Dette er nok en av tingene som har plaget meg i en betydelig periode som (så vidt jeg vet) har sklidd fullstendig under radaren til fotballverdenen.
Kanskje det er slik fordi det trenger mer forståelse for metoder som brukes i finansverdenen enn fotballverdenen, men her er det (vær så snill, tål meg, til slutt bør det forhåpentligvis være verdt tiden).
Krav/Mening: Avskrivningen av Chelsea FCs nesten 1,5 milliarder pund lån fra tidligere eier Roman Abramovich er det største kortet for å komme seg ut av fengsel (eller største økonomiske doping avhengig av hvordan du ser på det) i sportens historie.
Før jeg kommer til analysen av det ovenstående, vil jeg gjøre en liten tangentiell vending mot et annet interessant oversett aspekt ved Chelsea-overtakelsen, dvs. hvorfor det var en eksplosjon av interesse fra kjøperkonsortier for denne hyper-prisede sportsenheten, før jeg håper å komme tilbake til hovedoverskriften.
Uten å komme inn på vaskelisten inkluderte de rapporterte interesserte/villige budgivere/investorer Ricketts-familien og Ken Griffin, Martin Broughton og Josh Harris, Nick Candy, Stephen Pagliuca, Boehly og Wyss og Goldstein og Clearlake Capital og Barbara Charone, Aethel Partners , Catalina og Partners og noen s-koreanske støttespillere, Saudi Media Group, Taiwans Tsai-familie og noen få andre partier – dette er for det meste milliardærer og venturekapitalfirmaer med noen politiske koblinger.
For å legge til dette, var det velstående idrettsutøvere som Lewis Hamilton, Serena Williams (selv en oppstartsinvestor), Coe, Vialli, John Terry, til og med boksere som Mayweather og Pacquiao var interessert – men ble ikke med på noen bud. Navn fra underholdningsverdenen som Beyonce og Taylor Swift ble lagt til ryktene. Conor McGregor gjorde en “Elon Musk” da han ertet et bud på sosiale medier. Hvorfor var hvem som er hvem av hele den globale eliten interessert i denne spesielle engelske franchisen, mer enn noen annen sportslig enhet ute for salg i fortiden, spesielt med prisen som kreves som langt over £3 milliarder, høyere enn Man Utds marked ( NYSE) basert verdivurdering på det tidspunktet?
Svaret ligger i omstendighetene og reglene rundt denne avtalen. Da den britiske regjeringen ga mandat til at HELE inntektene fra salget må gå til veldedighet(er), åpnet dette for en unik mulighet. I løpet av det siste tiåret har vi sett mange milliardærer gi en betydelig andel av formuen sin til veldedighet. Mens på overflaten kan dette virke edelt, som skissert i detaljerte undersøkelser av publikasjoner som f.eks Vergen og New York Timesdette var for å redusere, til og med eliminere, fremtidige skatteutbetalinger på formuen deres, mens store deler av pengene kunne omdirigeres via veldedige stiftelser som donasjon/investering i allierte enheter – tenk at Bezos gir 10 milliarder dollar for å bekjempe klimaendringene gjennom (gulp) Bezos Earth Fund. Saken om Mark Zuckerberg og hans kone Priscilla som ‘donerer’ 99% av formuen sin til en veldedig organisasjon der den primære mottakeren/forvalteren ville være deres spedbarnsdatter, var ganske fremtredende.
De fleste land over hele kloden gir skattelettelser til de velstående i stedet for veldedige donasjoner, aktiviteter for samfunnsansvar og goodwill på bok. Her var det da en “forretningsavtale” hvor inntektene ville bli “tvunget” inn i veldedige fond, og dermed gi potensielle skattelettelser flere år inn i fremtiden for alle konsortiets medlemmer av det vinnende budet. Et lotteri på 4,3 milliarder pund (inkludert investering i løpet av det neste tiåret) den gang, som ble vunnet av Boehly og Wyss og Goldstein og Clearlake-konsortiet, til misunnelse av alle andre verdensomspennende friere som ingen annen mulighet noen gang gitt noen sett med velstående individer – som ikke var av deres egen produksjon – det kan jeg huske.
Dette bringer oss nå til spørsmålet. Chelsea hadde en flerårig sky over den i to tiår. Det av et stadig økende (1,5 milliarder pund på slutten) rentefritt lån fra Abramovich som ville bli kalt inn under et potensielt salg under normale tider og føre til at kjøpere muligens trekker seg tilbake, eller at klubben går under hvis den måtte betale tilbake på én gang.
Da den britiske regjeringen ga mandat til at ingen inntekter, inkludert tilbakebetalingen av lånet, kunne finne veien tilbake til den russiske oligarken, ble lånet avskrevet under en slags tvang. Hvis vi ser på markedsvurdering av fotballklubber av Deloitte / Forbes eller andre myndigheter frem til 2021, finner vi at Chelseas verdsettelse var ~ 2,2 milliarder pund ($ 3,2 milliarder @ april 21 $-£ konverteringsfrekvens).
Hvorfor presset da konsulentene med ansvar for salget – Raine Group – frem bud nærmere 3,5 milliarder pund (det vinnende budet på 4,25 milliarder pund av Boehly inkluderer en forpliktelse til 1,75 milliarder pund i fremtidig investering i klubben)? Hvis 1,5 milliarder pund i lån måtte kreves inn ville dette være fornuftig – verdsettelsen + utestående gjeld = ~3,5 milliarder pund. Boehly (og andre) byr sannsynligvis på dette beløpet på grunn av konkurransen om å kreve de fremtidige skattefordelene som er påløpt, samt den høyere verdsettelsen av Chelsea som danner grunnlaget for fremtidig økt verdsettelse når man søker delvis exit i 2032+ (etter 10 års binding) for å få tilbake deler av investeringene deres (det er dessverre slik oppstartsverdenen for Venture Capitalist fungerer).
Men det som denne situasjonen også skapte var en gratis en gang i tusenårsbonus for Chelsea FC. De hadde blitt solgt UTEN å måtte betale tilbake en ØRE av lånet og likevel fått det avskrevet i bøkene sine. Etter 1,5 milliarder pund ‘finansiell doping’ av Abramovich over to tiår for å vinne trofeer, måtte de ikke lenger betale regningen for den suksessen, en regning som alltid hang i bakgrunnen som Damoklessverdet. Jeg forventet i utgangspunktet at de nye eierne skulle overta gjelden, og at det var årsaken til verdivurderingen på 3,5 milliarder pund, og ble overrasket over å finne ut at PL, FA, FIFA, regjeringen, skattemyndighetene osv. alle nettopp hadde gitt dem et gratispass. Regjeringen gikk så langt som å si at de skrev av eventuelle skatter som påløper dem fra salget (minus kostnader) for å hjelpe salget til å gå gjennom – et potensielt treff på 10-millioner pund for skattebetalerne når ironisk nok kjøperne var sannsynligvis få skattelettelser i sine respektive hjemland på grunn av at pengene som betales finner veien til veldedige organisasjoner via sperrede kontoer.
Jeg er sikker på at dette ikke ville ha skjedd hvis navnet på den involverte klubben var Newcastle United eller Leicester City. Dette reimagines nå Chelseas kredittlinjer/vurderinger med maksimal kapasitet og kan bidra til å redusere kostnadene ved fremtidige utgifter, og dermed hjelpe dem med deres resultat og balanse og muligens til og med i FFP (Financial Fair Play).
Det ser absolutt ut til å ha hjulpet med tanke på overganger med Chelsea som slo verdensrekorden for overføringskostnader i et enkelt vindu i sommer.
Mengden av avskrevet lån er svimlende. For at dette beløpet effektivt skal ha blitt lagt til klubbens verdivurdering, er det ufattelig ufattelig (tenk på at gjeld blir overført til eiendeler ved et knips med fingrene). Regjeringen kan tro at de gjorde det som var rett, men ved å gjøre det på den måten de gjorde, har de urettferdig gitt Chelsea et stort (positivt) handikap, som vi kanskje ikke innser før langt inn i fremtiden.
I en Premier League som allerede har store ulikheter blant medlemmene, er dette en unødvendig og uønsket ekstra vri som dessverre ingen ser ut til å ha vurdert ennå. Ingen bortsett fra Chelseas nye eiere antar jeg.
Penger er kanskje ikke garantert å kjøpe suksess, men i fotballens verden og spesielt med et så stort beløp, er det så nær en sikker ting du kan komme. Chelsea fikk effektivt to biter av det forgiftede eplet – i 2002 og 2022 – men likte fordelene med eplet begge gangene, og giftens effekt falt i stedet på konkurrentene begge gangene.