Hardspace: Shipbreaker 1.0 anmeldelse: en sci-fi arbeiderbevegelse-lignelse

Hver morgen våkner jeg i sengen min på firmaets romstasjon LYNX, og jeg får en påminnelse om at jeg skylder selskapet 1,25 milliarder dollar. Dette er gjelden jeg pådro meg bare for privilegiet å ha denne jobben. Med renter og gebyrer er det gjennomsnittlig 500 000 USD per dag. Velkommen til det 23. århundres arbeidsstyrke!

Så jeg kledde meg og satte i gang med å bryte fra hverandre romskip med mine fremtidige versjoner av en blåselampe og gripekrok. Skrap går i ovnen, kompositter går i prosessoren, og elektronikk går på lekteren. Jeg velger et skip og begynner å kutte av deler ved beleilig merkede ankerpunkter før jeg leder dem til bestemmelsesstedet. En automatisert stemme avskrekker meg når jeg sender noe ned i feil sjakt og jeg ser at den anslåtte verdien av arbeidet mitt reduseres. Når jeg gjør alt riktig, ser jeg at verdien av skrotet mitt samler seg. Målet mitt er å tjene nok til å gå i balanse for dagen. Hvis jeg kan unngå straffer og få nok fortjeneste, kan jeg til og med begynne å betale ned min monstrøse gjeld.

Jeg er glad som et produktivt medlem av LYNX-bedriftsfamilien, genererer verdier og effektivt oppfyller produksjonsmålene. Mens jeg pliktoppfyllende hacker enda en del av romskipet, tenker jeg tilbake på de firmagodkjente plakatene i køya, og jeg er fornøyd med å utføre en hard arbeidsdag.

Og så slår jeg meg selv rett i ansiktet med en klump av skipet.

Mens jeg ser oksygen lekke ut av hjelmen min gjennom den nyopprettede sprekken, minner en advarsel meg om at kvelning kan hindre meg i å nå produksjonsmålene mine. Jeg flyr tilbake til selskapets salgsautomat for å kjøpe litt mer oksygen og et lappesett for romdrakt – kostnadene legges til løpefanen min. Neste morgen blir jeg fakturert for klonekroppen selskapet ga meg.

For et (antagelig) enkelt fysikkbasert sandkassespill som Hardspace: Shipbreaker, det er omfanget av bedriftssatiren jeg forventer. Det er en morsom kommentar og gir en hyggelig opplevelse, selv om den er det ikke spesielt unik. Skipsopphugger er et meditativt spill når jeg ikke aktivt kveler. Jeg svever rundt i rommet, uten tyngdekraft eller begreper som opp og ned. Jeg må hele tiden reorientere meg for å få den beste vinkelen på et bestemt kutt mens jeg driver. Hvert skip presenterer meg for et puslespill å løse – jeg må finne ut den sikreste (vel, tryggeste) måten å åpne hver enkelt for å komme til de mer verdifulle delene inni. Hvert skift blir mer komplisert (og mer tilfredsstillende) ettersom nye farer som eksplosiv dekompresjon eller stråling står bak hodet. Og hele tiden får jeg morsomme påminnelser om at bedriftens overherrer ser på meg som ekstremt forbrukbar.

Jeg forventet ærlig talt Skipsopphugger å stoppe der, fornøyd med å være en stille og kontemplativ sandkassesim med et generelt antikapitalistisk budskap. Men så blir jeg oppringt på radioen fra en kollega som spør meg om jeg noen gang har hørt om noe som kalles en “fagforening” – en måte arbeidere pleide å kunne slå seg sammen og kjempe for bedre timer, tryggere forhold, og bedre lønn – og Skipsopphugger blir noe mer.

Før mitt neste skift mottar jeg en e-post som minner meg på hvor dårlige fagforeninger er, og bedrifter sender inn en produktivitets-tsar for å holde et øye med oss. Det er ikke ganske fagforeningsbrudd, men det er veldig nært.

Den større verden av Skipsopphugger spiller i bakgrunnen, gjennom korte radiosamtaler og e-poster. Jeg blir kjent med kollegene mine og deres kamp mens vi prater på radioen – i det minste, det vil si helt til bedriftens tilsynsmann stenger den uautoriserte kommunikasjonen. Jeg får historietimer og bedriftspropaganda mellom e-poster som organiserer fagforeninger. Jeg lærer om forholdene på jorden, der stadig forverrede økonomiske og miljømessige forhold forgifter planeten, samtidig som jeg leser om hvor fantastisk det er at LYNX-selskapet i bunn og grunn er en autonom, kvasi-statlig kraft.

Ja, Hardspace: Shipbreaker er sci-fi, men rammen er ikke den fjerne utopiske fremtiden som de vandrende romsosialistene til Star Trek lovet. Dette er bare dagens virkelighet ekstrapolert til morgendagen.

Hver gang jeg må betale for vedlikehold av skipsopphuggingsverktøyene mine (som også øker gjelden min), tenker jeg på det siste episode av Forrige uke i kveld Om lastebilbransjen. Å betale for å gjøre romjobben min er ikke en skapt mekaniker for å gamifisere skipsopphugging – det er en realitet for millioner av mennesker.

Hver e-post fra den hemmelig organiserende fagforeningen ville gjøre Jorts (og Jean) stolt. Jorts kan ha startet som bare en katt hvis uhell med søppelbøtte gjorde ham til en mindre internettkjendis i slutten av 2021, men han har siden gjort sin innflytelse til en kraft for arbeiderbevegelser og organisasjoner i USA (med Jeans hjelp).

Hver stor historieutvikling skjer etter hvert som jeg blir forfremmet. Om ikke lenge begynner jeg å bli ganske god i jobben min. Jeg gjør fremskritt — jeg har redusert gjelden min helt ned til 1,15 milliarder dollar. Men samtidig presser ledelsen meg inn i flere og farligere situasjoner i produktivitetens og profittens navn. De tvinger også kollegene mine til å gjøre yoga (via fjernkontroll av dressene deres), skyter dem uten seremonier eller bare får dem til å forsvinne stille.

Det er merkelig trekk i to retninger — etter hvert som jeg forbedrer meg, forbedrer jeg meg selv og kommer ut av gjelden. Men jeg er også flinkere til å tjene penger til selskapet. Jeg får meldinger fra selskapets representant om at hvis jeg fortsetter med dette, kan jeg gå inn i ledelsen og legge igjen alt dette blåsnipparbeidet (etter at jeg har betalt ned veilederopplæringsavgiftene, selvsagt).

Jeg har til og med mitt eget hemmelige romskip som jeg sakte reparerer. Det er et alternativ for flukt, men det er også noe hult. Når skipet er reparert, vil jeg være “fri” til å starte mitt eget bergingsselskap for romskip – det vil være det samme farlige arbeidet, men jeg vil i det minste være min egen sjef.

Og i bakgrunnen får jeg e-poster fra fagforeningen mens de kjemper bak kulissene, som minner meg på at det kunne vært en bedre måte.

I skrivende stund har 75 Starbucks-butikker stemte for fagforening. Chris Smalls er for tiden president for første Amazon Labour Union. (Full avsløring: Mens jeg skriver dette, vår egen forening er i kontraktsforhandlinger med ledelsen.) Det får deg nesten til å tro at denne gale, futuristiske, sci-fi-fantasien om fagforeninger bare kan være en god ting.

Haprdspace: Shipbreaker vil bli utgitt uten tidlig tilgang 24. mai på Windows PC. Disse inntrykkene ble skrevet basert på å spille på Windows ved å bruke en pre-release nedlastingskode levert av Focus Entertainment. Vox Media har tilknyttede partnerskap. Disse påvirker ikke redaksjonelt innhold, selv om Vox Media kan tjene provisjoner for produkter kjøpt via tilknyttede lenker. Du kan finne mer informasjon om Polygons etiske retningslinjer her.