i samtaler med mange land, også med nasjoner på den arabiske halvøy.”
Papirproduksjon er svært energikrevende. Hakle brukte 60.000 megawattimer gass og 40.000 MWh strøm hvert år. Økningene i energikostnadene kom så hardt og raskt, sa selskapet, at det ikke var i stand til å gi dem videre til forbrukerne i tide, som igjen har gått over til billigere tolags toalettrull.
Bedriftssjefer, fagforeningsledere, butikkeiere og ansatte over hele landet uttrykker åpent sin frykt for en krise i Europas største økonomi som står i fare for å komme ut av kontroll. De setter spørsmålstegn ved den tilsynelatende optimismen til Scholz, som har adoptert Gerry og Habeck har innrømmet “det økonomiske presset er enormt”, og gir et svakt håp om at “hvis vi klarer å komme oss gjennom denne vinteren, har vi en god sjanse for at neste sommer og vinter vil ting være betydelig mer avslappet”.
I Hannover, nord Tyskland, baker Eckehard Vatter, som har 35 filialer og sysselsetter 430 personer, gikk nylig til pressen etter at gassregningen hans steg med 1 200 % til € 75 000 (£ 65 800) i måneden. «Er de gale? Vi er nødt til å slå av ovnene,» sa han og gikk ut i gatene sammen med rundt 1000 andre bakere onsdag, som holdt opp plakater som anklaget politikere for å «styre oss inn i tidenes største krise» og ba om akutt statsstøtte.
Yasmin Fahimi, lederen av Federation of German Trade Unions (DGB), sa at hun frykter konsekvensene av at så mange utfordringer kommer på en gang. «Noen selskaper er på kanten. Dette risikerer en dominoeffekt som kan føre til avindustrialiseringen av Tyskland, noe som ville være en katastrofe, sa hun til Spiegel.
Hun oppfordret regjeringen til å beskytte de selskapene som er spesielt truet, på grunn av deres høye energiforbruk, “for å sikre at de er i stand til å holde et minimumsnivå av produksjonskapasiteten i gang, slik at når ting blir bedre, kan de øke dem opp igjen. De som holder kjeft nå, kommer aldri tilbake. Det må vi være tydelige på.»
Mange selskaper har gjort nettopp det: redusert produksjonen til et absolutt minimum eller – i tilfellet med stålverket ArcelorMittal ved havnene i Hamburg og Bremen – planlegger å stenge ned «inntil videre».
Scenariet gjentas over hele Tyskland, og rammer mest av alle de energiintensive industriene – stål, byggematerialer, glass, papir, kjemikalier – som utgjør ryggraden i den tyske økonomien. “Avindustrialiseringen” som Fahimi frykter er det som kan skje hvis de stenger for godt.
I mellomtiden driver billigere energi- og produksjonskostnader andre steder – gass er 10 ganger billigere i USA – noen virksomheter til å flytte produksjonen. Men når det gjelder de hundretusenvis av Mittelstand-selskapene, som er små til mellomstore, ofte familiedrevne selskaper og lojale til et bestemt sted som har vært Tysklands viktigste vekstmotor siden andre verdenskrig – er dette knapt et alternativ.
I følge Federation of German Industries (BDI) oppgir 90 % av selskapene nivået på energi- og råvarekostnader som enten en “sterk” eller en “eksistensiell utfordring”. Når det gjelder ammoniakk – avgjørende for landbruksnæringen for produksjon av gjødsel – produsenter som f.eks. BASF har redusert produksjonen til et minimum og blitt tvunget til å kjøpe kjemikaliet fra billigere markeder andre steder i verden.
Volker Jung, sjefen for det konkursrammede toalettpapirfirmaet Hakle, har bedt om et statsstøttet energipristak «ellers,» sa han, «kan vi stille spørsmålet om Tyskland noen gang vil ha råd til å lage papir igjen.»
Wolfgang Große Entrup, lederen av den tyske kjemikalieforeningen (VCI), har advart om risikoen for at Tyskland utvikler nye avhengigheter i en tid da de burde være ute etter å gjøre det motsatte.
En annen fersk undersøkelse har vist at forbrukertilliten er på sitt laveste siden grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949. Står overfor høyere energiregninger, tenker husholdninger om forbruket, fra ferier til husholdningskjøp og måltider ute.
Bedrifter gjør det samme, unngår nye investeringer og holder heller krisemøter om hvor lavt de kan redusere oppvarmingen i fabrikker og kontorer.
Stadig flere bedrifter bytter sine arbeidere til “Kurzarbeit” – korttidsarbeidsmodus – som først ble introdusert på 1920-tallet som svar på den økonomiske krisen i Weimar-republikken, og senere brukt til betydelig effekt under den globale finanskrisen.
Denne viljen til å klamre seg til arbeidere blir sett på som avgjørende hvis Tyskland har en sjanse til å komme seg ut av den nåværende krisen. Men i økende grad stilles spørsmålet: hvor lenge vil den ha råd til å gjøre det?