“Vi vil aldri at noen skal føle at det ikke er deres spill, på grunn av hvordan de ser ut eller fargen på huden deres. Vi ville blitt knust hvis vi følte at vi bidro til det.”
Som kaptein spilte Leah Williamson en nøkkelrolle i at England vant EM i sommer.
Det var en turnering som skapte historie – som slo tilskuerrekorder og viste hvor mye kvinnefotballen har vokst de siste fem årene.
Men på ett veldig synlig område utløste det også en vanskeligere samtale om den tilsynelatende mangelen på progresjon – det etniske mangfoldet i troppen …
I løpet av de siste årene har antallet svarte, asiatiske og etniske minoritetsspillere i et engelsk lag for en stor turnering gått ned fra seks i 2007 til to spillere med blandet arv ved verdensmesterskapet i 2019.
Det var tre spillere med blandet arv – Jess Carter, Nikita Parris og Demi Stokes – i Euro 22-troppen, men ingen var en del av de stort sett uendrede start-11.
“Innenfor troppen er dette en viktig sak, og vi er alle klar over det,” sa Williamson til BBC Sport om mangelen på mangfold. “Det er ingenting vi kan gjøre akkurat nå for å endre det.
Williamson sier at spillerne har “stilt de spørsmålene” om hva de “høyere maktene” gjør for å adressere mangelen på representasjon og gjøre kvinnefotballen mer inkluderende.
“Synligheten, tilgjengeligheten, alle disse tingene fra bunnen må bli bedre slik at vi ikke mister mangfoldet i spillet.”
Ved verdensmesterskapet for kvinner i 2019 var Stokes og Parris de eneste ikke-hvite spillerne i Englands 23-spillerlag. I VM-troppen for menn året før var det 12 spillere fra de 23 – feiret som “representerer det moderne, flerkulturelle England”.
Sammenlignet med herrespillet er utvalget av svarte, asiatiske og etniske minoritetsspillere å velge mellom i kvinnefotballen mye mindre.
Det anslås at andelen spillere i Superligaen for kvinner er lavere – mellom 10-15 % – sammenlignet med rundt 33 % i Premier League.
I 2021 sa Barones Sue Campbell, fotballforbundets direktør for kvinnefotball, til BBC Sport at problemet er knyttet til tilgjengelighet.
“Det er ikke inkluderende nok. Og det er ikke mangfoldig nok, og vi vet det,” sa hun den gang.
Nesten to år senere fortalte barones Campbell til BBC Sport at FA gjør “gode fremskritt” med sin nye Oppdag mitt talent program, satt opp i samarbeid med EFL Trust.
“Det er folk som går inn i de indre byområdene som kanskje tradisjonelle fotballklubber ikke har nådd,” sa hun.
Arsenal og Englands Lotte Wubben-Moy har brukt sine sosiale medieplattformer til å snakke ut om mangelen på mangfold i kvinnefotballen tidligere.
“Jeg er fra London, jeg ser mye deprivasjon,” sa hun til BBC Sport. “Jeg ser mange små barn som ikke har muligheter. Og selv om jeg føler at jeg har ansvar for å snakke om det, tror jeg alle har det.”
“Hvis [young girls] ønsker å satse på fotball, bør de ha tilgang til akademier og sentre for fremragende forskning for å ta det neste steget.”
“Jeg kommer ikke til å sitte her og si at jeg føler noen vanskeligheter. Jeg er hvit, jeg har et så enormt privilegium og jeg erkjenner det, som er en del av grunnen til at jeg føler at jeg har et slikt ansvar også for å presse på for mer forandring for å la unge, svarte, asiatiske, ethvert barn kunne se noen som dem spille fotball. Du må se det for å tro det,” sa Wubben-Moy.
“Englands Euro-vinnere inspirerte meg ikke”
Sapphire McIntosh vokste opp med å spille i Leeds Uniteds ungdomslag. Hun sier at det å se det engelske laget på EM minnet henne om å spille i Leeds da hun var yngre.
“Jeg var den eneste svarte jenta i utviklingstroppen under 16. Jeg ble ikke skapt til å føle meg komfortabel.
“[The Euros] bare minnet meg om å spille footy der. Selv på universitetet er det omtrent slik det alltid så ut, som det engelske kvinnelaget, sa hun til BBC Sport.
McIntosh sier i løpet av det første året i Leeds at ingen av de andre spillerne snakket med henne, men hun fortsatte å spille av ren kjærlighet til spillet, til tross for at det tok “mod”.
Da hun vokste opp, var hun en stor Rachel Yankey-fan, men sier at det nå er færre spillere til å inspirere fargede jenter, noe som gjør sporten mindre relatert for dem.
“Jeg vet egentlig ikke om jeg ser på det engelske kvinnelaget og sier “å, dette er meg, dette er inspirerende”. Det er egentlig ikke der jeg henter inspirasjonen min.
“Frankrike hadde en mangfoldig gruppe kvinner og mange svarte kvinner der. Og det gjorde meg litt mer varm til dem,” sa hun.
Leeds sa til BBC Sport: «Vi er dypt skuffet over å høre om Sapphires erfaring, og vi har tatt kontakt med henne for å prøve å lære mer om problemene hun møtte.
“Siden vi relanserte Leeds United Women’s-oppsettet i 2017, har vi jobbet tett med teamet og personalet for å sikre at inkludering er kjernen i alt klubben gjør, og vi vil fortsette å jobbe hardt for å utdanne de i klubben og de i hele vår samfunnet.”
McIntosh, som nå bor i London, sier hun også slet med å komme seg til trening og kamper – med tilgjengelighet enda en barriere for bedre mangfold.
Kay Cossington, FAs leder for utvikling og talent for kvinners spillere, sa til magasinet She Kicks i 2020 at “inkludering ble kompromittert da vi forsøkte å bli mer profesjonelle”, og la til “vi hadde 52 senter for fremragende forskning; det var for mange for dybden av talent på den tiden”.
Med 52 sentre redusert til 30 – og med mange av sentrene som forble basert i landlige områder – reiste mange av de svarte, asiatiske og etniske minoritetsspillerne fra storbyer to eller tre timer for å komme til trening.
Målvakt Aman Dosanj signerte for Arsenals akademi da hun var 16 år gammel. I 1999 ble hun den første britiske sørasiatiske spilleren som representerte England på noe nivå, og spilte en U16-turnering.
Hun sier at hun opplevde rasisme gjennom hele karrieren, fra mikroaggresjoner til å bli kalt raseuttalelser mens hun spilte.
“Du må huske at uansett om du er på en fotballbane, eller borte hvor enn du er, kommer løpet vårt inn i et rom før vi gjør det.”
“Jeg kan se hvorfor så mange foreldre er redde for å sette barna sine inn i den typen fiendtlige omgivelser.”
Og disse miljøene hører ikke bare fortiden til. I 2017 ba FA om unnskyldning til engelske spillere Eniola Aluko og Drew Spence for rasemessig diskriminerende bemerkninger laget av den sparkede Englands kvinnesjef Mark Sampson. Det var en høyprofilert sak som skapte overskrifter i mer enn ett år.
I 2021 fortalte tidligere løvinne Anita Asante, som spilte i Sampsons England-lag på den tiden, til BBC Sport: “For unge jenter med lignende bakgrunn som så det, ville de sannsynligvis ha vært motløs for å ha sett den negative innvirkningen det hadde på disse individene og også handlingene på tidspunktet for troppen.
“Denne oppfatningen eller mangelen på støtte til personen som opplever en form for diskriminering eller rasisme til nasjonen offentlig, kommer ikke til å ha et positivt bilde eller innvirkning på unge mennesker.”
Barones Campbell sier at hun nå er sikker på at FA har “taklet de kulturelle problemene” innen coaching.
“Vi er virkelig fokusert på å sørge for at kulturen er imøtekommende og respektfull for forskjellige mennesker fra forskjellige bakgrunner. Vi har gjort mye coachutdanning og coachutvikling internt.
“Så mye vi kan klare det, får vi det riktig og vi er veldig på vakt hvis det ikke er riktig,” sa hun til BBC Sport.
“Hver husholdning er forskjellig – feilene er i systemet”
Dosanj, som skrev universitetsavhandlingen sin om mangelen på britiske sørasiatiske fotballspillere, sier at det er viktig at folk ikke bare fokuserer på kulturelle barrierer når de snakker om mangelen på representasjon.
“Vi er ikke en monolitt. Hver husholdning kommer til å være helt annerledes.”
“Så mange mennesker ser på problemet med underrepresentasjon av noe, og de prøver alltid å se på feil i gruppen. ‘Asiaterne er for små, de er for skrøpelige. De bryr seg bare om utdanning, religionen …’
“Vi må slutte å se på hva som er galt i en gruppe begynn å se på hva som er galt med systemet. Det er store feil i systemet. Hva gjør vi for å utdanne oss om antirasisme fordi antirasisme er en praksis,” hun sa.
FA har «fremvoksende talentsentre», sa Baroness Campbell, «som betyr at vi nå har nesten tre ganger så stor rekkevidde vi pleide å ha med regionale talentsentre.
“Du kan ikke se på toppen og si “OK, dette er problemene”. Det er for sent, du må begynne nederst.”