I landsbyer spredt over det afrikanske kontinentet begynner lokalbefolkningen som bor i en gang skogkledde regioner å finne landet sitt i høy etterspørsel.
I Kenyas Gazi Bay, uten tvil kontinentets mest kjente mangrove-restaureringsprosjekt, har tusenvis av trær blitt plantet takket være nesten et tiår med samordnet innsats for å kompensere for karbondioksid frigjort av fjerne myndigheter og selskaper som ønsker å forbedre sine klimalegitimasjoner. Initiativet var et av Afrikas første skritt inn i karbonmarkedet, hvor kreditter for å slippe ut klimagasser kan kjøpes eller selges.
Siden den gang har dusinvis av lignende ordninger spiret over hele kontinentet, og afrikanske regjeringer ønsker nå å utnytte denne eksploderende globale industrien. Kontinentet er hjemsted for enorme deler av karbonabsorberende landområder, med skog som dekker omtrent 674 millioner hektar, eller 22,7 %, av Afrika, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon. Cuvette-Centrale torvmarkene dypt i Kongo-bassenget er alene i stand til å låse inn opptil 30 milliarder tonn karbon, eller tre år verdt av verdens utslipp.
Mangroveskoger ved vannet, som er mer effektive til å suge karbon ut av luften enn sine landkolleger, har svulmet opp på steder som Gazi. Samfunnsledede frivillige initiativer i Kenya, Mosambik og Elfenbenskysten som gjenoppretter tusenvis av hektar skog støttes av store internasjonale karbonkredittorganisasjoner som Blue Forest og World Resources Institute.
“Karbonmarkedet endrer alt,” sa Vahid Fotuhi, grunnlegger av Blue Forest-initiativet, på Africa Climate Week-konferansen i Gabon i begynnelsen av september. “Plutselig er trær verdt mer levende enn døde. Ved å benytte seg av karbonmarkeder kan lokalsamfunn … få tilgang til karbonkompensasjonsfinansiering som hjelper dem med å bevare skogene sine samtidig som de forbedrer levebrødet. Det er en vinn-vinn.”
Selv om mange av disse karbonkredittordningene er basert i Afrika, hvor utslippene er langt lavere og konsekvensene av klimaendringer langt større enn mange andre deler av verden, forblir kontinentet stort sett ekskludert fra karbonmarkedet.
Mellom 2002 og 2020 kom bare 14 % av alle utstedte karbonkreditter fra Afrika. I 2021 ble Gabon det første afrikanske landet som mottok betalinger fra Central African Forest Initiative for å redusere karbonutslipp gjennom skogvern, totalt 17 millioner dollar så langt.
Karbonmarkeder kan være frivillige eller fastsatt av internasjonale retningslinjer, kjent som regeloverholdelse. I frivillige ordninger, som er mer avanserte i Afrika, må selskaper som ønsker å generere karbonkreditter ansette uavhengige tredjepartsverifikatorer for å bekrefte at karbonutslipp ville blitt frigjort hvis det ikke var for kreditten.
“Karbonkompensasjon gir Afrika en mulighet til å utnytte verdien av sine naturressurser,” sa Jean-Paul Adam, leder for klimaavdelingen til FNs økonomiske kommisjon for Afrika.
Men han la til: “De relativt lave kostnadene for karbon og begrenset kapasitet i afrikanske finansmarkeder har imidlertid forblitt barrierer for at dette har blitt en meningsfull finansieringsmulighet.”
En omsettelig karbonkreditt representerer ett tonn klimagass, med priser som vanligvis svinger mellom $10 til $100 per tonn karbondioksid, ifølge FNs utviklingsbyrå. Prisen for ett tonn karbon er rundt 10 dollar eller mindre i Afrika, men i Europa er karbonpriser knyttet til 80 til 90 dollar per tonn, mens USA priser karbon til 140 dollar.
Afrika ønsker å presse på for bedre og standardiserte priser på karbon under den kommende FN-konferansen av partier, kjent som COP27, planlagt til Sharm El Sheikh i Egypt i november.
“Det koker ned til bokføring,” sa Fotuhi. “Afrikanske myndigheter må nøye redegjøre for sine naturbaserte karbonlagre så vel som sine klimagassutslipp” for å tillate dem å gjøre best mulig bruk av karbonkompensasjonsordninger, sa han.
Han la til at hvis nasjoner har mer “klarhet” rundt sine mål om å redusere sine karbonutslipp, vil de kunne ha “en mer dominerende rolle i globale karbonmarkeder.” Land må sende inn sine utslippsreduksjonsplaner til FN i det som er kjent som nasjonalt fastsatte bidrag, som er ikke-bindende og en del av Paris-avtalen fra 2015.
De fleste afrikanske regjeringer skisserer planer for å redusere avhengigheten av fossilt brensel, da mange allerede føler effekten av klimaendringer gjennom tørke, ekstrem varme og sykloner. Den afrikanske utviklingsbanken anslår at å takle klimaendringer vil kreve mellom 3,5 og 4 billioner dollar innen 2030 for land å tilpasse seg og redusere avhengigheten av fossilt brensel.
“Selv om Afrika suger opp karbon fra atmosfæren, som er en stor global fordel, har vi ikke råd til å være en del av problemet,” sa Agnes Kalibata, president for Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika.
Hun la til at mer klimafinansiering for Afrika gjennom karbonkreditter i stor grad vil hjelpe kontinentet med å tilpasse seg, spesielt når det gjelder mat- og landbrukssystemer som er i fare på grunn av klimaendringer.
Kalibata la til at karbonmarkeder kan og bør være “mer rettferdig” spesielt overfor bønder “som er forvaltere og forvaltere av de fleste av verdens karbonlagre.”
___
Associated Press klima- og miljødekning får støtte fra flere private stiftelser. Se mer om APs klimasatsing her. AP er eneansvarlig for alt innhold.