Gjennom sitt banebrytende arbeid med kvasarer ble Dr. Schmidt kreditert for å ha bidratt til å revolusjonere forskernes forståelse av kosmos. Han ga bevis for ideer og konsepter som nå er fremtredende i den offentlige diskursen, som big bang og sorte hull.
Kvasarer ble funnet å være gjenstander som, gjennom ukjente mekanismer, utstrålte enorme energier over store områder så store at de virket nesten ubegrensede. Selv om verken stjerner eller planeter, syntes de å dele noen egenskaper til stjerner. Derav navnet “quasar”, et akronym som gjenkjente deres stjernelignende egenskaper, og står for kvasi-stjerneradiokilde.
Ved å identifisere disse objektene, og vise hva og hvor de var, gjorde Dr. Schmidt observasjoner med et av de store vitenskapelige instrumentene på sin tid, det reflekterende teleskopet på 200 tommer i diameter installert i observatoriet ved Palomar Mountain i California.
Iført en oppvarmet flydrakt som beskyttelse mot kulden i fjellnatten ved Palomar, rettet Dr. Schmidt det gigantiske teleskopet mot det punktet på himmelen som kolleger identifiserte som kilden til noe av den uforklarlige energien som nådde Jorden fra verdensrommet.
Deretter, med fotografier laget med teleskopet fra det svake lyset som kom fra samme sted på himmelen, søkte Dr. Schmidt etter ledetråder til mysteriet. Han fant sin forklaring i et fenomen som vitenskapen kjenner som den kosmologiske rødforskyvningen.
Det er navnet på et skifte i frekvens – mot den røde enden av spekteret – av lys som stråler av objekter i et ekspanderende univers, når de flyr fra hverandre i kjølvannet av big bang. Big bang var begivenheten som satte alt i gang.
Det Dr. Schmidt gjenkjente i fotografiene sine var spekteret av hydrogen, det karakteristiske mønsteret av lysfrekvenser som sendes ut av eksitasjonen av hydrogenatomet som gjennomsyrer universet.
Men de individuelle, diskrete linjene i hydrogenspekteret hadde blitt forskjøvet slik at hver hadde en bølgelengde 1,16 ganger større enn vanlig. Det krevde en forklaring. Det brøt med forventningene og var en grunn til bestyrtelse.
I et intervju han ga år senere, husket han at han fortalte sin kone hjemme at «noe forferdelig» hadde skjedd på jobben.
Ved å eliminere alle andre muligheter, sto Dr. Schmidt ansikt til ansikt med oppdagelsen som har blitt kreditert med å velte mange av de rådende ideene om universets utvikling. Han konkluderte med at forklaringen måtte ligge i frekvensskiftet forårsaket av utvidelsen av universet.
Han beskrev konklusjonen som oppsiktsvekkende, forbløffende. Han husket at han gikk på gulvet hjemme i timevis. Ved å bruke prinsippet om den kosmologiske rødforskyvningen plasserte kvasaren en avstand på mer enn 2 milliarder lysår unna.
Et lysår er avstanden lyset reiser i løpet av et år, og beveger seg med 186 000 miles per sekund. En milliard lysår er en ufattelig avstand. Å erkjenne at kvasaren kunne bli funnet på en slik avstand, ga støtte for nye ideer om størrelsen på universet, om hvor uendelig langt den strakte seg utover vårt solsystem og vår galakse.
I et intervju med American Institute of Physics husket han frykten han følte da han kom til en slik konklusjon, da han lurte på hvordan den ville bli mottatt, hvis han publiserte den, om han kunne bli latterliggjort. “Du kunne ikke tie stille, og du måtte si noe, og det var bedre fordi det var tydelig at det var en anledning,” sa han.
Verket, publisert i Nature i 1963, blir ansett som revolusjonerende.
I 1966 satte magasinet Time ham på en dekke og sammenlignet ham med Galileo. “Akkurat som Galileo satte scenen for Sir Isaac Newton, som kompilerte lovene for planetarisk bevegelse og gravitasjon,” rapporterte magasinet, “tvinger Schmidt og hans kolleger sine samtidige til å bruke sin oppfinnsomme fantasi bare for å forstå hva de store observatoriene har sett. , og ledetrådene samlet fra svake spektrogrammer kan føre vitenskapen inn i en ny æra av forståelse.»
Han mottok en stor ny pris innen vitenskap, den Kavli-prisensom hedret ham som en som «låste opp porten til universets ytterste deler».
Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi, ble delt med en medastronom som tydeliggjorde sammenhengen mellom kvasaren og det sorte hullet. Forskere tror at kvasarer har svarte hull og henter energien sin fra assosiasjonen til sorte hull.
Sammen har konseptene om kvasaren og det sorte hullet symbolisert det moderne synet på universet som et sted for voldelige interaksjoner og utløsning av enorme energier, i stand til å stråle lys som kan nå oss på jorden etter en reise som bruker milliarder år.
Slike signaler fra milliarder av lysår unna kan sees på som meldinger fra langt tilbake i tid, og gir informasjon om universets tidlige historie.
Maarten Schmidt ble født i Groningen, Nederland, 28. desember 1929. Faren hans var statsregnskapsfører, og moren var hjemmeværende. Etter å ha tilbrakt sine undergraduate-år ved Universitetet i Groningen, mottok han en doktorgrad i 1956 fra Leiden University, hvor han studerte under den anerkjente astronomen Jan Hendrik Oort. Dr. Schmidt kom til USA på et Carnegie Institution-stipend og begynte på Caltech-fakultetet i 1959. Han gikk av med pensjon i 1996.
På en fest på observatoriet i Leiden møtte han Cornelia «Corrie» Tom, en barnehagelærer han giftet seg med i 1955. Hun døde i 2020. Overlevende inkluderer tre døtre.