Noe ut av en Star Wars-film skjedde i jordens bane forrige måned.
En kinesisk satellitt ble oppdaget i slutten av januar som tok tak i en annen lenge død satellitt og dager senere kastet den inn i en “kirkegård”-bane 300 km unna, hvor det er mindre sannsynlig at objekter treffer romfartøyer.
Disse sjeldne hendelsene ble presentert av Dr. Brien Flewelling i et webinar arrangert av Center of Strategic and International Studies og Secure World Foundation forrige måned. Flewelling er hovedarkitekten for romsituasjonsbevissthet i ExoAnalytic Solutions, et privat amerikansk selskap som sporer posisjonen til satellitter ved hjelp av et stort globalt nettverk av optiske teleskoper.
Den kinesiske SJ-21-satellitten ble sett 22. januar endret sin vanlige plass på himmelen for å nærme seg den utrangerte satellitten Compass-G2. Noen dager senere festet SJ-21 seg til G2 og endret bane.
Kinesiske tjenestemenn har ennå ikke bekreftet at den tilsynelatende romslepebåten skjedde.
I løpet av de neste dagene begynte romskipsparet å danse vestover, viste ExoAnalytics videoopptak. Innen 26. januar skilte de to satellittene seg, og G2 ble kastet i glemmeboken.
Compass-G2, eller BeiDou-2 G2, er et romfartøy fra Kinas BeiDou-2 Navigation Satellite System som sviktet kort tid etter oppskytingen i 2009. I mer enn 10 år har metallskrotten vandret rundt jorden sammen med millioner av andre deler av plass søppel.
SJ-21, som ble skutt opp i oktober 2021, har nå returnert til en geostasjonær bane (GEO) rett over Kongo-bassenget. GEO skjer når en satellitt går i bane rundt jorden over ekvator med samme hastighet som planeten roterer.
Fra jordens synspunkt ser det ut til at satellitter i GEO står stille, med unntak av en slingring eller to. Denne typen bane kalles noen ganger en Clarke-bane, oppkalt etter den britiske sci-fi-forfatteren Arthur C. Clarke. Han populariserte ideen om GEO i et papir fra 1945 som lovet å revolusjonere telekommunikasjon.
Mindre enn to tiår senere ble den første geostasjonære satellitten skutt opp.
Kinas romfart: En tjeneste eller en trussel?
Det er ikke noe galt med å kaste søppel – mange andre land har lansert eller utvikler teknologier for å rydde romsøppel.
Japan lanserte sitt ELSA-d-oppdrag i mars 2021, designet for å teste teknologier for fangst og fjerning av romavfall. Den europeiske romfartsorganisasjonen planlegger å starte sitt eget oppdrag for fjerning av søppel i 2025.
Til tross for den tilsynelatende allestedsnærværende innsatsen for å utvikle og implementere teknologi for avhending av romsøppel, har noen amerikanske tjenestemenn uttrykt bekymring over kinesiske søppeltømmingssatellitter som SJ-21.
James Dickinson, sjef for US Space Command sa i april 2021 at teknologi som Kinas SJ-21 “kan bli brukt i et fremtidig system for å takle andre satellitter.”
Men er det en reell trussel?
I sin 2021 counterspace-rapportsa Secure World Foundation at det er sterke bevis på at både Kina og Russland jobber med å utvikle teknologi med “motromsevner” – evnen til å ødelegge romsystemer.
Imidlertid sa rapporten at kinesiske offisielle uttalelser har holdt seg “konsekvent på linje med de fredelige formålene med det ytre rom”, og det er ingen bevis for at de har lagt til rette for noen destruktive operasjoner eller motromsoperasjoner.
EN 2021-rapport av Chinese Aerospace Studies Institute (CASI), hevdet en tenketank fra det amerikanske luftforsvaret at bruken av SJ-21 sannsynligvis vil være begrenset til å teste metoder for avfallshåndtering i rommet.
Plassvedlikehold
CASI-rapporten konkluderte med at SJ-21 mest sannsynlig er en av Kinas On-Orbit Servicing, Assembly, and Manufacturing (OSAM) satellitter.
Mange romfartsorganisasjoner har utviklet OSAM-oppdrag i flere tiår. Disse kan for eksempel være romfartøy designet for å fylle drivstoff eller reparere eksisterende satellitter — eller deponering av romavfall.
Siden begynnelsen av romaktiviteter på 60-tallet har mer enn 6000 oppskytninger levert over 50 000 objekter i bane, ifølge US Space Surveillance Network. Mer enn 30.000 kunstige gjenstander kretser rundt planeten vår, hvorav bare rundt 5.000 fungerer, ifølge ESAs Space Debris Office.
Den europeiske romfartsorganisasjonens Sentinel-6-satellitt, sett her, måler havnivået
Og det er bare å telle objektene som er store nok til å kunne spores. USA, Russland, Kina og India har alle blåst satellitter i verdensrommet og generert enorme mengder nytt mindre rusk.
ESA-tall viser at mer enn 300 millioner mindre objekter flyr gjennom verdensrommet med utrolige hastigheter på opptil 30 000 km/t, nesten 5 ganger hastigheten til den raskeste kulen.
ESA begynte å teste OSAM-prosjekter i 1990 med GSV-programmet (the Geostationary Servicing Vehicle), som var ment å gripe og reparere ødelagte satellitter i GEO.
Den berømte og vellykkede optikkreparasjonen av Hubble-romteleskopet i desember 1993 er et annet eksempel på et OSAM-oppdrag i arbeid.
NASA har planer for flere flere OSAM-oppdrag, inkludert OSAM-1 og OSAM-2. Sistnevnte er designet for å 3D-printe komponenter i verdensrommet, med håp om en dag å kunne bygge, direkte i rommet, deler som er for store til å passe inn i en hvilken som helst rakett.