Vurder det store verdensrommet et øyeblikk og spør deg selv om det kunne eller burde være menneskelig mulig å oppsummere alt det vi mennesker muligens ønsker å gjøre i verdensrommet i et tre-siders dokument.
Det var absolutt mulig i oktober 1967 – i det minste i en ambisjonell forstand – da traktaten om det ytre rom trådte i kraft. Men det burde ikke vært mulig, ikke for et juridisk rammeverk som har vart i 55 år … og teller.
Vår bruk av, og ambisjoner for, verdensrommet har endret seg i en slik grad de siste fem tiårene at disse tre sidene* bare ikke kutter det lenger.
*Jeg ser bort fra ingressen og artiklene XIII-XVII, som i stor grad er juridisk sjargong. (Så, til sammen er det mer som syv sider. Big whoop.)
Så hvorfor har vi en traktat om det ytre rom?
Tilbake på 60-tallet hadde vi to hovedaktører i verdensrommet: USA og USSR. Vi var i en kald krig av ideologier, teknologi, verdenshandel, ressurser, med kamper om geografisk herredømme på land, hav og i himmelen. Men ikke i verdensrommet.
Den kalde krigen kunne ha blødd ut i verdensrommet, men de to supermaktene ga et løfte om å holde verdensrommet fritt for militær konflikt. I tillegg hadde vi nok andre kamper til å fortsette med på bakken – Vietnam, for å nevne de mest åpenbare. De reserverte det ytre rom for utforskning, vitenskap og beskrev det som «hele menneskehetens provins».
Men de hadde all denne rakettvitenskapen til overs fra andre verdenskrig, så hvorfor ikke bruke den – sprenge noen få mennesker ut i verdensrommet og plante et flagg? Hvorfor ikke? Vel, ved å plante flagget sitt på månen, stakk USA en stake inn i traktatens hjerte. Derfor.
Ras gjennom Apollo-årene, og du kan argumentere for at uten den ytre rom-traktaten, ville vi ikke hatt 20+ år med fantastisk samarbeid på den internasjonale romstasjonen.
Artikkel V sier at “Partene i traktaten skal betrakte astronauter som utsendinger for menneskeheten i verdensrommet og skal gi dem all mulig hjelp …” – det er snakk om å hjelpe astronauter når de kommer tilbake til jorden.
Ånden til disse ordene ble sett i handling i de første månedene av den pågående Russland-Ukraina-krigen da Russland meget godt kunne ha forlatt NASA-astronaut Mark Vande Hei strandet på ISS, men i stedet lot ham returnere til jorden ombord på en russer. -bygget Soyuz-romfartøy sammen med to russiske kosmonauter.
Så alt bra der. Men ånd og velvilje vil ikke klare oss så mye lenger. Ting har endret seg for mye siden 1967.
Det har vært en rekke andre romavtaler ved siden av, hvis du vil tillate meg å parafrasere en romskrot-ekspert ved European Space Agency, “uhåndhevbare” retningslinjer. Men den ytre romtraktaten forblir grunnlaget, som en seremoniell grunnlov, som all annen romlov er drapert på.
Problemet er at traktaten er vag og praktisk talt umulig å håndheve.
DW Science Editor, Zulfikar Abbany
Jeg har snakket med romfartseksperter som feirer traktaten for dens vaghet – “det er det som gjør den så tilpasningsdyktig,” sier de – og jeg har snakket med romfartsadvokater som er enige i at traktaten er en anakronisme og at den må forsvinne. – av samme grunn.
Problemet med verdensromtraktaten
Kanskje traktaten ikke er helt feil – kanskje er det tiden vi lever i.
På 60-tallet, hvem kunne ha forutsett at vi ville ha tusenvis av aktive satellitter i bane rundt planeten vår, hver truet av 10 ganger så mange biter av romavfall – hver liten stein kjemper om å slå ut våre stadig mer essensielle globale kommunikasjonsnettverk. Satellitter flyttes av kontrollere på jorden for å unngå romrester mer regelmessig enn jeg bryr meg om å slå opp akkurat nå.
Hvem hadde trodd at vi ville se Kina fremgang på månen og andre «himmellegemer» som asteroider, der alle andre nasjoner har mislyktes. Kina var det første landet som landet på den andre siden av månen, men du ville aldri trodd det på 60-tallet.
Det er også, sammen med Japan, en pioner innen det forskerne kaller “prøve-returoppdrag” – robotuthenting av bergarter og mineraler som vi alle trenger for å overleve på jorden.
Og hvem ville ha spådd at noen av de nyere aktørene i verdensrommet, India blant dem, ville være ganske fornøyde med å skyte raketter fra jorden for å skyte sine egne satellitter ut av bane – selv om det er forbudt i verdensromtraktaten.
DART-oppdraget: Det handler om å beskytte jorden mot asteroider, men hvem skal stoppe den samme teknologien som brukes til å angripe et lands rominteresser?
Artikkel IV refererer til himmellegemer når den sier at “testing av alle typer våpen … skal være forbudt”, men det er et kort skritt fra å skyte din egen satellitt til å skyte noen andres, eller ramle en asteroide med et romfartøy ( les, NASAs siste DART-oppdrag) …
All forskning og innovasjon kan tilpasses både på godt og vondt, og “hele menneskeheten” har vist så mange ganger hvordan vi bare elsker å tilpasse gode ting for å gjøre dårlige.
Hvem kunne ha forutsett det? Vi kunne alle ha forutsett det.
Men vi kan redde traktaten
Vi kan fortsatt snu dette. Vi kan jobbe hardere for å oppmuntre land som Kina til å akseptere «internasjonalt ansvar» når rakettene deres – som blir romsøppel – faller tilbake til jorden, lander i og forurenser havene våre.
Artikkel X og XI i traktaten henspiller på likhet og deling av informasjon. Og vi kan forbedre åpenheten om våre ambisjoner for plass. Vi kan bygge på jordobservasjonsprogrammer som virkelig tar sikte på å komme alle mennesker til gode i klimakrisen vår.
Det er imidlertid én ting vi ikke kan fikse, og det er 60-tallsdrømmen om at vi noen gang kunne ha klart å opprettholde fred i verdensrommet. USA anser offisielt verdensrommet som et annet krigsherredømme, så Russland ville være dumt å la være. Og som vi kan se på skjermene våre, er de gamle fiendene fortsatt gamle fiender. Så, gitt hvordan vi sliter med å overholde internasjonal lov på jorden, spesielt i krig, hvilken sjanse har vi fått plass til?
Redigert av: J. Wingard