John Aberth: Dyrelivet er en verdifull offentlig ressurs. Hvorfor kaster vi det bort?

Denne kommentaren er av John Aberth, en lisensiert frivillig dyrelivsrehabilitator som rehabiliterer bevere, rovfugler og andre dyr ved Flint Brook Wildlife Rescue i Roxbury.

I det siste har nyhetene blitt fylt med historier om bevere som er hyllet som de nye “klimaendreingeniørene” og “klimaløsende helter” for deres evne til å lage tørkebestandige akviferer og reservoarer og frodige brannskiller selv midt i ødeleggende skogbranner.

I vestlige stater, som California, Nevada og Utah, blir bever bevisst introdusert i områder, inkludert beite- og beiteland, gjennom et program for å bygge “start”-dammer, eller beverdam-“analoger”, for å oppmuntre bevere til å bli. og gjør deres dyrebare arbeid, helt gratis.

I mellomtiden, her i Vermont, en visstnok miljømessig progressiv stat, dreper vi i gjennomsnitt over 1000 bevere i året (selv om selvrapportering fra fangstfolk er inkonsekvent), alt for å imøtekomme rekreasjonssmaken til det lokale fangstmiljøet. , som utgjør bare 0,1 prosent av Vermonts totale befolkning.

Dette inkluderer ikke de 500 til 600 “plagsomme” beverne fanget av Vermont-byer for å beskytte veikulverter, og andre “plagsomme” bevere av ukjent antall fanget av private grunneiere. Dette betyr at godt over 1000 potensielle akviferer og våtmarker går tapt for staten hvert år.

Hvis du tror Vermont har råd til å miste disse naturlig forekommende våtmarkene fordi skogbranner og tørker sjelden oppstår her, tar du helt feil. Til dags dato har dette inneværende året, 2022, vært det tørreste i Vermonts registrerte historie de siste 128 årene. Klimaendringer kommer bare til å gjøre denne trenden verre.

Vi trenger våre bevere i live, som jobber med landskapet for å skape buffere mot klimaendringer, ikke drept av fangstmenn som flår dem for skinn ingen vil ha lenger eller for «tradisjonens skyld».

Det samme kan sies om nesten alle andre pelsbærere som for tiden er målrettet av fangstmenn: bobcats, coyoter, rever, mink, fisher, etc., alle lever av mus som en av sine viktigste matkilder og er derfor vår frontlinje for forsvar mot Lyme-sykdommen – som har sin nest høyeste forekomst akkurat her i Vermont – ved å bidra til å bryte infeksjonskjeden der flått blir infisert ved å spise på Borrelia burgdorferi-infiserte mus.

Det er et godt innarbeidet prinsipp at allmennheten går foran noen få individers private ønsker. Tittel 10 VSA 4081 i Vermont-vedtektene sier at Fish & Wildlife Department vil forvalte statens dyreliv “i den offentlige velferdens interesse.”

Likevel har fangstlobbyen for øyeblikket kvelertak over Vermonts dyrelivspolitikk: Alle de nåværende medlemmene av Fish & Wildlife Board, for eksempel, er jegere, sportsfiskere og/eller fangstmenn, uten mulighet for andre stemmer til å bli hørt.

Det er derfor opp til publikum å lobbye lovgiveren for å vedta lover som vil være til fordel for både dyreliv og mennesker, for eksempel et statlig fangstforbud.