Et mål på tilliten en nasjons folk har til staten er hvor mye skatt de er villige til å betale. Uansett motvillig, under en uskreven sosial kontrakt samtykker folk til å skille seg av en del av inntekten sin i troen på at staten vil bruke den mer eller mindre fornuftig.
De offentlige godene som tilbys spenner fra skoler, sykehus og veier til politi, nasjonalt forsvar og driften av selve regjeringen. Alle nyter godt av forbedrede tjenester, en bedre utdannet og sunnere befolkning, tryggere gater og beskyttede grenser.
På dette tiltaket er tilliten til Nigerias stat på bunnen. Ifølge IMF, landet samlet inn 6,3 prosent av bruttonasjonalproduktet i skatt i 2020, den laveste andelen i verden, og langt under det minimum som Verdensbanken sier er nødvendig for en fungerende stat. Selv om det har vært en halvhjertet innsats for å heve skattegrunnlaget, forblir historien uendret: nigerianere betaler svært lite skatt og forventer svært lite tilbake.
I dette skuffer ikke staten. Av landets 210 millioner mennesker har rundt 90 millioner ikke tilgang til elektrisitet. Omtrent 20 millioner av Nigerias barn er utenfor skolen. Uten sosialt sikkerhetsnett lever rundt 40 prosent av nigerianerne i absolutt fattigdom, definert som å tjene mindre enn $1,90 per dag.
Nigeria har et semi-anstendig veinett, i hvert fall mellom storbyer som Lagos, Ibadan, Port Harcourt, Abuja, Kano og Kaduna. Men sikkerheten er så dårlig at mange mennesker er for redde for å bruke den. Nigerias sikkerhetsstyrker, for det meste underbetalte og underutstyrte, er i en utmattelseskrig mot banditter, separatister, utpressere, kidnappere og terrorister. Usikkerhetstilstanden tyder på at de taper.
Det er lett å se hvordan Nigeria kom hit. I et halvt århundre har den pumpet olje i mengder store nok til å betale for en liten elite, men ikke stor nok til å heve alles levestandard betydelig. I følge beregninger av Stefan Dercon, professor i Oxford, tjente Nigeria i 2010, da oljeprisene var høye, 54 milliarder dollar på olje og gass, hvorav 38 milliarder dollar havnet i føderale myndigheters hender. Det tilsvarer bare 340 dollar per innbygger mot 1206 dollar i Algerie, 2965 dollar i Gabon og heftige 7477 dollar i Saudi-Arabia.
Under disse omstendighetene blir navnet på spillet å få tak i oljeleie. Med nesten ingen penger til overs til å finansiere offentlige tjenester, velger de som har råd rett og slett bort. De genererer sin egen energi. De sender barna sine til privatskole hjemme (eller helst i utlandet). De går til private sykehus. Selv Muhammadu Buhari, president siden 2015, tilbrakte store deler av sin første fireårsperiode i London for å søke medisinsk behandling som antagelig ikke var tilgjengelig hjemme.
Med ingenting å tjene igjen, er det neppe overraskende at de som har råd til å betale skatt, kvier seg for å gjøre det. Konsekvensene er etsende. Regelen blir alle for seg selv. På det ytterste gjør dette innbyggere og organisasjoner til utpressere – speilbildet av den utpressende staten.
En av Nigerias vekstindustrier er kidnapping. I året til juni 2022, iht SBM Intelligence, et sikkerhetskonsulentfirma, ble 3420 personer bortført, med ytterligere 564 drept i hendelser knyttet til bortføring. Familier ser liten vits i å kontakte politiet, og mange forhandler direkte med kidnappere, og betaler til sammen hundrevis av millioner av naira i løsepenger.
Oljetyveri er en annen utpressende racket. Denne måneden estimerte Nigerian National Petroleum Company at 400 000 fat olje ble stjålet hver dag. Nigeria har en Opec-kvote på 1,8 millioner fat, men er bare i stand til å møte rundt 1,13 millioner fat, den laveste på 50 år. I deltastatene der mesteparten av oljen på land blir pumpet, betaler myndighetene jevnlig utpresserne som sprenger rørledninger eller ansetter dem som krypskyttere som blir viltvoktere.
Statlige raffinerier har ikke fungert ordentlig på flere år. Men det har vært en spredning av ulovlige raffinerier som behandler stjålet olje. I april var mer enn 100 mennesker ble drept når en sprengte.
Neste år får Nigeria en ny president og en ny lovgiver etter valg i februar og mars. I Abuja og Lagos er skravlingen av lite annet. Men med mindre den neste regjeringen kan omskrive den sosiale kontrakten mellom staten og dens innbyggere, spiller det ingen rolle hvem som vinner.
Hvis en stat ikke kan gjøre sin tilstedeværelse følt gjennom selv mildt sagt effektive skatter og utgifter, vil den ikke bare være svak, men en del av utpressingsproblemet. Med mindre den nigerianske staten på en eller annen måte kan endre kurs, er det vanskelig å se hvordan senteret kan holde.