WJeg trenger et nytt ord for dette. Psykologer har noen ganger brukt uttrykket “semantisk metthet” for å beskrive prosessen der det å si ordet “hakkespett” 20 ganger på rad, eller å sitte i en sirkel og resitere uttrykket “straight-bein easy-fit chinos” til slutt vil fjerne disse lydene av hvilken som helst mening, som om hele konseptet med chinos med rette ben plutselig har sluttet å eksistere.
Noe slikt har skjedd med ordet “sportsvask”. Dette var alltid en håpefull mynt, tatt i bruk på hoven for å beskrive regjeringer eller andre enheter som bruker eliteidrett som et propagandaverktøy. År med mye bruk, først av aserbajdsjanske menneskerettighetsaktivister, deretter Amnesty International, deretter av nyhets- og sportssidene, har fått det til å se litt posete ut.
Sportsvasking har nå blitt tatt i bruk blant apologeter som en slags internett-øyerolle, med en vag følelse av at det hører hjemme i samme selskap som «wokery», eller å ha følelser eller bli støtt av en emoji. Her kommer de. De blødende hjertene. De liberale. De fordrevne og de døde. Hvor alvorlig kan noe med “vask” i navnet egentlig være?
Du må overlevere den til Qatar 2022. Åpningsspillet er litt over en måned unna, og fortsatt leder hvert spørsmål, fra hvilke ord du skal bruke, til Ruben Loftus-Cheeks forvirrende lag-bolt fra tidlig sesong som en ambling sentral pivot deg tilbake til samme grunngrunnlag. Hvorfor er Verdensmesterskap skjer i Qatar uansett?
Vi har fortsatt ikke noe klart svar. Konsekvensene og relaterte årsaker har blitt undersøkt i detaljer, fra Fifa-korrupsjon, til menneskerettighetsbrudd til de hyperrikes forfengelige ambisjoner. Men det er fortsatt en tomhet i hjertet av denne enorme, tyngende virksomheten; et fravær av noen reell forestilling om hvorfor.
Kanskje noen tall vil hjelpe. Denne uken ble den siste av 200 Royal Air Force-personell utplassert til Qatars Dukhan-flybase, en del av Project Thariyat, et felles sikkerhetsoppdrag under VM. Var det noen som la merke til tilbake i 2020 at RAF hadde dannet en felles luftvåpenskvadron med Qatar, den eneste felles skvadronen med noen siden andre verdenskrig? Men så har Qatar også 24 skinnende nye britiske Typhoon-jetfly og Hawk Mk167.
Og dette er ikke en privat fest. Velkommen til Qatar 2022, hvor verden kommer sammen, og gjør det seriøst opparbeidet. Forvent utrolig. Forvent å være en del av en enorm geopolitisk sikkerhetsoperasjon.
Qatar har 3250 tyrkiske sikkerhetsoffiserer. Qatar har sørkoreanske militærspesialister som lærer «nærkampferdigheter». Qatar har Nato til å ta seg av kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske trusler. Qatars luftrom er kontrollert av Kronos-radar, Electronic Warfare Compact Airborne Threat Surveyor, Transmission Data Link SkyDome og det berømte DroneHunter-angrepssystemet.
Qatar har 36 amerikanske F-15QA jagerfly og 24 amerikanske Apache-helikopter. Qatar har 28 NH90-helikoptre fra Italia, og 36 Rafales og to A330 MRTT-lufttankefly fra Frankrike. Qatar har verdens øyne. Qatar har Glastonbury-edderkoppen. Qatar har David Beckham. Og helt klart i dette selskapet er verdensmesterskapet også et våpen. Glastonbury-edderkoppen er et våpen. David Beckham er et våpen. Kanskje du trodde Beckham bare var et verktøy eller et instrument. Men han er også et våpen, og et massivt våpen etter prislappen å dømme.
Det føles som å si det åpenbare, men noen ganger må det åpenbare sies. Det dette VM egentlig handler om er sikkerhet. Ikke prøver å bli likt, eller å sette på et ansikt for bekymrede liberale i økonomisk utfordrede hjørner av Vest-Europa.
Qatar trenger ikke å bli likt, eller å diversifisere seg til pakkede golfferier. Qatar har 200 år med naturgass. Absurd rik og absurd liten, Qatar ønsker å være synlig på kartet. Dette er ikke sportsvask. Dette er Hard Sports Power. Og til syvende og sist er vi i vest rett og slett tilskuere, leverandører, tilbehør.
Det hjelper å få litt perspektiv. Qatar erklærte uavhengighet fra Storbritannia først i 1972. Som en moderne selvstyrende stat er den yngre enn Gareth Southgate. Årene på hver side av verdensmesterskapet har vært oversådd med snakk om kupp og den kalde krigen i Gulf, som er den virkelige grunnen til at Qatar har en så stor militær tilstedeværelse.
Konteksten her er et regionalt kart som lyder som verdens undergang omtolket gjennom et blodig Jane Austen-drama. Qatar og Iran er venner. Saudi hater Iran. De forente arabiske emirater hater Iran. Qatar og Saudi later som de foreløpig ikke hater hverandre. Alle hater Israel, bortsett fra USA, som liker Israel mens de prøver å opprettholde forholdet til alle andre som ikke gjør det.
Saudi er på og av med USA, men liker på en måte Russland og Kina. Kina kan like alle som virker nyttige. Russland ler mørkt av forestillingen om å like ting, mens de søker relasjoner med de som kan tjene landets historiske skjebne for å bli det nye Roma.
Midt i dette er det lille, rike, sårbare Qatar der ute på halvøya og iscenesetter historiens største show og tar daglige telefoner fra verdensledere mens krig i Europa har skapt makt og fare rundt dens enorme gassrikdom.
Ikke rart VM-stemningen er litt rar, at selv den myke armen til denne tingen har virket merkelig brutal, fra å kjøpe Neymar for det dobbelte av rekordsummen, sprenge det europeiske overgangsmarkedet til å vifte med et flagg i et øyeblikk av grensespenning; å skape den nåværende giftige galskapen rundt fransk fotballs marionettkeiser Kylian Mbappé, bortskjemt gullbarn av gassavtaler, medieoppkjøp og Élysée Palace-lunsj.
Vestlige kolonimakter brukte fotball som dette på 1800-tallet, som et lokkemiddel, et verktøy, en måte å lede lokalbefolkningen på. Kanskje, i en usannsynlig historisk ironi, er det et element av denne prosessen i revers nå. Uansett, ettersom Qatar 2022 nærmer seg, virker det ganske klart at sportsvask har gått sin gang. Tell dronene, radarsystemene, jetflyene. Dette er Hard Sports Power.