Jeg hadde ikke forventet at dette skulle skje. Men jeg ble dypt rørt mandag av TV-bildet av Dronning Elizabeths kiste blir senket ned i hvelvet ved St. George’s Chapel i Windsor sammen med dronningens sekkepiper spiller henne til hvile.
Koreografien av ham som spilte mens han gikk alene nedover en mørklagt slottskorridor og deretter forsvant, virket eldgammel, evig og dyp. Det slo rett inn i det psykologen Carl Jung beskrev som det kollektive ubevisste. Det føltes som om jeg var en del av noe så gammelt som menneskeheten selv mens jeg så på.
Det er mye som skal skje foran en skjerm, spesielt for noen som har brukt mer enn 40 år foran skjermer på å dekonstruere og skrive om bildene der. Men når jeg ser tilbake på de 11 dagene jeg brukte på å spore mediedekningen av dronningens død, innså jeg at TV utdannet og gjorde meg mer empatisk for dronningen.
Jeg misliker fortsatt monarkier og jeg forakter kolonialismen som England var en av de mest brutale utøverne av. Men jeg har kommet for å beundre dronning Elizabeth og kanskje til og med forstå litt hvorfor alle de hundretusener av mennesker sto på tau og veikanter i håp om å få et glimt eller si et siste farvel til henne.
Dronningen og TV ble myndige sammen. I England står Elizabeth IIs TV-kroning i 1953 som målestokk for da mediet begynte å overta radio som det dominerende mediet i Storbritannia. For amerikanske seere markerer begravelsen til president John F. Kennedy etter hans attentat i 1963 et lignende medieøyeblikk: da TV ble den viktigste historiefortelleren i amerikansk liv og et redskap for kollektive opplevelser for millioner.
Nå lurer jeg på om begravelsen hennes vil være en av mediebegivenhetene som historikere bruker for å markere slutten på TV-æraen. Når vi ser på hendelsene på mandag, er det vanskelig å tro at vi noen gang vil se en så storslått og mektig global TV-begivenhet igjen.
Vil noen av disse menneskene i veikantene noen gang ha en hersker som tjente i 70 år som et symbol på standhaftighet i en tid da nasjonen opplevde enorme forandringer? Vil det nye medielandskapet med digitale kanaler som tar vare på individuelt, tildekket forbruk noen gang bringe publikum sammen slik TV gjorde under felles øyeblikk med nasjonal feiring og tragedie i tiden etter andre verdenskrig?
Ettersom teknologi og politikk fragmenterer publikum ytterligere, virker slike delte nasjonale ritualer og overgangsritualer mindre og mindre sannsynlige. Land kan iscenesette dem og nye medieplattformer kan dekke dem, men vil vi forlate siloene våre lenge nok til å oppleve og delta i dem med medlemmer av stammer vi har kjempet på, for eksempel Twitter? I England vil endrede holdninger til monarkiet gjøre det desto mer usannsynlig at kong Charles III eller noen av hans etterfølgere noen gang vil koble seg så dypt til sine borgere som dronning Elizabeth gjorde.
Jeg var glad for at de fleste ankrene og kommentatorene på mandag var kloke nok til å ikke komme med noen bemerkninger i øyeblikk som den med dronningens sekkepiper. Men jeg var også takknemlig for at flere av dem senere forklarte at sekkepiperen hadde spilt under vinduet hennes på Balmoral i 15 minutter hver dag når hun var i boligen. Det gjorde de siste øyeblikkene av hans spill for hennes mandag desto mer gripende.
Kabelkanalene MSNBC og CNN startet klokken 05.00 ET. Klokken 06.00 tilbød CBS, ABC, NBC, PBS og Fox News alle dekning. Livestrømmen som ble tilbudt av BBC var et av de bedre stedene å se begravelsen. Kommentaren var undervurdert og informert. Og produsentene tilbød bilder fra flere utsiktspunkter på prosesjonsrutene som jeg ikke så noen andre steder. Men å se dem på iPhone gjorde ikke rettferdighet til de majestetiske og panoramiske bildene som ble tilbudt på TV-skjermer.
Til slutt, til tross for all den storslåtte heraldikken og spektakulæren med marsjerende band og artilleriskyting gjennom de første seks timene med begravelsesarrangementer, var de roligere øyeblikkene de som virket mest stemningsfulle og resonante. Lyden av hestehover og militærstøvler som treffer fortauet i perfekt marsjtid til trommeslag, minnet sikkert noen amerikanske babyboomere om Kennedy-begravelsen. Hvis disse lydene ikke utløste et kollektivt minne fra 1963, ville nok synet av en ledsager som holdt dronningens favoritthest mens likbilen som bar Elizabeths levninger passerte på vei til Windsor Castle, gjort det. Det fikk meg til å tenke på den rytterløse hesten i Kennedy-begravelsesfølget.
Av alle ankere og analytikere virket CNNs anker Anderson Cooper som den mest koblet inn i rytmene til dagens hendelser. Mer enn én gang stilnet han enhver samtale blant kollegene sine ved å si: «La oss bare lytte til synet og lydene.»