ENssaad sitter utenfor kafeen sin i sentrum av Tunis, med tungmetallskodder låst bak seg. Det er ikke sukker, sier han, og han kan ikke operere uten. Sukker, som kaffe og utallige andre subsidierte råvarer for tunisere, er svært mangelvare.
Rasjonering har blitt vanlig, mens supermarkeder og små lokale butikker har gjespende hull i hyllene som en gang var overfylt med hverdagsprodukter. Regjeringens kunngjøringer om matmangelen har vært forvirrende, og tilskriver fraværet av grunnleggende matvarer både til spekulanter og egoistiske hamstre.
Utenfor Assaads kaffebar kommer en eldre kunde. Han har tatt med kaféeieren en dyrebar pose sukker men vil ikke si hvor han har fått tak i den eller hvordan.
“Jeg bryr meg ikke lenger om dette landet – bruk navnet mitt, jeg bryr meg ikke,” sier Assaad. Levekårene vil bare bli dårligere, legger han til. – Landet blir kvalt.
Tunisia begynte subsidiering av basismat på 1970-tallet, som dekker en del av kostnadene for mel, vegetabilsk olje og ris blant andre varer. På den tiden ble det sett på som en måte å hjelpe de fattige i en periode med stigende globale matvarepriser. I løpet av årene har systemet imidlertid vokst, noe som øker belastningen på Tunisias hardt pressede budsjett. I år forventes utgiftene til subsidier å utgjøre ca 8 % av landets BNP – nesten dobbelt så stor andel i 2021.
Nå er en kombinasjon av krigen i Ukraina, landets enorme svarte marked og det som ser ut til å være en stor regjeringens feilvurdering av tidspunktet for et desperat behov Det internasjonale pengefondets lån i årets budsjetthar konspirert for å skape den perfekte stormen som publikum nå forvitrer.
“Det er ikke bare budsjettet,” sier Aram Belhadj, en økonom ved University of Carthage i Tunis. – Det er andre faktorer, som smugling og landets eget distribusjonsnettverk, men ja, myndighetene sliter med å betale for varene. De har bare ikke nok midler.»
Belhadj var blant de første som slo alarm over årets budsjett. «Jeg så at de var det forutse [IMF] avtale i mars og syntes det var altfor optimistisk, sier han. Selv nå, i september, med krigen i Ukraina som presser opp globale matvarepriser, er forhandlingene langt fra avgjørende.
“Jeg vil sannsynligvis forvente at hvis regjeringen kan demonstrere sin kapasitet til å kontrollere utgifter til både subsidier og statlig lønn, kan vi komme til en avtale senere i år, muligens neste.
“Det vil imidlertid kreve en seriøs nasjonal dialog som involverer alle interessentene, slik IMF ber om,” sier han. «Inntil da kan vi forvente at situasjonen og matmangelen blir verre.»
Tunisias økonomiske vanskeligheter har vist seg å være et langvarig problem, som fundamentalt undergraver mange av håpene til 2011 revolusjon. Nå, ettersom matmangel har spredt seg fra landets periferi til sentrum, har krisen blitt uunngåelig og behovet for IMF-redningen blir stadig mer presserende.
I 2010 lå valutaen på et gjennomsnitt på 1,17 dinarer til dollaren. I dag er dollaren verdt mer enn 3 dinarer. Offentlig gjeld har økt til et punkt hvor den forventes å nå ca 83 % av landets BNP innen utgangen av året. Arbeidsledigheten er fortsatt hardnakket høy. En annen faktor er statens utgifter på offentlige lønn og matsubsidiersom, som en prosentandel av BNP, overskygger andre sammenlignbare økonomier rundt om i verden.
Assaad har fått nok. Han snur ryggen til og gjør raskt klar den gamle espressomaskinen i den nettopp åpnede kafeen, mens en håndfull ventende kunder samles rundt baren. «For første gang i mitt liv tenker jeg på å migrere [to Europe] ulovlig, sier han.
Det tunisiske finansdepartementet har ikke svart på Guardians forespørsler om kommentar.
Registrer deg for en annen visning med vårt Global Dispatch-nyhetsbrev – en oppsummering av topphistoriene våre fra hele verden, anbefalte lesninger og tanker fra teamet vårt om viktige utviklings- og menneskerettighetsspørsmål, levert til innboksen din annenhver uke:
Registrer deg for Global Dispatch – sjekk søppelpostmappen din for bekreftelses-e-post