Hvis Colton Hertas Formel 1-svitsj hadde kommet til utførelse for 2023, var ikke elementet jeg ville ha vært på tenterhooks for hvordan F1-karrieren startet, men hvordan den endte.
Michael Andretti, Jacques Villeneuve, Alex Zanardi, Cristiano da Matta, Juan Pablo Montoya og Sebastien Bourdais kom alle til F1 via stor suksess i IndyCar (i sine CART/Champ Car-iterasjoner). Og de forlot alle brått F1 midtveis i en kontrakt – alle splittet med en arbeidsgiver midtsesongbar Zanardi, som i det minste fullførte sitt forferdelige 1999 med Williams før hans langsiktige avtale ble avkortet midt i det gjensidige tapet av tro.
Sekstettens F1-skjebner og baner var langt fra identiske.
Andrettis 1993 på McLaren og Zanardis 1999 på Williams (hans andre skudd på F1 selvfølgelig) var de nærmeste til å være direkte katastrofer, gitt hvor sjenerte prestasjonene var av det parets amerikanske beste.
Da Mattas tid hos Toyota og Bourdais hos Toro Rosso var ikke uten høydepunkter, men begge ble droppet halvveis i sitt andre år.
Villeneuve og Montoya var ikke F1-feil. Langt, langt ifra.
Polet for sin aller første grand prix, tittelen på sitt andre år (etter å ha kommet nær i sitt første), noen strålende og for lett glemte kjøreturer i både 1998 Williams og de tidlige BARene. Villeneuve tente opp F1 på slutten av 1990-tallet og tok kampen mot Schumacher med mer kreativitet enn noen andre.
En verdenstittel og 11 løpsseire er en veldig rettferdig karrieretelling. Men noen bedre avgjørelser kunne ha betydd en mye mer verdig slutt på tiden hans i F1. Nedgangen var dramatisk.
Og da Montoya på egenhånd gjorde F1 verdt å se på begynnelsen av 2000-tallet, virket ideen om at han skulle forlate den uten en tittel veldig usannsynlig. Når det gjelder å bli droppet midt i sesongen etter å ha signert en NASCAR-avtale for det påfølgende året fordi F1-alternativene hans tørket ut etter å ha blitt utklasset av en lagkamerat… Utenkelig noen år før det skjedde.
Så selv når de startet bra, endte IndyCar-stjernenes F1-karrierer dårlig, og stort sett ikke holdt det de lovte.
Pluss at F1s interesse for de to største IndyCar-sjåførene i det 21. århundre så langt – Dario Franchitti og Scott Dixon – kom ikke engang utover de første (mindre enn ideelle) testene.
Etter å ha vært en CART-superfan med en Zanardi-besettelse i tenårene, gjør det meg vondt å skrive en spalte som denne (og selvet mitt fra 1996 ville skrive et voldsomt brev til The Race for å protestere mot det). Men bevisene ble for overveldende: IndyCar-sjåfører fungerte bare ikke i F1. Og det har farget forventningene mine hver gang en IndyCar-stjerne har vært knyttet til en F1-bryter siden den gang.
Hvorfor de alle fikk sin F1-karriere falt fra hverandre er imidlertid ikke åpenbart.
Bortsett fra IndyCar-tittelen, rutene til F1 av de seks mesterne som gjorde det hadde lite til felles.
Andretti var et rent amerikansk racingprodukt, men Zanardi hadde allerede hatt en respektabel F1-stopp på midtbanen, Montoya var veldig mye utlånt til CART fra F1-scenen da han dro til Ganassi og Bourdais’ prestasjoner på den europeiske juniorstigen fortjente et F1-skudd uavhengig av hans. fire Champ Car-titler. Det var ikke så enkelt som at en haug med sjåfører fra den amerikanske scenen ikke var ordentlig forberedt på F1.
Deres utganger og skuffelser handlet ikke bare om underprestasjoner. De var fisk ute av vannet på mange måter. Den gruppen inneholdt noen store og uuttalte karakterer, og noen veldig aggressive racere.
Gapet mellom F1 og IndyCar var bare stort i tekniske termer da de seks sjåførene gjorde sine trekk. De var langt fra hverandre i kultur og etos også.
Kontrasten var mest akutt for Zanardi, og flyttet fra den brede, glatte skodde 1998 CART-rasen av biler til de skitne, smale 1999 F1-bilene med ultra-harde rillede single-fabrikat Bridgestone-dekk. Fra en verden med oppladning utenfor topp 20 til seier og deretter feiring ved å snurre smultringer i avløpsområder til … vel, F1 fra Max Mosley/Bernie Ecclestone-tiden var absolutt ikke stedet for det.
Og mens Andretti, Villeneuve, Zanardi, da Matta, Montoya og Bourdais’ personligheter er ganske forskjellige, er de alle lidenskapelige karakterer. Det er et tema om å ønske (og håpe på) at F1 skal være noe det bare viste seg å ikke være for dem, og alle av dem ville sannsynligvis ha sterke følelsesmessige reaksjoner på det, i noen tilfeller spesielt kontraproduktive.
Ville 1990/2000-tallets F1 vært bedre hvis atmosfæren, racingstilen og bilegenskapene hadde passet bedre som Villeneuve, Zanardi og Montoya?
Helt sikkert.
Og kanskje Liberty-era 2020 F1 er akkurat den typen mesterskap.
Forenklet aero med et snev av bakkeeffekt. Et større fokus på underholdning både på og utenfor banen. Flere gatekretser. Skikkelige glatte dekk!
Den teknologiske kløften mellom F1 og IndyCar gjenstår. Men det er mange henseender der forskjellene deres har blitt mindre, elementer som kan hjelpe sjåfører med karakteren til å trives i IndyCar med å få fotfeste i F1 nå.
To tiår med tidligere skuffelser fikk meg til å anta at Herta eller Pato O’Ward kort ville brenne sterkt og deretter implodere i F1. Kanskje det ikke ville vært slik nå.
Akkurat som 1990-tallets IndyCar ikke virkelig tilbød Michael Schumacher/Mika Hakkinen-talenter, har ikke den amerikanske scenen på 2020-tallet sjåfører på et Max Verstappen/Lewis Hamilton-fly.
Men kan dets beste – med riktig forberedelse – passe inn i ‘Carlos Sainz-laget’ (og bli F1-løpsvinnere og potensielle mestere under gunstige omstendigheter)? Sikkert.
Spesielt hvis de ikke raskt blir desillusjonert når de kommer til F1.
IndyCar trenger ikke å være en F1-mater. Variasjonen av karrierebakgrunner på det nåværende rutenettet er strålende og en av dens største styrker.
Hvis de beste sjåførene alle bare var ute etter en rask rute til F1, ville IndyCar blitt svekket. Men noen av de unge talentene som har et øye med F1 og faktisk får bærekraftige sjanser der, det ville bare legge til en annen positiv narrativ tråd til IndyCar-historien.
For første gang på godt over et tiår er F1-verdenen interessert i å gi IndyCar-sjåfører en sjanse. Det er bare lisenspoenghindringen som har kommet i veien nå.
Andretti, Villeneuve, Montoya, Zanardi, da Matta og Bourdais hadde alle feil avslutninger på F1-historiene sine. Vi trenger en sjanse til å se om Herta, O’Ward, en Alex Palou eller til og med en Callum Ilott kan klare en annen historie i F1s nye – litt mer IndyCar-aktig – æra.