I 2017 landet Juliette Armanet i livene våre med «Petite Amie». I fjor la «Brûler le feu», hans andre album, oss ut på et nytt frenetisk discoeventyr. Siden den gang har feberen fortsatt ikke gitt seg. I november slipper sangeren «Brûler le feu 2», gjenutgivelsen av hennes andre album. Et gjensyn som lover å brenne og danse. Mens han venter på å dele sine nye titler, har artisten sagt ja til å komme tilbake til diskografien sin og dele sin ideelle spilleliste med oss.
Les også >> Juliette Armanet: “Flamme”, et lidenskapelig nytt stykke før gjenutgivelsen av albumet hennes
HUN. Kan du beskrive “Flame”, din nye sangmed tre ord?
Juliet Armanet. Det er et hyggelig, feberaktig og brennende stykke.
HUN. I livet, er du mer typen som erklærer din flamme til de du elsker? Eller foretrekker du diskresjon?
JA Jeg er ikke særlig diskret. Når jeg elsker, sier jeg det. Når jeg ikke liker det, sier jeg det også. Du må fortelle folk at du elsker dem. Det er viktig. Det er bra for deg selv og andre.
HUN. Du vil snart gi ut en ny utgivelse av ditt andre album «Brûler le feu», som snart skal feire ett års jubileum. Hva er sangen du er mest stolt av?
JA Det er vanskelig å si. Alle stykkene som vi utvikler oss med på en plate har en historie. Noen ganger er det utkast vi fisket opp, noen ganger låter som kommer litt som magi. Jeg har en dyp tilknytning til historien om skrivingen av “The Last Day of Disco” fordi det skjedde veldig raskt, på en dag. Jeg liker historien til sangen fordi den dagen jeg komponerte den, spilte jeg inn et stemmevitne på datamaskinen min. Da vi begynte å produsere den, arrangere den og spille inn vokal i studio, fant vi aldri denne febrilske greia fra begynnelsen, helt befriende i stemmen. Til slutt beholdt vi stemmen til det aller første taket. Det betyr at følelsen helt fra begynnelsen var den sanneste.
HUN. Hadde du problemer med å skrive en bestemt tittel?
JA Det er ekstremt sjeldent å ha en tekst som kommer fra himmelen… Noen ganger tar det flere timer, flere dager, flere år. William Sheller brukte to år på å skrive “A Happy Man” når det virker som om den ble skrevet på hjørnet av bordet og rett fra hjertet. Følelsen av det åpenbare når du lytter er aldri det å skrive. Per definisjon er det vanskelig å skrive. Vi er ofte misfornøyde. Det er noen lyse øyeblikk, men ellers er det hardt arbeid. Uansett, så vidt jeg er bekymret for.
HUN. Hva er den tidløse sangen som betyr noe for deg?
JA Og ganske riktig: «A Happy Man» av William Sheller. Det har fordelen av å henvende seg til alle. Den har et slags harmonisk rutenett som virker enkelt, men som er veldig sofistikert. Hun tar oss i strupen. Alt stopper når det er på radioen. Det er en sang som kaller, som tiltrekker, som elsker.
HUN. Har du et kultalbum?
JA Jeg forblir trofast mot Stevie Wonder, for alltid. Alle albumene hans er flotte, men det er noen som skiller seg ut for meg, av så mange grunner. Det er “Talking Book”. Fra første til siste sekund er han blendende følsom. Den puster, den er øm, den er intens, den er så rik på harmoni. Tekster også. Det er et kultalbum som beroliger og gjenoppliver på samme tid. Jeg kunne snakket om dette i timevis. Denne platen er et tempel.
HUN. Hvilken artist blir du aldri lei av?
JA Philippe Katherine. Vi ville følge ham i alle hans vrangforestillinger, hans galskap. Han er en stor filosof. Han klarer å snakke om menneskets tilstand med uovertruffen humor.
Les også >> Philippe Katerine: “Hvis du føler at du blir gal, velg søthet”
HUN. Hva er den beste konserten du har sett?
JA Akkurat nå gir sønnen min meg noen fine trommespill hjemme. Dette er selve begynnelsen på en ung trommeslager, i størrelsesorden av det eksperimentelle. Jeg liker det.
HUN. Hvilken artist drømmer du om å se på konsert?
JA Jeg savnet Billie Eilish. Det gjorde meg opprørt å ikke kunne gå fordi jeg er virkelig magnetisert av henne, av stemmen hennes, av det hun gir fra seg, av det hun sier og måten hun synger på, som er helt magisk. Jeg vil gjerne se henne her i et lite rom. Det ville vært ideelt.
HUN. Det beste stedet å høre på musikk, etter din mening?
JA Det er veldig absorberende å høre på musikk når du er på farten. Det er en slags glød som gir deg inntrykk av å høre bedre, forstå musikken bedre, føle den bedre. Så alt som avanserer: motorsykler, sykler, tog, biler. Det galvaniserer. Vi har følelsen av å høre høyere.
HUN. Har du et stykke som minner deg om et minne fra barndommen eller ungdomsårene?
JA For barndommen husker jeg virkelig Eric Carmen-albumet som vi hørte mye på. For eksempel “Alt alene”. Han skrev den og Céline Dion overtok den senere. Det minner meg om lukter, sett… I ungdomsårene har jeg milevis med minner: Spice Girls, Lou Bega… En veldig popæra.
HUN. Hva er lydsporet til en film eller serie som preget deg?
JA Det er mange! Alle musikaler. “West Side Story” er helt ekstraordinær når det gjelder virtuositet, energi og frekkhet også. Og alle Jacques Demy med Michel Legrand: det ryster meg. Spesielt ett stykke er etset inn i historien min: det er «Reality» av Vladimir Cosma (musikk av «La Boum», red.anm.). Å lytte til de første sekundene er som å åpne en boks. Jeg blir umiddelbart fraktet.
HUN. Hva er den perfekte sangen for karaoke?
JA Jeg husker en ganske kul karaoke. Vi hadde dekket «I Will Survive». Det var veldig sent, folk hadde drukket mye, det var veldig falskt. Jeg føler at alle trengte å skrike så veldig høyt.
HUN. Hva er sangen du har hørt mest på siden begynnelsen av 2022?
JA Jeg hører mye på Rosalía. Jeg synes det nye albumet hans er dristig og fengslende. Jeg har inntrykk av at hun tillater seg absolutt alt. Det er en utrolig frihet i denne plata. Hun har en fortryllende stemme… Det er et pianostemmestykke som ender med en trommemaskin som en bombe som sprenger. Den heter “Hentai”. Det er et skikkelig mesterverk som jeg hører på om og om igjen.
HUN. Hva er sangen som markerer at du kommer tilbake til skolen i september?
JA I går kveld hørte jeg på Weyes Blood sitt nye spor. Hun er en artist som jeg også har fulgt lenge. Jeg hadde funnet hans første album overveldende med en veldig syttitallslyd. Hun bruker mye synther. Hun har en tidløs stemme som overvelder. Jeg fant tittelen (“It’s Not Just Me, It’s Everybody”, red.anm.) svært vellykket med en veldig tidløs tromme-bass-stabilitet. Og fortsatt hennes gudinnestemme.
HUN. Hva er den siste sangen du hørte på før intervjuet?
JA. C’est «Pump It Up» (de Technotronic, ndlr)… (ler).