Å bestemme fothastigheten til en tennisspiller er ikke som å time en olympisk sprinter. En spillers løp mot en ball har en tendens til å begynne med et lite hopp på plass, et delt skritt, men den virkelige hurtigheten i det øyeblikket er et spørsmål om øynene og hjernen – forsøk på å oppdage, eller gjette, på et brøkdel av et sekund eller så, hvor en motstander sikter på å treffe skuddet sitt. Dette kan føre til en svak lening i retning av det oppdagede eller gjettede stedet, og deretter, når ballen er borte fra motstanderens racket, et eksplosivt første skritt. (Élite-spillere gjør et hvilket som helst antall øvelser for å utvikle dette trinnet.) Deretter, like før de når ballen, med mindre han strekker seg etter den på oppløpet, tar en spiller det som kalles justeringssteg, og danser med de minste skrittene for å få akkurat de rette skrittene. avstanden fra ballen – en avstand som vil gjøre det mulig for ham å komfortabelt strekke ut armen og racketen og slå ballen, eller skjære den i stykker, med den søte flekken til strengsengen. Det er mye bevegelse, og det er ingen stoppeklokke-app for å fange alt.
Det som er klart for observatører av spillet er at spillerne har blitt raskere. Novak Djokovic og Rafael Nadal, i sin beste alder, forandret herrespillet tydelig med sidehastigheten deres, og jaget ned baller med skarpe vinkler som fløy utover doble smugene og som ville vært rene vinnere i en tidligere tid. Faktisk utvidet de retten. Men for denne observatøren, og ikke bare denne observatøren, kunne verken Djokovic eller Nadal, raske som de var, kaste seg like utrettelig som det nitten år gamle spanske fenomenet Carlos Alcaraz. “Jeg har aldri spilt en fyr som beveger seg så godt som ham,” Frances Tiafoe sa, etter å ha tapt mot Alcaraz i deres US Open semifinalekamp fredag kveld, en fem-sett thriller. Søndag ettermiddag, i US Open herrefinale, var Alcarazs nådeløse flåte en faktor, kanskje de faktor, i hans 6–4, 2–6, 7–6 (1), 6–3 seier over Norges Casper Ruud.
Når du spiller Alcaraz, ser det ut til at det å håndtere hastigheten hans er med på strategien din. Jeg spurte Ruud om dette på pressekonferansen hans etter finalen. Ruud er tjuetre, personabel og velformulert, og han snakket om hvordan man, når man tenker på en spillers hovedvåpen, har en tendens til å tenke på serve og forehands. Med Alcaraz er det beina. “Det får oss andre spillere til å føle at du trenger å male linjene, liksom, for å kunne treffe en vinner,” sa han, “og noen ganger er ikke det nok. Han er rask, veldig rask – han er en stor bevegelse.»
Men da den siste Open-kampen startet, ble det klart at Alcaraz ikke løp til hjørnene etter baller med den uanstrengte hastigheten han er kjent for. Og når han klarte å komme til en ball utenfor, slo han den ikke med kontrollen og nøyaktigheten som kan få en motstander til å tømme luften og få publikum på beina. Han var sliten, eller så ut til å være det. Han hadde spilt tre nattkamper på fem sett på rad for å nå finalen. En av disse, hans kvartfinalekamp onsdag kveld, mot den tjueen år gamle italieneren Jannik Sinner, endte ikke før klokken 02.50 ER torsdag morgen – den siste som en US Open-kamp noen gang har avsluttet. (For både spillere og fans, turneringsledere må revurdere planleggingen.) Alcaraz hadde ikke restitusjonsdager mellom kampene. Han hadde timer.
Likevel tok han det første settet mot Ruud, og brukte bena på best mulig måte, ikke ved å bevege seg sideveis langs grunnlinjen, men ved å spurte fremover, mot nettet. Hvis du er sliten, er en av måtene å forkorte poeng og bevare den energien du har på å komme inn. Alcaraz har gode hender for en spiller så ung som han er – og en som spiller i en tid hvor det ikke lenger er det samme som viktig ferdighet det en gang var, selv om det kan endre seg. Og han har fotarbeidet og selvtilliten til å løpe gjennom volleyene sine, ikke bry seg om at læreboken stopper opp og går opp, som lar ham få kroppen inn i skuddet og drive den. I det tredje spillet av første sett, med Ruud servering, knivet Alcaraz en volley dypt som skled lavt, for lavt til at Ruud kunne få noen form for sving på den. Dette brakte kampen til 0–40, og to poeng senere sikret Alcaraz settets eneste pause.
Alcaraz fortsatte å komme fremover, etter bakkeslag slo av korte baller, til tider servering og volleying. Etter kampen spurte jeg ham hvorfor. «Fordi jeg var veldig nervøs,» sa han – det vil si nervøs for at han ikke kunne henge med Ruud i lange grunnstevner, gitt de nesten endeløse kampene han hadde holdt ut. Det hadde han rett i. Ruud vant de fleste av de lengre rallyene, og slo cornere med sin utmerkede topspin-forehand og overraskende Alcaraz med backhands omdirigert nedover linjen. I det andre settet begynte Ruud også å komme til Alcaraz sine tøffe drop-shots, nok et triks for å avslutte poeng raskere. Alcarazs serve forlot ham også, på viktige øyeblikk i det andre settet. Ruud brøt ham to ganger og utlignet kampen.
Det var den tolvte kampen i tredje sett – en lang, lang kamp preget av dristige skudd og responsive brøl fra et publikum brakt på beina av det hele – som avgjorde kampen. Alcaraz serverte klokken 5–6. Ruud knuste en forehand-vinner nedover linjen for å tjene et settpunkt, men Alcaraz holdt seg i live med en volley-vinner. Da Alcaraz kom frem igjen, under neste poeng, klarte Ruud et perfekt plassert pasningsskudd, og fikk enda et settpunkt. Igjen, på punktet som fulgte, spurtet Alcaraz inn og nektet Ruud pause. Til slutt vant Alcaraz kampen med en overhead smash, og vant den påfølgende tiebreaken i en runde. Ruuds kroppsspråk var nå det til en spiller som ikke fant veien. Alcaraz som kom på banen for fjerde sett hadde den friskheten som selvtillit kan innpode. Han slo bakkeslag hardt og dypt, og serven hans har sjelden sett bedre ut. Ved å servere på 5–3, slo han to ess, og så, på 40–30, leverte han en serve som Ruud ikke kunne sette i spill igjen. Alcaraz kollapset bakover på banen, rullet over og hulket. Han hadde overlevet den siste motstanderen han måtte overleve.
Ingen tenåringer i herrekampen hadde vunnet en major siden Nadal vant French Open i 2005. Ingen tenåringer i herrekampen hadde vunnet US Open siden Pete Sampras i 1990. Alcarazs seier ga ham to tusen rangeringspoeng, som flyttet ham til nr. 1 i verden. Ingen tenåringer i herrespillet har vært rangert som nr. 1 siden datamaskinrangeringssystemet ble innført, i 1973. De som følger tennis hadde vært sikre på at Alcaraz ville bli en Grand Slam-mester en dag. En dag kom litt tidligere enn forventet.
Det har uten tvil blitt påpekt av noen at Alcaraz sin bemerkelsesverdige oppstigning kom på et år da hardnakket uvaksinerte Djokovic fikk ikke lov til å spille i Australia eller USA – og da de to tusen poengene som Djokovic vanligvis ville ha tjent for å vinne Wimbledon, ikke ble gitt, fordi ATP, som fører tilsyn med tennis for menn, strippet den turneringen av rangeringspoeng å protestere mot sin ekskludering av russiske og hviterussiske spillere. (WTA, som overvåker kvinnespillet, gjorde det samme.) Et svar på disse observasjonene er å merke seg at Alcaraz slo Djokovic i Madrid i mai, etter å ha beseiret Nadal. Dessuten har det dukket opp en gruppe unge spillere med spennende spill og vinnende personligheter på banen. Tennis for menn fortsetter uten de tre store av Djokovic, Nadal og Roger Federer. Og de unge spillerne – blant dem Ruud, Sinner og Tiafoe – kommer til å jage Carlos Alcaraz. ♦