Ingen kommer for å spare pund

Det er en Dårlig dag for pundenda dårligere enn den dårlige dagen forrige uke.

Ifølge FT:

Pundet falt 0,8 prosent i morgenhandelen i London til 1,137 dollar, første gang det har brutt 1,14 dollar-merket på nesten fire tiår, ifølge Refinitiv-data. Bevegelsen reflekterte bred styrke i dollaren samt spesiell bekymring for tilstanden til Storbritannias økonomi.

Tiden er en flat sirkellander dette siste lysbildet 30 år i dag siden Svart onsdagda pundet stupte da Storbritannia gikk ut av den europeiske valutakursmekanismen.

Å dekke denne uhyggelige smaken av benchmark har en vane å produsere déjà vu øyeblikk: hvis kabelen har et potensielt motstandspunkt rundt 1,14 dollar, kan det hende vi ser flere “nye 37-års nedturer” overskrifter før ting ordner seg.

Alternativene er et oppsving (!!!), eller at pund nå går inn i en slags vedvarende dødsspiral, noe som betyr at det ikke vil fortsette å få prangende “verst siden” overskrifter når det går mot 1985-bunnene. Det er en lettelse for finansjournalister (🎻👌), og akkurat ingen andre.

Pundet har hatt et grusomt år mot en mektig dollar:

I bredere forstand er det bare å ha et forferdelig år. Her er Bank of Englands handelsvektede pundindeks, som viser at valutaen er ned ca. 6,5 prosent mot en kurv med andre valutaer:

Mot euro ser det ille ut, men ikke helt forferdelig:

For noen mennesker kan det være tilstrekkelig forsikring, men gitt dollarens dominans i det globale finanssystemet, er det ikke bra å ha kabel nær fire tiår laveste nivå.

Den største bekymringen er imidlertid hvor vanskelig det er å se at ting blir bedre herfra.

Dagens fall har fulgt salgstall for søppelbutikker. Antall solgte varer over hele Storbritannia falt 1,6 prosent i august ifølge Office for National Statistics, mot forventninger om en nedgang på 0,5 prosent. Det er ille.

Dessverre ser det ut til at nedgangen delvis kan festes til sommerferiens comeback. Her er Barclays’ Investment Sciences-team, ledet av Ben McSkelly, i et notat publisert i dag:

Vi tror det er noen plausible teser om hvorfor utgiftene avtar.

1) Utenlandske sommerferier har tatt seg opp igjen, så utgifter til andre tjenester er redusert fordi forbrukere ikke fysisk er i Storbritannia for å bruke i pund.

2) Forbrukerne har kuttet ned for å betale for utenlandsferier.

3) Forbrukerne kutter generelt utgiftene i møte med de økte levekostnadene.

Du kan egentlig ikke klandre folk for å dra på ferie gitt hele pandemien som har pågått i det siste. Men fra sterlings perspektiv er det omtrent det verste de kan gjøre.

I teorien bør Sterlings forsvarer sannsynligvis være BoE, som insisterer på at den ikke målretter valutakursen. Hawkish ekstern pengepolitiske komitémedlem Catherine Mann har tidligere argumentert for raske renteøkninger å prøve å støtte pundog sa at ved å gjøre det kan den svake valutaens effekt på importprisene lindres.

George Saravelos i Deutsche Bank — som er inne noe av en nerdete biff med Barclays over hvor skrudd pund sterling er – sier banken “må trappe opp”:

Vi viste forrige uke at spesielt GBP er utsatt for alvorlige betalingsbalansefinansieringsproblemer. Dette vil selvfølgelig ikke manifestere seg på samme måte som 1992 eller 1976, da det ikke er noen valutabinding å bryte. Men det betyr at valutakursen er sårbar for ekstrem dislokasjon dersom Bank of England ikke trapper opp sin respons. Et rekordstort underskudd på driftsbalansen og mer enn 5 % av BNP finansiell ekspansjon finansiert med -1 % realrente vil rett og slett ikke holde.

Men Threadneedle Street tar varmen fra flere vinkler: selv om de store jevnaldrende (Federal Reserve og European Central Bank) gikk for 75 basispunkters økninger, står BoE overfor den dobbelte sjokk å måtte tilpasse seg endret britisk finanspolitikk, og en raskt mørkere økonomisk bilde.

Her er Barclays økonomiteam:

Vi forventer at banken øker 50bp på møtet i september og godkjenner starten på QT-programmet, betinget av markedsforholdene. Men regjeringens energipakke og stadig mer ugunstige økonomiske data ser ut til å tvinge banken til å tilbakestille narrativet mot en mer gradvis innstramming, trolig i november.

Stygge data som morgenens – og det sannsynlige BNP traff Storbritannias Tilstand av obligatorisk tristhet vil handle — videre knytte BoEs hender (den Gammel dame har også gjort lite for å vise sin overbevisning ved å utsette en renteøkning som skulle ha funnet sted i går til neste uke, ut fra en uforklarlig forestilling om at å gjøre det på en eller annen måte hedrer dronningens minne).

Og, som Rabobanks Jane Foley bemerker, kan det være for sent for utblåsningsturer:

Løftet om høyere renter er ikke en garanti for GBP-styrke når økonomien står overfor resesjon.

Det er en ganske overbevisende sak om at den eneste veien er nede.

Markedene ser ut til å forberede seg på en slik mulighet. Etter en periode med bedring har nettoposisjonering på GBP/USD tatt en ny bearish vending:

Interessant nok reflekterer dette et skisma mellom kapitalforvaltere og giringfond: sjekk ut diagrammet nedenfor, over spredningen mellom posisjonering av de to gruppene. Det er det bredeste siden 2006. Hedgefond, som er omtrent det lengste pundet på fire år, står overfor å bli brent.

Ser vi nærmere på posisjonering, er det en stor oppbygging av ganske bearish-plasseringer for desember – tradere ser ikke ut til å satse på paritet i år, men rekordlave nivåer satses nå ofte på:

Alt dette lover ganske dårlig for pundet. Som SocGens Kit Juckes sa det i et notat forrige uke:

Det er stor sjanse for at kong Charles III blir den første britiske monarken som betaler mer enn et pund for en dollar, eller mer enn et pund for en euro, eller begge deler.

Jeg håper alle nøt sommerferien – kanskje Tyrkia neste år?