På forsiden av det skal oppdraget være enkelt nok: vis klubbens rugbyunion til så mange mennesker som mulig, live og på TV.
Gjør det rimelig, familievennlig og morsomt. Inviter spillere og trenere til å spre evangeliet. Og når du først har fått folks oppmerksomhet, doble reklameinnsatsen. Enhver virksomhet som sitter passivt på hendene kommer ingensteds.
Så hvorfor er det slik at Premier League-rugby fortsatt rikosjetterer fra en krise til en annen? Ingen kan fullstendig lovgi for en monark som dør på tampen av en sesong. Eller økonomisk stress i Worcester. Eller Covid-19. Men da kampene Bristol v Bath og Sale mot Northampton ble utsatt for sent på fredag, var titusenvis av fans i limbo og beklaget en frustrerende mangel på organisatorisk klarhet. Allerede før en ball hadde blitt sparket, var det åpenbart at det engelske spillet ikke er så godt sammenstilt som det burde være.
Riktig nok kom det frem at avgjørelsen var påvirket av et par klubber som ikke var involvert i fredagens planlagte kamper – som da var glade for å spille samme helg. Å prøve å finne felles grunnlag mellom 13 sider med kontrasterende agendaer hadde nok en gang vist seg umulig. Som en konsekvens kunne det omorganiserte Bristol-spillet ikke sendes på TV som planlagt, og gikk videre uten en TV-kampleder og med redusert oppmøte.
En av de tingene? Bare hvis du tror det var et sjeldent stikk i den ellers rolige verden av engelsk klubbrugby-styring. Og bare hvis du ignorerer noen av de andre blinkende gule varselskiltene utenfor banen i åpningshelgen. Tidlige dager eksisterte tydeligvis og formildende omstendigheter. Når det er sagt, av de seks Premier League-klubbene som var vertskap for kamper, tiltrakk fire seg lavere publikum enn for åpningen av hjemmekampen i september for et år siden, og en femte – London Irish – tiltrakk seg ni ekstra supportere. Unntaket, Bristol, var oppe fordi Bath brakte flere fans enn Saracens gjorde et år tidligere.
Det er synd, for som alltid ga spillerne alt. Ellis Genge kunne like gjerne ha fått «billettkontor» trykt på Bristol-skjorten, slik var hans to-forsøks innvirkning på den omlagte kampen på Ashton Gate. Ben Spencers dolksmarte score for Bath, Louis Rees-Zammits spektakulære langdistansesprint for GloucesterQuins ‘lengde på banen i Newcastle og Henry Arundells siste forsøksscoring blomstrer for London Irish var like slående.
Det er et eget argument å ha om engelsk klubbrugby er bedre eller dårligere forberedelse for den internasjonale arenaen i disse dager, men følelsen vedvarer at klubbrugby burde generere en større tilhengerskare. Eller rettere sagt at noe grunnleggende holder tilbake folk som ellers ville elsket det. Og det er det “noe” som må løses så raskt som mulig hvis ligaen skal starte neste sesong i en sunnere, mer enhetlig tilstand.
Det er absolutt på tide å begynne å diskutere billettpriser. Hvis du har lyst til å sitte på hovedtribunen for å se Exeter v Harlequins denne måneden, for eksempel, er seter tilgjengelig for £80. På den andre siden av bakken, i den øvre delen av det nye stativet, er det £65. Bak stolpene er en voksenbillett nå et sted mellom £40 og £56.
Med en levekostnadskrise nært forestående, er dette kraftige priser. Men som klubbens styreleder, Tony Rowe, liker å si: «Hele mitt liv har jeg aldri ønsket å være den billigste. Jeg liker ikke rabatt. Jeg synes alltid du skal gi valuta for pengene.»
Det er et lignende scenario på Harlequins der en voksenplass bak stolpene for lørdagens kamp med Saracens er £50. For mye? Ikke hvis produktet er en garantert blender, kanskje. Men, hånden på hjertet, hvor mange mennesker så de første 40 minuttene av kick-tunge Spillet Exeter mot Leicester og kjente humøret deres sveve. Til tross for all den viktige taktiske betydningen av sparking og territorielle gevinster, vil ikke langvarig «kick-tennis» over hodet på to sett med cricked-necked forwards på halvveislinjen beile til mange flytende velgere.
Bare hvis rugbyunionen har et kommersielt dødsønske, kan det bare trekke på skuldrene og fortsette uansett. Eller ikke gjør noe med de store rekkene av vikarer. Ha for all del åtte tilgjengelig, men hvorfor ikke la lag bruke bare fem? På den måten kan det være mer plass tilgjengelig for små backer å utnytte og mindre av den monotone tunge lastebiltrafikken som i økende grad går til midtbanen.
Kanskje det også ville vært et fremskritt flytmessig hvis tv-kamplederen ble satt tilbake i boksen sin permanent? Bristols Pat Lam mente at det førte til mer niggle og off-the-ball-ting, men det er en enkel vei rundt det. Samle en fil med potensielle hendelser, bind den sammen med et fint rødt bånd og lever pakken til offiseren som siterer etter kampen. Saker vil bli behandlet i etterkant, i stedet for at alle tromme fingrene i kulden, slik at dommeren på banen skal håndtere tydelig og åpenbart stygt spill i sanntid slik han finner passende.
TMO vil da også stå fritt til å dømme på prøvescore-linjeanrop alene. Enkel. Og når det gjelder enkle seire, hvor lenge før noen tar tak i den kjedelige brenneslen til “andre” jerseys? Vepsene gjorde en stor ting med å vende tilbake til bøyletrøyer i svart og gull som reflekterte klubbens arv. Så hva gikk de ut iført på Gloucester på søndag? Et blått/jade-nummer med knapt noen følelse av identitet knyttet til seg.
Det er et argument at å ha på seg en annen farget borteskjorte, ganske enkelt fordi fotball gjør det, reduserer et klubbrugbymerke i stedet for å forbedre det.
Men nok allerede. Det er også viktig å applaudere god trening og sesongen er fortsatt ung. Å besøke Kingsholm, si, er fortsatt en fornøyelse, det samme gjelder for en rekke andre grunner. Spillerne er også like villige som alltid. Noen flere bums på setene og noen ferske klipp av Genge og Rees-Zammit i full gråt, og alt er kanskje ikke tapt ennå.