AFP, publisert søndag 16. oktober 2022 klokken 08:22
Kan en sang, uansett hvor ikonisk den er, lyse opp en artists liv? På kino onsdag byr «Hallelujah, the words of Leonard Cohen» på et enestående dykk inn i intimiteten til den kanadiske musikeren som døde i 2016, med, som en rød tråd, sangen hans «Hallelujah».
Signert av den amerikanske duoen Daniel Geller og Dayna Goldfine – Ballets Russes” (2005), “Isadora Duncan” (1988) – denne dokumentaren, presentert i begynnelsen av september på Deauville American Film Festival, har som mål å “kaste lys på høydepunktene og påvirkningene som næret Leonard Cohen, for å gjennombore hans spiritualitet», forklarte Dayna Goldfine til AFP, under et intervju på sidelinjen av den normanniske festivalen.
Denne filmen er ikke en biografi om skaperen av “Suzanne”, og den er heller ikke en dokumentar om en sang, “Hallelujah”. “Det vi prøvde å gjøre var å se på livet til Leonard Cohen gjennom hans mest kjente sang,” sa filmskaperen.
– Sjeldne arkiver –
Et prosjekt som tok mer enn åtte år å materialisere seg, men som ble gjort med godkjenning fra vedkommende rektor. “Det var viktig for oss å ha Leonards stilltiende velsignelse. Uten det kunne vi ikke ha laget filmen”, sa Daniel Geller.
Veldig rik, den er fylt med sjeldne arkiver hentet fra familien til forfatteren, komponisten og utøveren. Blant disse skattene, en video av den unge Leonard i full poetisk lesning eller hans første intervjuer.
Mer anekdotisk sett gir filmen også en stolthet til flere “selfies” av artisten tatt med Polaroid-kameraet hans. “Han var en som var forut for sin tid, som tok selfies på 1970-tallet,” forsikret Dayna Goldfine.
Fremfor alt hadde regissørene tilgang til de personlige notatbøkene til dikteren og musikeren. “Det tok år å få dem tilbake,” la hun til. “Det er også et bevis på hva Leonard alltid har sagt. At det tok år å skrive denne sangen, fordelt på fem notatbøker”.
Sang som plateselskapet hans, Columbia, ikke ønsket. Det var bare noen år senere at Bob Dylan løslot henne fra anonymiteten, deretter John Cale (1991), før Jeff Buckley (1994).
– “Ikke en gud” –
Den dokumentariske rikdommen til filmen næres også av førstehånds vitnesbyrd, som Judy Collins, som ga ham selvtillit til å lansere.
Som da han gikk på scenen i 1967 for å fremføre «Suzanne». Livredd ender han opp med å forlate henne før han blir fanget av Collins som oppfordrer ham til å fullføre opptredenen sin.
I følge medregissøren av filmen var Leonard Cohen “en ganske atypisk utøver, med en atypisk stemme. Hun var ikke en veldig + rock’n’ roll + personlighet… Og jeg tror hun hjalp ham mye med å overvinne at”.
Hvis filmen omhyggelig utforsker opprinnelsen og vekkelsene til «Hallelujah», kaster den også lys over plagene til kunstneren, hans søken etter åndelighet, hans depresjon – som han led av i stillhet i årevis – og avvisningen han først vakte, maler et veldig menneskelig portrett av en mann kjent for sin enorme karriere, men som aldri sluttet å tvile.
“Selv før jeg startet prosjektet trodde jeg at Leonard Cohen var en gud. (…) Men etter å ha brukt åtte år på å granske livet sitt, ble det klart at han var en mann og ikke en gud. (…) En mann som har gjort en skikkelig jobb med seg selv, hver dag i sitt liv», hadde betrodd Dayna Goldfine.
For Daniel Geller er dokumentaren ikke så mye en film om en mann, men en “reise gjennom livet. En reise som vi alle tar”.