I juli i fjor, for ikke å glemme, fullførte Irland en virkelig historisk 2-1-seier i comeback-serien over All Blacks i New Zealand. Dette var uten tvil den største prestasjonen noensinne av et irsk rugbylag, og overskredet til og med de tre Grand Slams i 1948, 2009 og 2018, som Brian O’Driscoll, for en, hevder.
Det er til og med et argument for å hevde at det er den største prestasjonen noensinne av noe irsk idrettslag, slik Matt Williams har antydet. Bortsett fra individuelle prestasjoner, som i OL og så videre, er kanskje den eneste virkelige rivalen Irland som når VM-kvartfinalen på Italia ’90.
[ Rugby’s referees have become detached from the spirit of the game ]
For å sette det i sammenheng, hadde bare fire internasjonale rugbylag tidligere noen gang oppnådd bragden i 62 serier arrangert av All Blacks som dateres tilbake nesten 120 år, og bare tre land hadde gjort det en gang hver på 50 forsøk.
Sør-Afrika har vunnet en serie i New Zealand én gang (i 1937) på åtte forsøk, Australia én gang (1986) på 11 forsøk og Frankrike én gang (1994) på ti forsøk, samt British & Irish Lions (1971) på et dusin forsøk. England, Wales, Skottland og Argentina har aldri gjort det i en kumulativ 16-serie arrangert av All Blacks mot dem, og selvfølgelig hadde heller ikke Irland i sine fem forrige serier på New Zealand.
Det var ikke bare det at Irland hadde tapt alle dusin tester mot All Blacks i New Zealand før juli i fjor, det var naturen til disse nederlagene. Kraftig juling var vanlig. New Zealands holdninger til irsk rugby, forståelig nok, var avvisende, og aldri mer enn etter rekorden 60-0-seier i Hamilton av All Blacks for å avslutte 3-0-testserien der et tiår tidligere. Dessuten så ikke denne fortellingen ut til å endre seg mye etter at All Blacks vant serieåpningen på Eden Park med 42-19.
Ved å komme seg for å vinne den andre og tredje testen, klatret Irland til nummer én på verdensrankingen på bakgrunn av 15 seire i de siste 17 kampene. På ingen måte kan dette kalles et lykketreff.
Riktignok kom serieseieren med et par forbehold. Den første var at All Blacks’ påfølgende resultater devaluerte Irlands serieseier, eller i alle fall stilte prestasjonen i tvil.
New Zealand led deretter et femte nederlag på seks tester da de ble slått av Sør-Afrika i åpningskampen deres i Rugby Championship, og falt til det laveste all-time på femte plass på verdensrankingen. De skulle også lide et første tap noensinne hjemme mot Michael Cheikas Pumas i Christchurch i runde tre.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/irishtimes/VQBVCVOZZOQQ2ZKG5TDYYHUUPA.jpg)
Men i hvert tilfelle svarte de en uke senere med først en spennende 35-23 seier over Springboks i Johannesburg og deretter et hensynsløst 53-3 hevnoppdrag over Argentina i Hamilton. Riktignok var All Blacks litt heldige med Mathieu Raynals beslutning om å straffe Bernard Foley for tidssløsing med en straffe i det 79. minutt i opptakten til Jordan Barretts kampvinnende forsøk i Melbourne.
Likevel sørget forrige lørdags siste utrydding av Wallabies på Eden Park for at All Blacks beholdt 2022 Rugby Championship. Så, i tillegg til den nevnte tyngden av historien, vant Irland en serie mot de ultimate mesterne på den sørlige halvkule.
Det andre forbeholdet er den grå gamle kastanjen: Har Irland nådd toppen for tidlig i en verdenscupsyklus?
Riktignok har Andy Farrell og Johnny Sexton noe ledet an i å plassere sommerens monumentale serieseier i sammenheng med verdensmesterskapet i 2023. Likevel er det en reell fare ved alt dette for å bli besatt av å bryte gjennom det glasstaket i VM-kvartfinalen, omtrent som New Zealand i økende grad gjorde med å vinne VM etter å ha kommet til kort i 1991, ’95, ’99,’ 03 og ’07 før, grepet av forventningens vekt, snublet over streken i 2011-finalen på Eden Park mot Frankrike, og devaluerte mye av den strålende rugbyen og prestasjonene i mellom.
Det ville garantert være en stor ape utenfor den kollektive ryggen til irsk rugby hvis de skulle vinne en kvartfinale i verdenscupen. Men ville det å vinne en kvartfinale og tape en semifinale være bedre enn en Grand Slam, eller å vinne en serie i New Zealand?
Denne sesongen 2022-23 har allerede blitt omtalt som en verdenscupsesong, eller et verdenscupår. Det er ingen av delene. Heldigvis er det en ny pause neste sommer før verdenscupen, som finner sted tidlig i sesongen 2023-24.
[ Laporte’s reputation at stake as corruption investigation runs its course ]
For klubbene, spillerne, funksjonærene og frivillige i de 50 klubbene som kickstarter menns All-Ireland League kommende helg, er det langt mer presserende bekymringer, og verdenscupen er langt, langt unna.
Dette er uten tvil den mest interessante sesongen for provinsene på noen tid også, med United Rugby Championship nå mer konkurransedyktig enn noen gang gitt ankomsten av de sørafrikanske sidene, og ditto sistnevntes debut i de europeiske konkurransene, for ikke å nevne at Saracens er tilbake i Champions Cup.
Så er det novembertestene, som vil begynne med et møte mellom verdens nummer én rangerte side og de regjerende verdensmesterne 5. november, når forhåpentligvis Aviva Stadium vil live seg opp litt.
Deretter følger hjemmekamper mot Fiji og Australia, før et Six Nations der Irland er vertskap for regjerende Grand Slam-mestere Frankrike 11. februar og England i siste runde 18. mars kl. 17.00.
For alle Irlands suksesser siden 2009, sist gang et irsk lag ble kronet som mester i Dublin var mot England i 1985, Mick Kiernans droppmål og alt det der. Tenk deg derfor, hvis Irland gikk for tittelen mot England i Dublin på St Patrick’s weekend, i hva som sannsynligvis blir Johnny Sextons Six Nations’ svanesang? Sannelig, utsiktene til Challenge Cup og Champions Cup-finalene som finner sted på Aviva Stadium neste 19. og 20. mai er også en stor gulrot for Sexton, Leinster og de irske provinsene. Det er mye å se frem til i denne sesongen 2022-23.
Idrettsfolk har lenge insistert på at nøkkelen til suksess er å leve i øyeblikket, og kanskje vi bør begynne å følge det rådet. Hvis du er for mye besatt av fremtiden, står du i fare for å gå glipp av nåtiden.
PS: Min venn og pressebokskollega Ruaidhrí O’Connor løper i Dublin City Marathon 30. oktober til ære for sønnen Malachy, som døde i en alder av 11 uker i april i år, og til fordel for Crumlin Children’s Hospital, i takknemlighet for omsorgen vist til sønnen deres, seg selv og Siobhán.
Ruaidhri O’Connor samler inn penger for Children’s Health Foundation Crumlin (justgiving.com)