Manchester United ankom Manchester City ledsaget av håp som følge av fire Premier League-seire. Det ga dem optimisme over deres nåværende stasjon.
Det var håp og optimisme som varte i omtrent to minutter, da Pep Guardiolas regjerende mestere begynte en nådeløs beleiring som satte United godt på plass og endte med en realitetssjekk av 6-3 som smigret Erik ten Hags side opprørende.
United avtok synlig fra det øyeblikket da Scott McTominay i løpet av ett angrep hektet Erling Haalands heading av streken, David de Gea holdt på en eller annen måte unna Kevin de Bruynes skudd, så dukket den skotske midtbanespilleren opp igjen for å holde Bernardo Silvas unna. målrettet innsats.
Illevarslende dekket det knapt da City, som effektivt spilte uten en defensiv midtbanespiller i Rodris fravær, dominerte spillet fullstendig, drevet av geniet De Bruynes skapelse og avslutningen til Phil Foden og Haaland.
Uniteds nylige resultater, spesielt seieren over Liverpool på Old Trafford, har løftet stemningen, men måten de ble overmannet og avvist av Manchester City er et mer nøyaktig mål på hvor de står… nemlig et stykke unna en tittelutfordring.
Dette vil ikke komme som noen overraskelse for Ten Hag, som visste omfanget av oppgaven hans etter de åpne to Premier League-tap mot Brighton og Brentford, men det som vil være smertefullt var omfanget av Uniteds underskudd i kvalitet sammenlignet med City.
City og United er naboer, men rivaler? Glem det. Dette var en ydmykelse.
Hjemmefansen ropte “Vi vil ha 10” og sang sarkastisk “Ole” ved de sjeldne tilfellene United satte mer enn tre eller fire pasninger sammen, den uunngåelige innrømmelsen av besittelse tilbake til City ble møtt med store gledesbrøl.
Dette var tortur for United, med det store flertallet av fansen deres på vei mot utgangen lenge før mål.
Som i Brentford var United under 4-0 ved pause, men det er ingen overdrivelse å antyde at City kunne ha hatt det dobbelte i løpet av de første 45 minuttene.
Lojalitet er en god kvalitet, men man må stille spørsmål ved om Ten Hag strakte den utover grensen ved å holde troen på McTominay, Christian Eriksen og Bruno Fernandes på midtbanen.
Casemiro, godt bevandret i disse elitekampene, ble holdt på benken. Dette var sikkert den typen konkurranse Manchester United hadde i tankene da de betalte 70 millioner pund for å ta denne midtbanespilleren med stor erfaring og stor suksess fra Real Madrid?
Selv etter på en eller annen måte å ha skrapet gjennom den åpningssalven, kunne United bare vare syv minutter før Foden åpnet scoringen. Kampen tappet ut av United, defensivt var de et rot, og dette hensynsløse City-laget ville ikke la denne muligheten gå fra seg til å sjenere dem.
United så redd ut, som et lag som aldri virkelig trodde de hadde en sjanse. Kanskje de hadde rett.
Ingen City-spiller hadde scoret et Manchester-derby-hattrick siden Francis Lee i 1970. Nå var det to på en gang da de bemerkelsesverdige Haaland og Foden krevde tredobler, og Norge-spissen ble den første spilleren i Premier Leagues historie til å score tre påfølgende hat- triks hjemme.
United var over alt defensivt, Haaland scoret det andre ved å heve seg over den usannsynlige kombinasjonen av Eriksen og McTominay på en corner da Raphael Varane kom seg etter en skade som til slutt tvang ham av.
Og ingen kan til og med antyde at det faktum at de scoret tre mål til Citys to i andre omgang kan betegnes som den ærefulle “trøsten”. Det var ingen trøst i dette.
Den nye gutten Antonys utmerkede slag var en liten lyssjakt i Uniteds dysterhet, som ikke ble løftet av Anthony Martials sene heading og straffe som ga resultatlinjen et nesten respektabelt utseende gitt måten United hadde blitt fullstendig utklasset.
Faktisk fungerte Antonys mål bare som provokasjon, og City svarte med to raske scoringer til 6-1. Martials dobbel kom etter at kampen var over, City slakket av da Guardiola hadde gjort en rekke endringer.
Det var de uunngåelige cutaway-skuddene til den ubrukte Cristiano Ronaldo på benken. Han så passe avhugget ut, men kom kanskje best ut av dette. Det var nesten sympati for Luke Shaw da han ble sendt videre for Tyrell Malacia i starten av andre omgang.
Dette krystalliserte Uniteds mål denne sesongen. Det må være de fire beste, for de kan ikke en gang nevnes i samme setning som City. Mangelen på lyst i dette spillets laveste poeng, og det var mange, var et uhyggelig tilbakeslag til lidelsene under Ole Gunnar Solskjær og Ralf Rangnick.
Se på denne resultatlinjen og 6-3 virker kanskje ikke så verst. Det kan gi et vage inntrykk av en konkurranse, av en “ni-måls thriller”.
Ikke litt av det. Dette var knallhardt, resultatlinjen gjorde skjevt av de to sene målene, som feilaktig representerte hvor langt Manchester City er foran Manchester United.
Ten Hag vil ikke ha latt seg lure av Manchester Uniteds nylige renessanse, men dette må ha vært den kaldeste dusjen for alle på Old Trafford som tror de kan flytte nærmere dem de håper å utfordre til slutt.
