Noe satt ikke rett etter Englands 75-0-rute over Sør-Afrika. Nei, det var ikke den ensidige resultatlinjen. Så mye var forventet. Englands Red Roses er kanskje det mest dominerende idrettslaget på planeten. De er på 28 kampers seiersrekke. Deres fullt profesjonelle lag er styrket av den beste ligaen i spillet, og de har ildkraften til å gå i søvne mot verdensmesterskapet.
Sør-Afrika er flere tiår bak i utviklingen. De kom ikke inn i det forrige globale utstillingsvinduet da hele økosystemet for kvinnerugby i landet kom faretruende nær kollaps. De har funnet føttene på verdensscenen igjen, men dette er bare et håndtak da de fortsatt er avhengige av en klynge amatører som til sammen har spilt færre tester enn Sarah Hunter og Emily Scarratt kombinert.
Det som rangerte, det som virkelig satt seg fast, var synet av sørafrikanerne som feiret etter sluttsignalet som nærmet deres største VM-nederlag noensinne. De sang og danset. Hver og en av dem hadde et bredt smil. Hvis du stilte inn sent, hadde du kanskje antatt at du nettopp hadde gått glipp av den største opprøringen i rugbyhistorien.
Alle de siste rugbyoverskriftene fra hele verden.
Det er noen forbehold som må erkjennes. Dette var siste kamp for Sør-Afrikas løsbane Zenay Jordaan som trakk seg som den mest besatte Springbok-kvinnespilleren med 36 kamper. Mer enn noen annen har hun ofret så mye for å holde spillet i live i et land som for lenge har forsømt halvparten av befolkningen. Hun ble med rette båret av banen på lagkameratenes skuldre, og mottok den bejubelelsen hennes karriere tilsier.
Og likevel, til tross for Jordaans utvisning, føltes overstrømmende seg malplassert. Dette neste punktet kan fremstå som et klassisk tilfelle av whataboutery, men det vil bidra til å understreke den store kognitive forskjellen som finnes i spillet vårt.
Se for deg at Springboks-herrelaget blir slått ut av neste års verdenscup i gruppespillet, eller de blir slått solid i kvartfinalen med en enorm margin. Det vil sannsynligvis være det siste vi ser av Francois Steyn, Willie le Roux eller Duane Vermeulen. Hvordan ville det rugbyelskende publikum i Sør-Afrika tolke synet av en av disse legendene som ble båret til parken til lyden av jublende jubel?
Ville de erkjenne at et individs karriere trumfer konteksten til kollektivet? Eller ville de kastet fjernkontrollen mot TV-skjermene mens de griper telefonene sine for å spy ut raseri på sosiale medier-tråder?
Det er ingen tvil om kløften som finnes mellom herre- og kvinnespillet. I 2019 Han er Kolisi ble den tredje sørafrikanske kapteinen som løftet Webb Ellis Cup. At Og Salvation Booi og teamet hennes deltok i New Zealand burde betraktes som en seier innenfor den bredere konteksten av denne ulikheten, men ville det ikke vært et kjærkomment syn hvis minst en av Springboks-kvinnene så våken ut?
Ville ikke noen få utvalgte ord, noen få sammenfallende skuldre, noen få rynkede bryn vært et tegn på at dette laget, til tross for sine mange ulemper, ikke nøyde seg med bare å delta som kanonfôr, men faktisk hadde større ambisjoner? Ingen som tok hensyn ville ha forventet noe annet enn en komfortabel engelsk triumf. Men vi kan vel i det minste holde spillerne som bærer vårt lands flagg på brystet til en høyere moralsk kode?
Er jeg skyldig i sexisme i min kritikk? Ville jeg vært sexistisk hvis jeg ikke holdt mennene og kvinnene som representerer Sør-Afrika på samme standard? Jeg spør oppriktig. Dette er et problem som jeg ser for meg at mange fans sliter med når de engasjerer seg i det mest profilerte og spennende verdensmesterskapet for kvinner til dags dato.
Kaliberet til stykket har vært enormt, i hvert fall fra en håndfull lag som har båret turneringen på sine skuldre. Men vi ville være unnskyldende å i det minste ikke erkjenne at altfor mange sider ser ut til å være fornøyd med bare å delta. På den fronten er ikke sørafrikanerne alene.
Etter 13-7-tapet mot Australia, virket det walisiske laget overbevist om at turneringen deres kunne ha møtt en for tidlig slutt. De skulle ikke vite, i hvert fall ikke kategorisk, at de fortsatt ville snike seg gjennom til kvartfinalen som en av de beste tredjeplasserte lagene fra gruppespillet, noe som bare gjør reaksjonen etter fløyten enda mer forvirrende.
Hovedtrener Ioan Cunningham sa senere at han var frustrert over lagets prestasjoner og deres manglende evne til å gå opp når det gjaldt, men det var ikke budskapet som ble formidlet på skjermen da de virket mer interessert i å bytte skjorter med Wallaroos.
Nå, selvfølgelig, er rugby et spill, og jeg ville hate å fremstå som en curmudgeon som foretrekker å se skuespillet bli til George Orwells visjon om krig minus skytingen. Det er nok stygghet i verden uten at idrettsutøvere river klumper ut av hverandre når konkurransen har nådd sin avslutning.
Men det betyr ikke at det ikke er rom for litt fiendskap, litt langvarig harme, litt gift som spyr ut fra munnen til spillere som vil ha mer, som trenger mer, som ikke vil akseptere noe annet enn det absolutte høydepunktet av hva som er oppnåelig.
Vi har hørt det sagt, ofte og høyt, at vi er midt i den mest konkurransedyktige epoken i herrerugby siden begynnelsen av profesjonalitet. Fem lag har en seriøs sjanse til å vinne verdenscupen neste år, og tre til har en sjanse til å snu manuset.
Det er en konsekvens av de høye standardene i økosystemet fra grasrotrugby til toppsjiktet i pyramiden. Men det er også en konsekvens av de høyere kravene som vi som forbrukere setter. Vi forventer mer og mer blir levert.
Alle som investerer i rugby for kvinner, vil garantert ønske seg en fremtid der fem lag har like store sjanser til å vinne VM. For å realisere denne ambisjonen må vi ta av barnehanskene og uttrykke de samme lidenskapene som gir næring til vår kjærlighet til herrespillet. Kanskje vi da kommer litt nær paritet.
Kommentarer
Bli med gratis og fortell oss hva du egentlig synes!