Da hun gikk inn i Slugs’ Saloon i de tidlige timene 19. februar 1972, dro Helen Moore år med harme bak seg. Mistanker om bedrag, komplekset med å være eldre enn den kjære, pengene brukt, ydmykelsene også. Hennes mann, trompetisten Lee Morgan, har opptrådt hver kveld i en uke i New York-klubben. Dette er første gang hun kommer for å se ham.
Når hun kommer inn, ser hun ham på armen til en annen kvinne. Baren er et slankt rom som hun krysser på en gang. Hun krasjer foran ham, klarer å ta ham til skranken, hvor det oppstår en krangel der all assistanse lett kan delta. “Du skulle ikke være sammen med henne lenger”utbryter hun. “Jeg er ikke sammen med den tispa, la meg være i fred”svarer han.
Verken en eller to sender Helen et valsende slag mot mannens kinn. Like raskt blir hun sparket ut av stedet av sikkerhetsvakten, uten frakken. Ute er det iskaldt, en snøstorm raser. Forvirret slipper Helen revolveren hun hadde tatt med. I et sinneanfall blandet med ro, tar hun det opp, snur seg og ser opp på scenen, hvor hun kan se musikerne komme opp på scenen igjen. Lee er fortsatt i baren. Hun retter kanonen mot brystet hans og skyter. Rett i hjertet.
En ung musiker
Skuddet kastet frysninger inn le Slugs’ Saloon. Kaldere enn det som hersker utenfor og som hindrer redningsmenn i å ta seg fram i de snødekte gatene. De utsetter å komme mens 33 år gamle Lee Morgan blør ut på klubbgulvet.
Helen besvimte, sjokkert over sin egen handling. Hun har nettopp drept sitt livs kjærlighet, den hun fant på fortauet, skadet, dopet, noen år tidligere, og som hun la tilbake i salen til hun så ham flykte under vingen til en annen. For hvis denne slutten av livet kan se ut som en dessverre vanlig sjalusi, er det ikke det. Samtidig med dette skuddet er det en hel del av New York-jazzens historie som runger.
Lee Morgan er en ung musiker, en av dem som uten å nøle blir annonsert som jazzens neste spydspisser. Han ble født 10. juli 1938 i Philadelphia inn i en litt stor, ærlig musikkelskende familie. Han spilte piano, deretter vibrafon, men ble forelsket i trompeten i en alder av 13.
Han vil da bli eleven, føllet til Clifford Brownmester i instrumentet, som presser ham til å konfrontere den største, til han integreres Jazz Messengers i en uke, den tiden de forekommer i noen få haller i Philadelphia. Han melder seg på den legendariske Blue Note-etikettenslutter seg til gruppen av Svimmel Gillespie deretter, etter oppløsningen av denne, drar for å bosette seg i New York. Han er knapt 20 år gammel, karrieren hans gjør allerede enhver jazzmann blek. Deretter ble han et fast medlem av Jazz Messengers, en innvielse.
Begynnelsen av høsten
Men det er også i kontakt med trommeslager Art Blakey, leder av formasjonen, at Lee Morgan ble introdusert for heroin, som så mange andre jazzmusikere på den tiden. Hans raske avhengighet førte til at han ble utvist fra gruppen og måtte returnere for å bo hos foreldrene en stund.
Narkotika passer ham ikke. Han klarer ikke å spille i en døs, som andre gjør så bra, kan ikke reise seg for å øve på trompeten. Det er to kategorier av junkies: de som vet hvordan de skal lure og de som ikke kan. Spørsmål om metabolisme, sikkert. Lee synker ekstremt fort, han som hadde sprunget så fort inn i landskapet. Heroin har mange skadelige konsekvenser. En av dem er å skade slimhinnene fryktelig, inkludert innsiden av leppene.
I to år rører ikke Lee Morgan instrumentet sitt lenger, for absorbert av tilfredsstillelsen av hans behov som har blitt det primære. Et rykte går: han ville ha dødd, ville ha vervet seg til hæren… Men i 1963 blir vidunderbarnet behandlet. Han tok seg til slutt avrusning, begynte å vende tilbake til musikken og til New York, hvor han spilte inn Sidewinderenutgitt i 1964.
Deretter plasserte han flere suksesser for Blue Note, inkludert det fantastiske albumet Maisbrød, spilt inn i 1965 og utgitt i 1967, men falt gradvis tilbake til avhengighet. Rebelote. I 1967 ble han slått ut igjen, på gaten, ødelagt. Det er her Helen Moore kommer inn i bildet.
Helen Moore, en sterk skulder
I fire år skal denne kvinnen våke over Lee Morgan. Ti år eldre enn ham legger hun ham tilbake i salen, tvinger ham til å slippe avhengigheten, setter en trompet mellom leppene hans og tar ham med hjem. Deres romantiske forhold er egentlig ikke en kuriositet: Helen Moore er kjent i New Yorks jazzscene, hun er venn med mange musikere, og leiligheten hennes er et vanlig møtested for fester og jamsessioner.
I 1969, selv om de ikke var gift, presenterte de to elskerne seg som mann og kone. Lee Morgan er totalt avhengig av Helen, uten at forholdet går over i et grep. Han har et reelt behov for å bli støttet, akkompagnert, slik at genialiteten hans er verdt å bli gjenfødt og holde seg i live. Helen Moore, hun setter nesten livet sitt på vent, til hun blir manager for sin uoffisielle ektemann.
I den fantastiske dokumentaren Jeg kalte ham Morgan, utgitt i 2017 og regissert av Kasper Collin, er disse siste årene gjengitt med presisjon og poesi. Vi ser Lee Morgan lykkelig, kunstnerisk oppfylt, kronet med suksessen han har fått siden debuten. Men med den gjenoppståtte beryktetheten er fristelsene ikke lenge til å dukke opp.
En ulykke unngått før døden
Helen Moore føler seg mer og mer avvist av mannen sin, av den hun anser som føllet sitt. Lee forsvinner i flere dager og dukker opp igjen uten å gi en forklaring. Jada, han har en affære. Klokken er like etter 02.00 da Helen bestemmer seg for å trosse kulden for å dra til Slugs’ Saloon på Lower East Side 19. februar 1972.
Noen timer tidligere hadde Lee Morgan kommet dit med sine musikere. Han hadde fortalt dem hvordan han nesten hadde dødd i bilen og stadig skled på snøen. Han husket sin musikalske gudfar, Clifford Brown, som døde i en trafikkulykke i en alder av 25 i 1956, og spilte deretter. Etter tolking sangen “Angela”, i hyllest til aktivisten Angela Davis, hadde han tatt en pause og plutselig sett Helen Moore storme inn i klubben. Resten er nå kjent.
Lee blir liggende på gulvet til slutten og snakker leppeservice til Helen. Når politiet ankommer, finner de helt sikkert et lik, en fortumlet forsamling, men også en kvinne i sjokktilstand, uten at hun forstår gesten hennes. Sistnevnte vil få ham til å tilbringe to år i et fengsel i North Carolina. I 1996, fri og visste at hun var døende, betrodde hun seg til journalist og akademiker Larry Reni Thomas i et langt intervju tatt opp, uten omvei, for så å gi materiale til dokumentaren Jeg kalte ham Morgansom ikke bør overses.