Beskjeden fra forrige ukes årsmøte i Det internasjonale pengefondet var klar. Krig, pandemi og frodig inflasjon har satt den globale økonomien under alvorlig belastning. Stemningen var nervøs, ofte sprø.
Amerikanerne prøvde Saudi-Arabia for å orkestrere produksjonsbegrensninger designet for å presse opp oljeprisen. Indianerne var misfornøyde med de aggressive økningene i amerikanske rentersom de så på som eksporterer USAs problemer til resten av verden.
Storbritannia var i hundehuset for en dårlig minibudsjett som har sendt skjelvinger gjennom globale finansmarkeder. Russland gjorde det igjen klart at de ville nedlegge veto mot ethvert forsøk fra G20 på å fordømme landet for invasjonen av Ukraina. G20 ble opprettet som et organ som ville oppmuntre verdens største utviklede og fremvoksende land til å finne løsninger på vanlige problemer, og G20 kunne ikke engang bli enige om en intetsigende kommunikasjon for å oppsummere sine meningsløse overveielser.
Den døende tilstanden til G20 betyr noe. Det viser en global økonomi som er i ferd med å fragmenteres, med land som reagerer på rekken av nylige sjokk ved å passe på seg selv.
Det har vært eksempler på solidaritet – som støtten til Ukraina – men de er unntak fra trenden. Joe Bidens beslutning om å begrense eksporten av amerikanske databrikker til Kina – et symbol på det frostige forholdet mellom verdens to største økonomier – er mer typisk.
Kristalina Georgieva, administrerende direktør i IMF, vet at det er et problem. IMF ble opprettet på Bretton Woods-konferansen i 1944 for å få slutt på tigger-min-nabo-politikken på 1930-tallet og for å forhindre at land eksporterer deflasjon. Nå ser hun tegn på deglobalisering. “Fragmentering i verdensøkonomien betyr at vi kan se endringer i forsyningskjeder som påvirker kostnadsstrukturene på en mer permanent basis.”
Georgieva sier at de gjentatte sjokkene og veksttilbakeslagene i løpet av de tre årene siden IMF sist holdt et fullstendig, personlig årsmøte reiser et større spørsmål, nemlig: «Opplever vi et grunnleggende økonomisk skifte i verdensøkonomien – fra en verden med relative forutsigbarhet og stabilitet, til større usikkerhet og volatilitet?»
Svaret på det spørsmålet ser ut til å være ja. Det har tatt pandemien og dens ettervirkninger å avsløre en fragmentering som skjer sakte de siste 15 årene. Globaliseringens storhetstid – perioden mellom Sovjetunionens bortgang på begynnelsen av 1990-tallet og nesten døden til det globale banksystemet i 2008 – er for lengst forbi.
Richard Kozul-Wright, direktør for globalisering og utviklingsstrategier ved FNs konferanse om handel og utvikling, sier: “Det er mye fokus på feilene det siste året, men ikke nok på bruddene som har skjedd siden den globale finanskrisen. krise.
“Det har vært massive underinvesteringer – som har manifestert seg i flaskehalser i forsyningskjeden – selv om alle ingrediensene burde vært på plass for en investeringsboom.”
Kozul-Wright sier ulikhet er den andre store faktoren bak global frakturering, med fordelene ved internasjonal handel skjevt mot bedriftens profitt, ikke arbeidernes lønn.
I ettertid markerte 2016 en viktig mellomstasjon på veien mot fragmentering. Brexit-avstemningen i Storbritannia avslørte en ulykke blant millioner av velgere med den økonomiske status quo, det samme gjorde Donald Trumps seier over Hillary Clinton i det amerikanske presidentvalget. Trumps ankomst til Det hvite hus førte til markert nedkjøling av forholdet mellom Washington og Beijing, og det har vært en ytterligere forverring under Biden.
Neil Shearing, konsernsjeføkonom i konsulentselskapet Capital Økonomi, sier: «Verdensøkonomien er i ferd med å splittes i to Kina og USA-tilpassede blokker. Dette vil resultere i endringer i forsyningskjeder og reduserte teknologi- og investeringsstrømmer mellom de to i løpet av det kommende tiåret. Geopolitiske hensyn vil spille en større rolle i den økonomiske politikken enn de har gjort på en generasjon.»
Tegn på skismaet er allerede tydelige. I vest har pandemien, høyere energipriser og økende mistillit til Kina betydd en fornyet interesse for selvforsyning og kortere, mindre utsatte forsyningskjeder. Beijing har satt opp et alternativ til Verdensbanken – den asiatiske investerings- og infrastrukturbanken – og har investert i mer enn 150 land gjennom sitt Belt and Road-initiativ. Mange av verdens mest gjeldstyngede land opplever nå at Kina er en av deres kreditorer.
Kozul-Wright sier at det er likheter med 1970-tallet, med USA som fortsatt den dominerende makten og Kina erstattet Sovjetunionen som konkurrerende makt. Kina er imidlertid en mye mer formidabel økonomisk utfordrer.
Georgieva appellerte forrige uke til politikere om å handle raskt og kollektivt for å takle en lang rekke problemer: inflasjon, sult, gjeld og klimaendringer blant dem. Men det multilaterale systemet knirker og det var få tegn forrige uke på at anken ville bli fulgt.