Det var en dyster ironi sist mandag til et intervju publisert i Midi Olympique med Hans-Peter Wild, preget eier av Stade Français. Da han la frem sine spennende planer for fremtiden, som innebærer å erstatte Gonzalo Quesada som hovedtrener med Laurent Labit neste sesong, samt en overhaling av troppen, kom det samme avisen med nyheter om Worcesters bortgang.
I slutten av forrige uke hadde Midi Olympique informert sine lesere om at en annen Premier League-klubb ikke lenger var med Veps følgende Worcester inn i administrasjonen. Som man kunne forvente var det ikke en frisson av Schadenfreude; bare sympati for spillerne, bakromspersonalet og alle andre på Worcester og Wasps som strevde så hardt for å redde klubbene sine og som nå går en usikker fremtid i møte.
Vepsenes bortgang har vært et spesielt sjokk for franskmennene. Dette er en ikonisk klubb, to ganger vinnere av Heineken Cup, hvor to franskmenn – Serge Betsen og Raphaël Ibañez – ble kulthelter for fansen under glansårene på 2000-tallet. Hvordan kunne det gå så galt?
I en lederartikkel i forrige fredags utgave med overskriften ‘The English Peril’, Middag OL sørget for veps. «En institusjon er døende», erklærte den. “Det vil få ingen til å smile … eller, enda verre, glede seg i en barnslig rivaliseringsånd.”
Av større bekymring for avisen var situasjonen til engelsk rugby generelt. Mens det profesjonelle spillet inn Frankrike har aldri vært i bedre helse – på og utenfor banen, med Blues sterke favoritter til neste års VM – over kanalen er det et ubehag. Midi beskrev Eddie Jones’ lag som «morose», og sa at nedgangen i engelsk rugby har konsekvenser for Frankrike og sporten generelt i Europa. “Det er ingen stor Seks nasjoner Turnering uten et stort England,” sa avisen. «Det blir ingen spennende europacup uten Saracens, Exeter, Harlequins eller Leicester for å bli med i den siste kampen. Det er ikke noe stort øyeblikk i sport uten stor rivalisering.»
Det kan være et snev av melodrama i den uttalelsen. England noterte tross alt en serieseier Australia over sommeren, og Sarasener og Salg denne sesongen ser ut til å kunne gi de beste franske klubbene sjansen for pengene sine i Champions Cup.
Men det er ingen tvil om en søm av motløshet som går gjennom engelsk rugby for øyeblikket, artikulert av Ugo Moyne i slutten av forrige uke. “Hvis det kan skje med en klubb på størrelse med Wasps, hvem andre kan det skje med?” sa førstnevnte Harlekiner og England vinge.
“Når engelsk rugby forsvinner, mister europeisk rugby noe av smaken,” sa Midi Olympique. «Dette er dypt beklagelig og det er alles sak. I en tid da den økonomiske kraften til Topp 14 igjen er hegemonisk, bør franskmennene være forsiktige med å knuse konkurransen.»
En edel erklæring, men en som neppe vil bli omfavnet av de 14 beste klubbene. Allerede sirkler de rundt og prøver å plukke ut kremen av engelsk talent med Worcester-hooker Curtis Langdon signere en kortsiktig avtale med Montpellier, klubben hvor Sam Simmonds skal ledes neste sesong. Christian Wade har blitt med Racing 92 ved hjemkomsten fra USA. Joe Marchant er et mål for Stade Français og WorcestersBiyi Alo blir også knyttet til topp 14.
De er neppe de siste engelskmennene som flytter til Frankrike. Stade har store planer for fremtiden. Hans-Peter Wild sier han ønsker å bringe tilbake glansdagene til klubben da Stade Français, under eierskap av Max Guazzini, satte boms på seter og trofeer i skap. Det ryktes at Laurent Labit og hans assistent, Karim Ghezal (for tiden en spiss-trener med den nasjonale XV) vil være “aktive” på overgangsmarkedet i de kommende månedene.
Gjennomsnittlig gate for en topp 14-kamp i 2021-22 var 14 500, sammenlignet med 11 630 i Premier League. Dette er desto mer bemerkelsesverdig gitt at flere franske klubber – Brive, Pau, La Rochelle og Castres – er basert i byer. Engelske klubber er i byer og likevel sliter de fortsatt.
Så bare noen mil nedover veien i Paris er det Racing, hvor Stuart Lancaster har blitt utnevnt til hovedtrener for neste sesong. Hvor mange av hans landsmenn vil han signere mellom nå og 2023? England velger ikke spillere som driver handel utenlands, men når verdensmesterskapet er over kan man se for seg en utvandring av store navn til Frankrike.
Hva vil det gjøre med Premier League? Svekke kvaliteten på konkurransen og redusere inntektene til klubbene ytterligere. Hvem vil se saracenere spille mot Leicester når deres toppstjerner er på topp 14?
Franske klubber har alltid hatt fordelen over sine engelske rivaler i denne forbindelse. Gjennomsnittlig gate for en topp 14-kamp i 2021-22 var 14 500, sammenlignet med 11 630 i Premier League. Dette er desto mer bemerkelsesverdig gitt at flere franske klubber – Brive, Pau, La Rochelle og Castres – er basert i byer. Engelske klubber er i byer, og likevel sliter de fortsatt med å få inn spillerne.
Fotballen har en del av skylden. Premier League er en juggernaut som knuser alle før den. Fransk fotball er derimot noe av en spøk. Ta Marseille og Paris Saint-Germain ut av Ligue 1 og de beste franske lagene vil slite med å overleve i Championship, enn si Premier League. Dette gjenspeiles i oppmøtet. Gjennomsnittlig gate for Marseille forrige sesong var 56 783 og for PSG 47 283. Men i den andre enden av tabellen var Clermonts snitt 11 720, marginalt bedre enn Montpellier.
Disse byenes rugbyklubber kunne skilte med bedre gjennomsnittlige porter forrige sesong; det samme gjorde Bayonne, som spilte i ProD2, en indikasjon på hvordan i Sør-Frankrike rugby dominerer fotball.
Dette gjør det igjen lettere å tiltrekke seg kommersielle partnere. Topp 14-klubbene er godt spredt geografisk (Frankrike har dobbelt så stor landmasse som Storbritannia, noe som hjelper) og lokale selskaper roper om å bli assosiert med nærmeste vellykkede sportsinstitusjon. I Clermont, for eksempel, sponser Michelin-dekkprodusenten, byens viktigste arbeidsgiver, rugbyklubben og har ingen tilknytning til fotballaget. I Toulouse er ‘Peugeot’ utsmykket på skjortene til rugbyspillerne mens fotballspillerne må nøye seg med en eiendomsmegler knapt kjent utenfor Frankrike.
En av hovedårsakene Biarritz og Bayonne har slitt de siste sesongene er på grunn av deres nærhet – stadionene deres er tre mil fra hverandre – som gjør det vanskelig å tiltrekke seg kommersielle partnere i en region med bare beskjeden industri.
Den økonomiske helsen til franske klubber tillot dem å ri ut Covid-pandemien mye bedre enn sine engelske kolleger, til tross for at pengene de mottok fra regjeringen var langt mindre.
Men den største enkeltfaktoren som forklarer avviket i finansiell stabilitet mellom Topp 14 og Premier League er TV-penger. I desember 2020 fornyet BT Sport TV-rettighetene i ytterligere tre år for totalt £110 millioner; tre måneder senere signerte Canal Plus en ny fireårsavtale med Topp 14 som var verdt omtrent 98 millioner pund en sesong.
Den økonomiske helsen til franske klubber tillot dem å ri ut Covid-pandemien mye bedre enn sine engelske kolleger, til tross for at pengene de mottok fra regjeringen var langt mindre. Premier League mottok 124 millioner pund i statsstøtte, mens de tretti profesjonelle klubbene i Frankrike fikk bare 35 millioner pund fra regjeringen. Covid kan ha drept Wasps og Worcester, men sannheten er at de hadde vært syke i årevis.
I helgen malte Bill Sweeney, RFU-sjefen, et dystert bilde av engelsk rugby, og beskrev modellen som “ødelagt”. Det kan fikses, sa han, hvis Premier League lærer av de 14 beste klubbene. “De definerer seg selv som der for å vokse og beskytte interessene i det franske spillet,” [1] sa Sweeney. “De må ha en fullstendig gjennomgang av sine økonomiske prognoser og forretningsplan, deres antakelser rundt billettsalg og gjestfrihet – hvis de ser ut til tidligere år, er de nedskalert.”
Ansvarlig for å kontrollere økonomien til Frankrikes 30 profesjonelle klubber er DNACG ( Nasjonalt direktorat for bistand og forvaltningskontroll), ofte beskrevet som den “økonomiske konstabel” av fransk rugby. Hver klubb må sende inn sitt budsjett til DNACG ved starten av den nye sesongen og deres kontoer kan granskes på forespørsel når som helst; Hvis klubbene ikke overholder budsjettet, vil de bli bøtelagt eller i ekstreme tilfeller rykket ned fra topp 14. De siste årene har denne straffen blitt gitt til Grenoble, Bourgoin og Montauban. Sweeney mener det engelske spillet trenger en kropp som ligner på DNACG
I juni Frankrikes ekvivalent til Financial Times, Ekkoene, publiserte en artikkel som spådde at verdensmesterskapet i 2023 vil gi et overskudd på 68 millioner euro. Det var, uttalte avisen, flere gode nyheter for det franske spillet “i en tid da klubbrugby gjør det fantastisk bra, med et rekordantall registrerte spillere på FFR og en tilbakevending til et gjennomsnittlig oppmøte i Topp 14 ‘pre- covid’.”
Rugby kan være i krise over kanalen, men i Frankrike er sporten i rosa, ikke i rødt.