For 40 år siden, 4. oktober 1982, døde den kjente kanadiske pianisten Glenn Gould i Toronto i en alder av femti, etter et hjerneslag. En begavet og briljant musiker, beundret på alle kontinenter, han er kjent som en av de største fortolkerne av Johann Sebastian Bach. Glenn Gould er mye mer enn en pianist, en artist med dyp originalitet, forklarer Bruno Monsaingeon som jobbet sammen med ham i lang tid i sammenheng med musikalske filmer som har blitt legendariske.
RFI: Hvordan ser du på de siste 40 årene uten og med Glenn Gould?
Bruno Monsaingeon: Det er noe veldig nysgjerrig. For det første virker 40 år groteske for meg fordi det er nesten et halvt århundre! Og jeg har det nysgjerrige inntrykket at han ikke er død. Hva skjedde ? Han er fysisk død. Men resten av budskapet hans er absolutt tilstede. Det gikk mye rykter om at jeg var en løgner og at jeg hadde blitt ansatt av Glenn for å spre løgnen, og at han i virkeligheten levde og gjemte seg i huset mitt! Jeg hadde meldinger, spesielt fra Amerika, som ettertrykkelig sa at alle visste at Glenn gjemte seg hjemme hos meg for å observere reaksjonene på kunngjøringen om hans død. På en måte har de rett. En rekke mennesker rundt om i verden, og jeg snakker ikke om en kult, har en veldig sterk følelse av Goulds tilstedeværelse, fordi innvirkningen han hadde på dem var ikke bare virkningen av en stor pianist. Det var noe mer som bare tilhørte ham. Det er kanskje rett og slett det faktum at vi gradvis får tilgang til det som er Goulds tanke, uttrykt med en helt ekstraordinær litterær kraft.
Preludium nr. 1 BWV 846 fra det veltempererte klaveret (1. bok) – JS. Bach
Nylig lurte et musikkmagasin på hva som er igjen av Gould 40 år etter at han forsvant…
Jeg leser dette bladet, det er en hel rekke tekster som ikke er så verst. Og det ender med “av Glenn Gould er det ingenting igjen”. Sett i dette perspektivet vil solsystemet om 4 milliarder år ha forsvunnet. Jeg tror den som skrev det på Gould forutså 4 milliarder år, det er litt mye. Det som er igjen av Gould er det som lever videre i tusenvis av mennesker. Gould er ikke bare Johann Sebastian Bach, det er et transcendent budskap. Det er derfor den bare overlever. Med Gould holder vi oss til noe. Det er ikke en religion eller en fanatisme, vi holder oss til en måte å tenke på. Du trenger ikke være enig eller uenig, det er noe fra et annet domene. Gould hadde en beskjedenhet, gjennom en følelse av relativisme. Jeg tror at ytre mening ikke interesserte ham. Han var ikke en som søkte ros. Med musikk kan vi spille sammenligningsspillet. Beethovens fiolinkonsert, hvilken er bedre, Oistrakh eller Menuhin? Etc. Med Glenn Gould, sammenligningen er et meningsløst spill. Fordi du hører på en plate og er bokstavelig talt overveldet.
Partita nr. 6 i e-moll – JS. Bach
Hvis Gould berørte menneskeslekten så mye, la han ikke til slutt en uovertruffen horisont bak seg?
Ja, spesielt når han sier: hva er vitsen med å praktisere dette yrket hvis du ikke har noe originalt å si, hvis du bare gjentar “. Gould har en måte å se på som en abstrakt maler, selv om den forblir veldig konkret. Han har en spesifikk visjon på en usedvanlig talende måte innen musikk. Det er en uavhengighet med hensyn til skilleveggen. Han utfører notatene med klinisk presisjon, men han har det helt individuelle utseendet som til slutt matchet Bachs vekkelse. Goulds idé det er at hvis du har noe å si så er det greit, ellers er du en parasitt så er du ubrukelig. Noe som setter nivået fryktelig høyt.
Sonate nr. 7 i B-dur op. 83 – Sergei Prokoviev
Hvordan ble hans syn på tolkning oppfattet på den tiden?
Han ble misforstått og også en trussel. Det musikalske miljøet aksepterte Gould mye mindre enn det intellektuelle miljøet eller det generelle miljøet i befolkningen. Musikerne var truet i deres eksistens. Fra år til år reproduserer vi, vi gir konserter igjen… Så Gould er en trussel mot folk som hviler på laurbærene, det er klart. Hvis det ble dårlig mottatt av det musikalske miljøet, er det av denne grunn, og det er også fordi det ødela grunnlaget som tolkningen var basert på. I Mozarts sonater introduserte Gould den humoristiske dimensjonen som er der på en ekstraordinær måte, for eksempel ved å snu akkorder. Det er en fantastisk måte å se Mozart på, men da denne plata kom ut sa folk at Gould var gal, at han var en dement karakter. Faktisk gir Glenn Gould alle som utøver muligheten til å tolke det på tusen måter.
Preludium nr. 2 BWV 847 fra det veltempererte klaveret (1. bok) – JS. Bach
Hvordan gikk arbeidet ditt med Glenn Gould?
En total medvirkning i iscenesettelsen og i scenariet. Mitt arbeid med Gould var et verk på ham selvfølgelig, men også på meg. Jeg tror jeg uttrykte meg i dette på en total måte. Men vi tok til alle triksene. Goldbergs er noe som tok mye tid. Jeg hadde forberedt alt i en presis oppdeling, og vi jobbet variasjon for variasjon, deretter segment for segment. Mesteparten av tiden tok vi en take, og vi gikk for å lytte og se, og der fikk jeg aldri den minste bemerkning fra ham fra et visuelt synspunkt. Etterpå ringte han tuneren og han jobbet på pianoet, som måtte være i perfekt stand. Hvert 10. minutt var det en retusjering av pianoet. Hvis pianoet hadde den minste ujevnhet, måtte det rettes opp for det var ikke utholdelig for ham.
Variasjoner Goldberg – 1981 – JS. Bach
Den 4. oktober 1982 mistet du mer enn en arbeidspartner…
Samtalene våre begynte i juli 1972 og endte i september 1982 med hans død, til slutt dette slaget 25. september, dagen for hans fødselsdag, dagen etter vår siste samtale. Sist jeg så ham fysisk, i juni 1982, var han mer og mer i en kontemplativ form. Vi kunne tilbringe timer med ham uten å snakke. Det skjedde vanligvis med å lytte til musikk, fordi det var en nesten besettende måte å ha musikkens nærvær på. Det siste vi hørte i 1982 var Strauss’ alpesymfoni dirigert av Karajan. Han hadde en lidenskap for disse tingene, vi hørte på den fem ganger i løpet av natten. Han var en som hadde lagt igjen en slags overflod. Han hadde gjentatt for meg at han som 50-åring ville slutte å spille piano for å vie seg til sitt litterære arbeid, sannsynligvis en fiktiv selvbiografi. Han sa også alltid til meg at hvis han plutselig ville spille inn noe, ville han være klar. Og han døde på 50-årsdagen sin med et hjerneslag som satte ham i koma til 4. oktober. Det er noe ekstraordinært forutinntatt som jeg ikke hadde noen åpenbare tegn på. Hvorfor ga Glenn meg en så ekstraordinær velkomst? Hvorfor et så utrolig profesjonelt vennskap som ble kombinert med en musikalsk eller intellektuell medvirkning, da han var et geni og jeg aldri var noe annet enn meg selv… Jeg har ofte tenkt på det.
Gould har ofte blitt omtalt som en «utenomjordisk», «fremtidens mann», på hvilken måte var han ute av sin tid?
Internett er akkurat det Gould beskrev, når den fysiske tilstedeværelsen av tolken ikke lenger er nødvendig. Han korresponderte mye med McLuhan, det var en del av essensen i hans bekymringer og hans forfatterskap. Han skrev ting 50 år i forveien, men for ham var det ikke en spåmannsbeskrivelse, det kom til å skje uansett. Som videoen da han snakket om “videokassetter” for å fremkalle kassetter. Alle metodene han beskriver er ikke metoder som tilhører ham 100%, alle har gjort redigering, eller ingen redigering. Det er en filosofi han beskriver, det er slett ikke bare en virkemåte. Vi snakket mye sammen om avantgardekonseptet som gjorde ham gal. Han sa at kriteriet ikke kunne være det. Bach skrev ikke menuetter, han fortsatte å skrive avantgardemusikk, mens avantgarden var nettopp menuetten. Fugaen er død, lenge leve menuetten, det gjorde ikke Bach. Gould hadde denne balansen mellom former som ikke trengte å være avantgarde, og innhold som selvfølgelig var langt utenfor hans tid, inn i fremtiden. Jeg tror det er tidløshet som gjør ettertiden, det er jeg sikker på. Og det gjør Glenn også.
“Poroppopompeipopappapaaa” Glenn Gould på øving med Bruno Monsaingeon
Mellom Glenn Gould og Bruno Monsaingeon, en alkymi
Fiolinist, skribent, Bruno Monsaingeon er regissøren av en rekke musikalske filmer med de største utøverne på 1900-tallet, fra Yehudi Menuhin til Sviatoslav Richter, og passerer spesielt (listen er svimlende) av Dietrich Fischer-Dieskau, David Oïstrakh, Friedrich Gulda, Zoltán Kocsis … og Glenn Gould. Forfatter av åtte filmer med den store kanadiske pianisten, som han har jobbet med lenge, er Bruno Monsaingeon også oversetter av hans forfatterskap, som han har utgitt i fem bøker.
Et rent vidunderbarn, hvor absolutt tonehøyde ble oppdaget i en alder av 3, nøt Glenn Gould suksess i en alder av 23 med innspillingen av Goldberg-variasjonene av Johann Sebastian Bach, i 1955. Mindre enn ti år senere, på høyden av hans beryktethet, forlot han definitivt konserter som ikke oppfylte hans ideal om perfeksjon, og viet seg utelukkende til innspilling der han hadde total kontroll over lyden. I 1981 spilte Glenn Gould inn Goldberg Variations for andre gang, filmet av Bruno Monsaingeon.
Mye mer enn en pianist eller en tolk, er Glenn Gould også en komponist, en forfatter, en radio- og fjernsynsmann, forelsket i lyd- og bildeteknologi, opptatt av kommunikasjonsteoriene han har – til og med matet. I 1982, den 25. september, dagen for hans femtiårsdag, ble han rammet av en alvorlig hjerneulykke som kastet ham i koma. Han døde noen dager senere, 4. oktober.
► Filmografien til Bruno Monsaingeon